Det er vanskelig ikke å kjenne seg igjen i det jeg leser i Andreas Ryen Eidems innlegg på Medier24 hva gjelder rekruttering av journalister inn i lokalavisene.
De aller fleste journalistkarrierer starter jo nettopp i en lokalavis, men om det kun blir med springbrettet og ikke som en landingsplass, så er ikke det nødvendigvis godt nytt for framtidens lokalpresse.
For en ting er sikkert; i et så langstrakt land som Norge, så vil vi i all overskuelig framtid være avhengig av lokalpressen.
Selv blir jeg kanskje svar skyldig på hvorfor jeg i dag ikke jobber i lokalpressen, men det får jeg komme tilbake til helt til slutt.
19 år senere betyr lokalpressen fortsatt mest
Som 32-åring har jeg allerede nå rukket å ha arbeidserfaring som strekker seg over halve livet mitt. Og selv har jeg aldri mottatt en lønnsslipp utenfor mediebransjen etter at jeg tråkket mine joggesko inn dørene i Glåmdalens lokaler for første gang i 2004. Den gang for å skrive sportsresultater og kanskje være så heldig å få en byline-løs notis eller to, i en alder av 13 år.
19 år senere, så er fortsatt lokalavisen den som står mitt hjerte nærmest. Ikke bare hva lokalavisene står for og hvilken betydning og posisjon de har for lokalsamfunnet i nedslagsfeltet.
Men også hva det – i alle fall den gang – betød for en ung frilanser rent arbeidsmiljømessig.
Men hvor mange som er født på 90-tallet og senere som deler denne følelsen er jeg faktisk usikker på, for min oppfatning er at mange fra min generasjon og yngre alltid har siktet større, høyere, bredere med tanke på rekkevidde og lesertall.
Denne «toppen» av norsk presse fikk jeg selv kjenne på som vikar og praktikant i VGs sportsredaksjon for 12 år siden. Og jeg etablerte et nettverk av kolleger som jeg har god kontakt med den dag i dag.
Jeg var så heldig og fikk bidra med sportsjournalistikk som omhandlet de største profilene, og de mest kjente sakene og hendelsene med en millionrekkevidde av et publikum.
Dette er jo først og fremst enormt stas, på grensen til et euforiske for en som akkurat har entret 20-årene, ikke minst med tanke på arbeidserfaringen og hvilken betydning dette har for CV-en.
Fra liten brikke til hånden på rattet
Men jeg fikk ikke den samme varme journalistfølelsen i riksmedia som jeg fikk i en lokalavis. En følelse jeg fikk tilbake igjen da jeg nettopp returnerte til lokalpressen etter VG-perioden.
Fra å være en liten brikke i et gigantisk mediehus, til plutselig å få hånden på rattet over det lokalbefolkningen ble servert dagen etter i avisstativet på butikken, eller fortløpende på en voksende nettavis.
Og det er her jeg vil komme til poenget om hvorfor lokalmedia er i en særstilling også når det først og fremst kommer til arbeidsmiljøet kombinert med den betydningen man har for lokalsamfunnet.
For en ting er hva lokalavisjournalistikken i seg selv har av betydning både for deg og nedslagsfeltet ditt. Men grunnen til at jeg fikk blomstre i lokalpressen, det handler primært om enkeltmennesker i de redaksjonene jeg har vært i, og gjerne i redaksjoner med så små forhold som mulig.
For eksempel i startgropa i Glåmdalen, der avdøde sportssjef Mona Trandum tok meg inn i varmen som ung tenåring, med nye utfordringer i takt med erfaring og mestring. Der jeg som ung tenåring fikk en tillit fra henne det ikke er noen selvfølge å få med null erfaring i bunn, med to tomme hender, men med en enorm interesse for et fag som senere blir yrkesretningen, antakeligvis for resten av livet.
Noe sportsjournalist og etter hvert vaktsjef John Kristian Strand fanget brennkvikt opp, der han umiddelbart tok på seg en mentorrolle jeg ikke får takket ham nok for i dag. Med dype analyser av hvert eneste større oppslag i en systematisert mappestruktur jeg har tatt vare på den dag i dag.
Over flere måneder kikket John Kristian etter hver søm i innholdet som kom på trykk, der han gikk i dybden ned til hvert minste komma med en likeverdig fordeling av både uhemmet ros, men ikke minst tydelig kritikk der det var nødvendig. Han fant takhøyden min, og jeg responderte umiddelbart.
Intern utlysning ble livsdefinerende
Før jeg rakk å fylle 20 år både fikk jeg, og til dels tok jeg, ansvaret innenfor en rekke stoffområder i sportens spalter.
Fordi jeg rett og slett fikk lov.
Kolleger i hele redaksjonen slukte stoffet «rått og røti», og de åpnet et helt vanvittig spillerom jeg egentlig får litt hakeslepp over å tenke på i voksen alder. Men da skjønte jeg jo også hvorfor det er dette her jeg vil drive med.
I arkivet finnes det nok av stoff jeg i dag nesten kan skjemmes over at jeg fikk lov til å få på trykk, enten det var de kyniske innsalgene og prioriteringene av ulike saker og reportasjer jeg snek til meg på trykk, eller andre kommentarer og kronikker hvor jeg med litt mer livserfaring har fått et litt annet tankesett enn tenåringsutgaven.
To år senere, etter endte studier i Oslo, entret jeg Drammens Tidende og fikk svært gode kolleger både på sports- og nettdesken.
For eksempel Erik Modal, den mest jordnære sørlendingen du kan finne i en avisredaksjon, som litt fra siden hintet om et internt utlyst vikariat i en enda mindre lokalavis, Lierposten. Vi snakker ultralokalt med svært små forhold.
Dette skulle altså vise seg ikke bare å bli min første ansettelse, men mitt første faste oppholdssted som voksen i en redaksjon hvor man rett og slett fikk en helt annen nærhet, for ikke å si kjærlighet, til både det unike avisproduktet, men ikke minst til de fantastiske kollegene og til et varmt og imøtekommende lokalsamfunn.
Den komplette leder av et mediehus
Modal sendte meg altså i retning daglig leder og ansvarlig redaktør Pål A. Næss, som egentlig er en slags 2.0-variant av John Kristian Strand.
Mange i Lier tror vel den dag i dag at Pål ansatte sønnen sin i 2013, men utover å være min sjef i tre år så ble Pål minst like mye kompis, sparringpartner og psykolog. Den komplette sjef og leder av et mediehus, i mine øyne, så jeg håper det kommer skolepensum om ham.
For i Lierposten fikk jeg virkelig kjenne på hvorfor jeg elsker lokaljournalistikken. Der Påls svært frie tøyler overfor undertegnede gjorde at jeg fikk lov til å leke med produktet som jeg ville, både med det journalistiske og med deskingen, og da han titulerte meg som en «avis-snekker» i ansettelsesnotisen, så fikk jeg plutselig store vernesko å fylle.
Lierposten ble ikke bare en arbeidsplass for en som akkurat hadde flyttet til Drammen og måtte bygge seg et nytt nettverk i starten av 20-årene. Lierposten ble lekeplassen med de beste lekekameratene, i en bygd og et lokalmiljø jeg ble ekstremt glad i, hvor jeg den dag i dag fortsatt holder et øye med lokalsamfunnet.
At jeg ikke tviholdt på å fortsette i Lierposten etter snaue tre år er egentlig noe jeg fra tid til annen kan skjemmes bittelitt over, med tanke på veivalgene som er tatt og hva jeg tydeligvis gir uttrykk for at jeg står for i denne teksten.
Men det at jeg fikk en uhyre sjelden mulighet til å leve av journalistikk på lokalpressens premisser i den nisjen jeg elsker aller mest – nemlig bilsport – kombinert med etter hvert helt ville boligpriser i regionen, det gjorde at min familieetablering dessverre ikke skjedde i Lier, eller at min karriere fortsatte i lokalavisen jeg er blitt aller mest glad i.
Håpet er uansett at min historie som ung lokalavisjournalist er regelen og ikke unntaket, men ut ifra de signalene som er sendt så frykter jeg det motsatte.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
