Reidar Sollie, sportsjournalist i Dagsavisen og leiar i Norske Sportsjournalisters Forbund. Her under fotball-VM i Russland, sommaren 2018.

MENINGER:

Svarer på kritikken om sportsvasking: I mange år frarådet vi faktisk medlemmene å bestille AIPS-kort

«Valget står mellom ambisjonen om å påvirke en feil utvikling eller å gi opp.», skriver Reidar Sollie i svar til Leif Welhaven.

Publisert Sist oppdatert

Bør norske sportsjournalister være medlemmer av sin internasjonale overbygning AIPS? Det har i årevis vært et aktuelt spørsmål for oss. Valget står mellom ambisjonen om å påvirke en feil utvikling eller å gi opp.

VGs kommentator Leif Welhaven stiller helt relevante spørsmål i sin kronikk «Sportspressevasking må stoppes». Den er aktualisert gjennom AIPS famøse valg om å legge en prisutdeling om den beste journalistikken til et fotballstadion i Qatar. Der det attpåtil er obligatorisk å møte opp for å være kvalifisert til en pris.

I våre ører kan det ikke bli mer umusikalsk.

All logikk skulle tilsi at denne seremonien skulle vært lagt til den ordinære AIPS-kongressen i Roma til høsten der alle medlemsnasjonene har mulighet til å møtes.

Dette har vi signalisert til ledelsen i AIPS som hevder valget av Doha ikke er styrt av sponsorer, men at prisutdelingen måtte skje før sommeren og at Doha var et praktisk valg. I Danmark har dette startet en debatt om utmeldelse. Vi ønsker den velkommen.

Litt bakgrunn: AIPS (L'Association Internationale de la Presse Sportive) er altså en internasjonal organisasjon for sportsjournalister som har eksistert i snart hundre år, og dens praktiske funksjon er at den har kontakt med IOC, store særforbund og kommende arrangører av store mesterskap om pressens arbeidsforhold, og fordeling av akkrediteringer til de forskjellige land, særlig i forbindelse med olympiske leker. 160 land i alle verdensdeler er med, om lag 9500 journalister og fotografer er medlemmer.

Men vår erfaring er at AIPS samarbeid med de store idrettsorganisasjonene har ført til mer samrøre enn samarbeid. På AIPS-kongressen i Doha (selvfølgelig) i 2016 holdt undertegnede et innlegg på vegne av Norden med krav om større fokus på sportsjournalistikkens utfordringer og større fokus på de stoffområdene som de senere årene har eksplodert. Vi pekte også på de høyst etiske problemene ved at stedsvalg for AIPS-kongresser var styrt av tunge sponsorer og tvilsomme regimers ønske om å være vertskap.

Vi fikk svar fra AIPS-presidenten om at vi presenterte «principles from heaven», med andre ord det vi framførte var urealistiske drømmerier.

De senere årene har vist at det neppe stemmer. Av positiv utvikling de siste årene er at AIPS har styrket faglig utvikling gjennom en rekke seminarer om korrupsjon, kampfiksing, likestilling og doping. Under pandemien økte aktiviteten ytterligere gjennom digitale seminarer som var enklere både å organisere og å delta i.

I tillegg til dette har man satt i gang det årlige «Sports Awards» som har løftet noe av verdens beste sportsjournalistikk opp og fram, og der vi konstaterer at noen av verdens størst mediehus er med i konkurransen i en rekke kategorier. Dagbladet gikk helt til topps for to år siden med sin artikkelserie om skismurningens helsekonsekvenser, noe som også har ført til regelendringer i FIS.

Og VG var altså blant finalistene i år med sin serie om overgrep innen norsk idrett, som også var vinneren av vår egen seremoni i Bergen i fjor høst.

Den er nå plassert på 4. plass i AIPS-systemet etter den høyst spesielle avgjørelsen at man må være til stede i Qatar for å kunne bli en vinner. Det er jo like ulogisk som det er sant.

AIPS er organisert slik at hvert medlemsland betaler en ganske lav årlig kontingent mens hvert nasjonale forbunds medlemmer som ønsker det, kan bestille eget pressekort (AIPS-kort). Det er innehaverne av disse kortene som telles som AIPS-medlemmer. Noen arrangører krever AIPS-kort for å kunne akkreditere seg til mesterskap eller konkurranser, men i det store bildet er ikke det noe krav.

I Norge har vi drøyt 500 medlemmer i Norske Sportsjournalisters Forbund, mens vi har bare om lag 40 medlemmer med AIPS-kort. I andre land er det kollektiv innmeldelse i AIPS, noe vi har valgt ikke å gjøre. I mange år frarådet vi faktisk medlemmene å bestille AIPS-kort, mens vi har valgt å opprettholde det nasjonale medlemskapet av rent pragmatiske årsaker ved å ha innflytelse på hvor mange akkrediteringer norsk presse kan få ved for eksempel OL og VM.

Utmeldelse eller ikke? Boikott? Da er alltid mitt motspørsmål: Hva ønsker man å oppnå?

Ja, vi kan melde oss ut og gjennom det vekke litt oppsikt i øyeblikket. Gjør flere det, vil AIPS få et troverdighetsproblem. Vi kan velge å engasjere oss sterkere i AIPS-arbeidet, noe vi til nå ikke har prioritert av ressursmessige årsaker. Vi må minne om at vi er en organisasjon basert på frivillighet.

Vi er nå i dialog med våre nordiske kollegaer om det som skjer og hvordan vi bør gå fram. Vi har også kontakt med kollegaer i Nederland, Tyskland og Belgia som er like kritiske som oss. Mange av disse nasjonene har vært helt likegyldige til hvordan AIPS har vært drevet, men dette er i ferd med å endre seg. I oktober er den ordinære AIPS-kongressen i Roma der det blant annet skal velges nytt styre i organisasjonen.

Jeg ville valgt å se an den før vi konkluderer.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.

Powered by Labrador CMS