Andreas Ryen Eidem (til venstre) skriver om SKUP-prisen - her representert ved vinnerne i 2017, Mona Grivi Norman (t.v.) og Synnøve Åsebø i VG.
Andreas Ryen Eidem (til venstre) skriver om SKUP-prisen - her representert ved vinnerne i 2017, Mona Grivi Norman (t.v.) og Synnøve Åsebø i VG.

KOMMENTAR:

Skup-vinnerne har mistet en ting de mindre mediene fortsatt har: Nærhet til folk

«Hvordan hadde det nasjonale nyhetsbildet i Norge sett ut hvis journalister i hovedstadspressen hadde «flyttet» til distriktet de er fra, og jobbet der som et midlertidig lokalkontor?», skriver Andreas Ryen Eidem.

Publisert

Følgende tanke har slått meg etter over et år med pandemi og hjemmekontor:

Hvordan hadde det nasjonale nyhetsbildet i Norge sett ut hvis journalister i hovedstadspressen – som har sittet på hjemmekontor det siste året – hadde «flyttet» til distriktet de er fra, og jobbet der som et midlertidig lokalkontor?

Mer mangfoldig? Mindre Oslo-boblete? Hadde den øvrige journalistikken i distriktene fått et løft?

Jeg syns tankeeksperimentet er interessant. Ikke minst i lys av debatten om mindre avisers manglende deltakelse i Skup-prisen, og det faktum at de større avisene har lagt ned eller redusert sine lokalkontor rundt omkring i Norge kraftig de siste årene.

At lokal tilstedeværelse har noe å si, viser Medietilsynets rapport «Mediemangfoldsregnskapet 2020», som kom ut for første gang i fjor, og som blant annet peker på at færre medier dekker det regionale forvaltningsnivået i Norge.

Distriktene er blitt NRK og de lokale medienes domene. Sistnevnte vinner ikke mange Skup-priser, men er det noe de store avisene kan lære av de mindre, er det nettopp det å være til stede der folk er. Lokale medier oppleves relevante og tett på folks liv i hverdagen. Opplagstall for andre halvår 2020 viser også at mange av dem styrker sine posisjoner.

Redaktørene i Oslo-avisene og de store regionavisene som i Medier24 forsvarer Skup-prisen med 7 grunner, gjør det selv klart at de anerkjenner den viktige jobben som blir gjort i små og store redaksjoner som ikke prioriterer Skup. Og som de selv konkluderer med, handler det til slutt ikke om priser, men om journalistikk.

Hvis vi skal ta dem på ordet, så kan en jo stille et spørsmål tilbake om hvorfor de største avisene da ikke lenger er mer tilstede i distriktene? Handler ikke det også om å bidra til å løfte journalistikken, slik de viser at Skup har til formål? Mer konkurranse fra redaksjoner med sterkere muskler ville også hevet nivået på journalistikken lokalt.

Kan et hjemmekontor i Oslo bli til et lokalkontor på Otta? Med nye digitale verktøy og rutiner som er tatt i bruk og innført under pandemien, har både små og store redaksjoner produsert journalistikk «desentralisert» på hjemmekontorene. Som VGs nyhetsredaktør slo fast i desember i fjor, er det mulig å få til både faglig utvikling og sette i gang nye prosjekter over videomøter.

Satt på spissen har det derfor aldri vært enklere å reetablere nedlagte lokalkontor.

Faktisk har vi allerede sett noen nye «lokalkontor» under pandemien. De som hører på VG-podkasten «Giæver og gjengen» har fått med seg at flere av avisens kommentatorer har deltatt i podkasten og produsert journalistikk fra sine hjemsteder i Trøndelag og på Vestlandet. Norges største avis la som kjent ned sine siste lokalkontor i 2016.

Den nye normalen er at journalistikk kan produseres fra hvor som helst. Du kan være korrespondent på Snåsa eller Nesna og jobbe for Dagbladet eller DN, så fremt det er mulig å koble en smarttelefon på Internett.

Kanskje vil det sørge for en Skup-pris fra distriktet på sikt.

Powered by Labrador CMS