Mediene har hisset opp publikum og opptrådt som PSTs pitbull

Den 6. april ble en småbarnsmor dømt til to og et halvt års fengsel i Borgarting lagmannsrett for deltakelse i IS. Jeg kaller henne Kari Nordmann – av personvernhensyn. Hun er norsk og kjent som «IS-kvinnen».

Å kalle henne «IS-kvinnen» samtidig som det ble bygget opp hat mot «IS-kvinner» gjennom saker om «IS-kvinnenes ofre» og «IS-mødrene er ikke uskyldige ofre» er i seg selv svært problematisk.

MENINGER:

Mediene må slutte å skrive hva «advokater mener»

Virkelig absurd blir det når vi vet hva rettssaken mot henne handlet om, nemlig om det å få barn med og stelle hjemme hos en IS-kriger er «deltakelse» i IS eller ikke. Kan vi se for oss VG, Dagbladet, NRK eller – av alle – Advokatbladet kalle en person tiltalt for drap på sin hustru for «konemorderen»?

Hennes absolutt eneste bidrag til IS var at hun hadde fått barn med og stelt hjemme hos den norske IS-krigeren Bastian Vasquez. Dommen sprenger grenser for medvirkningsansvar i norsk strafferett og utfordrer både retten til et familieliv i EMK artikkel 8 og den sentrale rettsgrunnsetningen om at det aldri kan bli kriminelt å få barn. Ikke siden landssvikoppgjøret har en straffebestemmelse blitt tolket mer utvidende i norske domstoler.

«IS-kvinner» ble et begrep i norske medier i 2018/2019 da flere norske kvinner som hadde vært gift med IS-krigere flyktet til interneringsleiren Al Hawl i Syria – flere sammen med små barn. Debatten om norske myndigheter skulle hjelpe de små familiene hjem ble svært opphetet og endte med at regjeringen sprakk etter at Siv Jensen ikke ville løfte en finger for å få Kari hjem.

Terroreksperten Magnus Ranstorp felte like godt en uforbeholden forhåndsdom i VG. Frps Erlend Wiborg kalte Kari for «IS-terrorist». Når mediene kaller Kari «terrorsiktet» og «terrortiltalt» eller skriver at hun er mistenkt for «medvirkning til terror» er det i beste fall upresist og gir assosiasjoner om atskillig mer direkte medvirkning enn å få barn og stelle hjemme.

Å sammenlikne saken hennes med saker hvor personer er dømt for direkte materiell støtte til IS bidrar også til et feilaktig bilde av Karis såkalte bidrag til IS.

Å legge til grunn at alle «IS-kvinnene» var tilsluttet IS var det åpenbart ikke rom for. Fra dommen kan vi lese at Kari ikke kjente til IS da hun dro til Syria og at hun heller aldri sverget troskap til organisasjonen senere. Å føye til forbehold mot slutten av sakene endrer ikke hovedinntrykket leseren sitter igjen med.

Jeg skal ikke gå i rette med hver enkelt sak, men er av den oppfatning at den samlede omtalen saken til Kari har fått – i et klima preget av hat mot «IS-kvinner» generelt – gjør at vi må spørre om hun i det hele tatt kan sies å ha fått en rettferdig rettergang i henhold til EMK artikkel 6.

Å bevise hvordan medieomtale påvirker dommer lar seg vanskelig gjøre vitenskapelig, men regler som forbyr blamerende medieomtale av tiltalte i straffesaker er der av en grunn. Enten det er i form av presseetiske regler eller lover, som de strenge engelske reglene om «contempt of court».

Kun VG og Document.no har identifisert IS-kvinnen: – Vi identifiserer oftere

Det eneste indisiet jeg har som tilsier at dommerne har latt seg påvirke av medieomtalen er dissensen til en meddommer. Et av temaene i dommen var hvor lenge Kari var frivillig i Syria. Flertallet av dommerne kommer til at hun var frivillig i Syria i starten fra 2012 til årsskiftet 2013/2014 og at hun deretter ble gjenstand for menneskehandel og et sant helvete på jord til hun kom seg i sikkerhet i Al Hawl i mars 2019. Den mannlige meddommeren mente at Kari – utover enhver rimelig tvil – var i Syria frivillig helt til hun klarte å flykte. At hun faktisk kontaktet UD for bistand til å flykte ser han bort fra.

En slik grufull dissens blir ikke til i et vakuum.

Dommen er en seier for PST. Den er et nederlag for domstolene og norske medier. Heller enn å stille seg ved Karis side som vakthund i hennes møte med det mektige sikkerhetspolitiet og påtalemyndigheten har mediene hisset opp publikum og opptrådt som PSTs pitbull.

«Å praktisere den rettsmoral også å la rettens prinsipper komme folk til gode, som man misliker, det er aldeles ikke lett», sa den berømte advokaten Albert Wiesener i anledning landssvikoppgjøret. Det samme kan sies om pressens etiske regelverk og selv om det er mange grunner til at pressen ikke klarte dette i 40-årene er det ingen grunner for at norske medier ikke skal klare det i 2022.

Norsk Presseforbunds generalsekretær bør benytte sin initiativrett i PFU til å ta et oppgjør med medienes dekning av saken mot Kari.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.