Dette innlegget ble først publisert hos VG, og er gjengitt med tillatelse.
De fire siste årene har jeg lurt på hvorfor nesten samtlige redaksjoner i Norge takket nei til å lage kritisk dokumentarstoff om Baneheia-saken?
Og hvorfor samtlige redaksjoner ventet med å bedrive kritisk journalistikk på etterforskningen til stemningen i folket hadde endret seg?
I 2017 kom Bjørn Olav Jahrs bok «Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet». Etter nitid gransking av alle sakens dokumenter, tok Jahr til orde for at Viggo Kristiansen var uskyldig dømt.
Boken – og Jahr – ble møtt med kraftig kritikk, både fra pårørende og representanter fra norsk presse.
Men det som er mest oppsiktsvekkende, er at det tok nesten tre år før arbeidet til Jahr ble grundig behandlet i redaksjonelle flater. Det skjedde først i en podkast publisert hos TV 2 og en dokumentarserie fra oss i TVNorge – en underholdningskanal uten en egen nyhetsredaksjon.
Det er først gjennom dette arbeidet offentligheten virkelig har fått ta del i nyanserte fremstillinger i den komplekse Baneheia-saken.
Men pressens innsats kommer 20 år for sent. Presse-Norge lot lenge hensynet til ofrene og folkeopinionen veie tyngre enn det journalistiske samfunnsoppdraget.
Hadde Baneheia-saken fått en ny runde i rettssystemet dersom den ikke hadde blitt belyst i redaksjonelle flater? Selv gikk jeg rundt i 17 år og trodde at alt var greit, og at merkelappen «monster» var plassert på riktig person.
Det var jo dette vi ble fortalt, helt fra sakens tidlige fase. Politiet og landets redaksjoner formidlet dette som sannheten. Det var først da jeg leste boken til Bjørn Olav Jahr at tvilen meldte seg.
Flere mediehus fikk pitchen fra journalist og forfatter Bjørn Olav Jahr, da han ville lage TV-dokumentar om Baneheia-saken i 2018. Vi i TVNorge og Discovery var blant dem som fikk ideen presentert.
Hvordan vi mottok og behandlet ideen kan kanskje fungere som illustrasjon på hva som lenge var problemet med pressens arbeid med Baneheia-saken.
I TVNorges redaktørgruppe var stemningen delt. Det var noen som mente at dette var et svært interessant tema, og at det var sådd tilstrekkelig tvil rundt saken til å belyse rettsprosessen og den intense retorikken mellom de som mente at Viggo Kristiansen var skyldig og de som mente han var uskyldig.
Det var de som undret seg om en TV-dokumentar bare ville bli sett på som et «kommersielt underholdningsprodukt», og at det dermed ville fremstå som om vi ville lage underholdning av en tragisk drapssak.
Noen spurte om vi var riktig kanal for dette, og ikke minst om dette kunne skade omdømmet vårt. Vi lurte også på hva det ville gjøre med de pårørende, om det var riktig å rippe opp i alle de vonde tingene igjen.
Og ville i det hele tatt seerne orke en serie med utgangspunkt i tragedien som rammet så brutalt? Berøringsangsten var påfallende.
Etter en lang avveining falt vi ned på at det var riktig å gjøre et forsøk, men at det var krevende – og at temaet måtte behandles med stor respekt. For å sikre at vi skulle bli tatt seriøst, valgte vi konsekvent å omtale prosjektet som en «dokumentarserie» – og ikke en «true crime».
Dette var rundt høsten 2018. En rekke andre redaksjoner hadde fått samme pitchen fra Jahr. Samtlige hadde takket nei. Inkludert NRK og TV 2. Aftenposten hadde også takket nei til å lage en podkast om saken.
Også andre var bekymret: Produksjonsselskapet som opprinnelig presenterte ideen til oss, fikk senere klar beskjed fra sitt eget styre om at de ikke fikk involvere seg i saken.
Vi måtte derfor ta med oss prosjektet til et annet produksjonsselskap, Monster. Sammen brukte vi flere måneder på å tvile oss frem til den endelige avgjørelsen om å lage dokumentaren.
Jeg deler ikke disse betraktningene for å fremstille oss som mer unike, kloke eller hardtslående enn andre. Tvert imot deler jeg dette for å vise at også vi var preget av den samme frykten som hadde preget mediedekningen gjennom 18 år.
Min hypotese er at det var to ting som skilte vår vurdering fra de andres: Vi var villige til å ta risiko – risiko for å bli upopulære og for å fremstå som kommersielle og kyniske, og risiko for å få pårørende og folkemeningen mot oss.
Vi har heller ikke en nyhetsredaksjon som kunne rammes av den eventuelle mediekritikken en slik dokumentarserie kunne bringe til torgs.
Hvorfor var det slik at vi og resten av pressen tok så mange forbehold i Baneheia-saken?
Da TV 2 i 2019 annonserte at de ville lage en podkast om saken, men ikke en TV-serie, sa kanalens nyhetsredaktør Karianne Solbrække: «Det handler i hovedsak om det visuelle, om utfordringen med å fortelle denne historien på TV, og samtidig ivareta ofrenes pårørende. […] Vi har ikke sagt at vi utelukker å publisere en true crime om Baneheia på TV, men slik prosjektet var på det tidspunktet – ble vi enige om å si nei. Podkasten er en helt annen måte å fortelle historien på. Det er lyd», sa hun.
Podkast-skaperne selv, Svein Tore Bergestuen og Christian Marstrander, var redde for at det skulle bli oppfattet som at de tjente penger på å lage underholdning av saken. De ville derfor ikke ha reklame eller sponsing i podkasten.
Bjørn Olav Jahr har uttalt til Journalisten.no at han følte seg «stemplet som en aktivist» i forbindelse med dokumentar-pitchene. Den følelsen var nok godt fundert i virkeligheten.
Også vi hadde flere samtaler om hvilke roller Jahr skulle ha i dokumentaren. Vi falt ned på at det var best at han opptrådte som konsulent, slik at redaksjonen også kunne ettergå påstandene hans.
Vi kjente på følelsen som sa at det var viktig å distansere seg litt fra Jahr for at prosjektet skulle bli tatt seriøst. I dag gir det en flau smak i munnen, særlig når man vet hvilken behandling han har fått av journalistkolleger i løpet av denne sakens mange faser.
Til tider kjente vi også på flokkfølelsen. Er det noe vi ikke ser, som alle andre ser?
Under SKUP-konferansen 2019, pressens egen gravekonferanse, konkluderte NRKs etikkredaktør med at NRK aldri kunne laget en true crime om Baneheia-saken.
TV 2s nyhetsredaktør hadde alt takket nei til dokumentarserien. Det er altså bare tre år siden en fullsatt sal med journalister applauderte at Baneheia-saken var noe NRK og TV 2 ikke kunne drive kritisk journalistikk på – på TV!
Tittelen på seansen på SKUP var «Når drap blir underholdning». På journalistenes eget seminar om gravejournalistikk var det altså først og fremst det vanskelige med å lage journalistikk om en vond sak som var tema – ikke mangelen på kritisk journalistikk om saken.
Bjørn Olav Jahr var ikke invitert inn i samtalen, men de pårørende var representert ved Ada Sofie Austegard.
Og kanskje er nettopp dette et bilde på hva som gikk galt i dekningen av drapene i Baneheia?
Ada Sofie Austegard har i mange år hatt en tydelig stemme i offentligheten. Hun har brukt det forferdelige tapet hun opplevde, til å gjøre en viktig jobb for barn som utsettes for vold.
Gjennom jobben hennes har hun også fått seg mange støttespillere. Noen av de som tok del i etterforskningen under Baneheia-saken, har også engasjert seg i stiftelsen hennes, Stine Sofies Stiftelse. Arbeidet med stiftelsen har gitt mange viktige resultater, og det har også gitt Ada Sofie Austegard en autoritet helt utenom det vanlige.
Austegard har også kommet tett på mange journalister, både i sin jobb og i sin rolle som mor til ett av ofrene. Flere av journalistene som jobbet med saken fra starten, har fulgt den lenge. Enkelte har også fulgt Austegard og de pårørende tett.
Så godt som samtlige journalister som dekket sakens tidlige fase og de to rettssakene, har i en undersøkelse gjort av Norsk Journalistlag i 2010 oppgitt at de mente dommen var riktig.
Austegards meninger har veid tungt, og hun har – enten direkte eller via sine advokater – kommet tydelig til orde stort sett hver gang en kritisk stemme har ytret seg.
Jahrs bok ble kraftig kritisert. Da TV 2 annonserte sin podkast, ble også den slaktet av Austegard: «En podkast som har en uttalt forståelse av Baneheia-saken som et justismord, kan i beste fall anses som et underholdningsbidrag som skaper splid og usikkerhet rundt faktum i saken», uttalte hun den gang.
I 2010 klaget hun Eivind Pedersen, den eneste journalisten som var åpen om sin tvil rundt dommen mot Viggo Kristiansen, inn til PFU.
Da det ble kjent at TVNorge og Discovery skulle i gang med vårt prosjekt, fikk Ada Sofie Austegard sammen med andre pårørende syv minutter med åpen mikrofon på Dagsrevyen. Der beskyldte de mediene for manglende balanse i fremstilling av saken. Austegard hevdet at «mye av det som kommer ut [i pressen], det er ikke sannheten», og at pressen utelater sannheter i sin fremstilling.
Ikke én gang i løpet av de syv minuttene ble hun bedt om å konkretisere hvilke sannheter det var hun mente manglet.
At Austegard og de andre pårørende kritiserer oss som dekker saken, er helt legitimt. Det er ingen grunn til å kritisere hennes opptreden i det offentlige rom.
Hun er pårørende og en viktig stemme for barns rettigheter. Jeg kan ikke sette meg inn i hvor vondt det må være å gjenoppleve alle traumene hver gang saken kommer opp.
Men det kan ikke hindre mediene fra å gjøre vår jobb. Vi skal ikke la oss styre av følelser eller holde oss tause av hensyn til etterlatte. De skal behandles med respekt i vårt journalistiske arbeid, men det er samfunnsoppdraget som skal styre hva som skal dekkes journalistisk.
Derfor er det grunn til å være kritisk til pressens dekning av de pårørende. Når det fremsettes påstander om løgn, er det ikke urimelig å spørre hva løgnen er. Å la være å spørre, er ikke journalistikk.
Pressen lot seg altfor lenge styre av frykt i Baneheia-saken. Frykt for å bli kritisert av pårørende. Frykt for å bli latterliggjort av det politikorpset som tidlig bestemte seg for Kristiansens skyld. Frykt for å fremstå som opportunistiske. Frykt for å måtte innrømme svakheter ved eget arbeid.
Vi har godtatt og akseptert at de pårørende tar rollen som forsvarende part når ingen ansvarlige myndighetspersoner forsvarer dommen – eller belyser saken.
Det burde vi ikke tillatt. Det er respektløst overfor de pårørende, og det er journalistisk latskap og unnfallenhet.
Det er først de siste årene at pressen – TV 2 og VG spesielt – har satt nye, dyktige krimjournalister på saken. Vi har dermed fått stadig nye innblikk i en rettsprosess som knapt tåler dagens lys.
Pressen må ta initiativ til en full gransking av egen rolle i Baneheia-saken. Hvor var vi da politiet stemplet to mistenkte som skyldige monstre? Hvor var vi da ekspertbevis ble manipulert vekk i retten? Hvor var vi da saken skulle vært gjenopptatt for ti år siden? Hvorfor stilte vi ikke de kritiske og vonde spørsmålene?
Hvorfor overlot vi denne jobben til en frilansjournalist på et lite forlag? Og hvorfor slapp vi ham ikke til på de store flatene, selv når han hadde gjort store deler av jobben for oss?
Hvorfor gjorde ikke pressen samlet jobben vår – og hvorfor ble de som gjorde det, stemplet som aktivister og latterliggjort? Flere av journalistene som dekket saken mener de stilte kritiske spørsmål, og de mener dekningen var balansert.
Jeg skal ikke påstå å ha gjennomgått all dekning saken har fått.
Men den jobben må gjøres, og den må gjøres slik at vi kan lære av den.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
