Maria Lervik stusser på den redaksjonelle refleksen om å pushe all tilgjengelig informasjon med en gang.
Maria Lervik stusser på den redaksjonelle refleksen om å pushe all tilgjengelig informasjon med en gang.

KOMMENTAR:

Sliter tradisjonell presse med å skille mellom hendelses­nyheter og sosialpornografi?

«Det blir stadig snakket om hvordan ulike former for medievold kan påvirke barn og unge, men lite reelt ansvar blir lagt på den tradisjonelle pressen når det kommer til hva slags innhold man skal tillate seg å eksponere folk for i hverdagen.», skriver Maria Lervik.

Publisert Sist oppdatert

Spørsmålet om videoen av knivdramaet på Bislett ble publisert for tidlig er legitimt. Jeg stusser imidlertid på om videoen burde ha blitt publisert i det hele tatt.

Når man i filmer og TV-serier ser pressefolk flokke seg rundt pågående hendelser som fluer, tenker man som regel at sånn er det ikke i virkeligheten, men de siste dagenes dekning av volden på Bislett tyder på noe annet.

Tirsdag morgen meldte Nettavisen om knivdrama på Bislett, hvor en mann hadde blitt skutt av politiet.

Avisen var først ute med saken, ettersom en av deres journalister tilfeldigvis befant seg på stedet og dokumenterte hendelsen, hvor mannen som hadde løpt rundt i gaten i bar overkropp med kniv, ble ufarliggjort av politiet, først ved å kjøre ham ned, deretter presse ham inntil en vegg med politibilen og så avfyre skudd mot ham. Man ser ikke at politiet skyter mot mannen i selve videoen, men kan tydelig høre skuddene.

Jeg har ikke så mye å si om politiets håndtering av hendelsen, men jeg stiller gjerne spørsmål ved om det er nødvendig å publisere all visuell dokumentasjon i redigerte medier, bare fordi man kan.

Er bevegelige bilder av mennesker i krise for «juicy» til å la være å dele med omverdenen?

Jeg tviler nemlig på om Nettavisens lesere egentlig har behov for å «se» dramaet utfolde seg, utover det å lese om det i detalj, eller om det egentlig burde være en ryggmargsrefleks hos journalister å være villig til å sette sin egen sikkerhet i fare for å dokumentere vold i bevegelige bilder, som senere kan fungere som clickbait i redaksjonens kanaler. Nettavisen sladdet riktignok mannens ansikt, men sladding eller ei.

Vi burde spørre oss selv som journalister (og medmennesker) om hvorfor vi umiddelbart føler trangen til å dokumentere alvorlige og dramatiske hendelser på mest mulig usensurert og ufiltrert vis.

I et intervju i forbindelse med båt-tragedien i Kvam tidligere denne måneden, uttaler redaktør i Hordaland folkeblad selv at han opplevde mediedekningen som nesten litt grotesk. «Jeg har ikke sett alt, men det er tydelig at dramatikken appellerte til en del medier. Det ble filmet at man fant klesplagg, så båten og det ene med det andre. Jeg synes nesten det ble litt grotesk at dekningen var så detaljert», fortalte han i intervjuet med Medier24.

Jeg forstår og støtter Nettavisens journalist i Oslo som tilfeldigvis var på stedet i valget om å dokumentere, men stusser på den redaksjonelle refleksen om å pushe all tilgjengelig informasjon i tilgjengelighetsøyeblikket.

Ødelegger for seg selv

Medier24s debattansvarlig, Kristine Sterud skriver i en kommentar at Nettavisens journalist sikret viktig dokumentasjon ved å filme skytedramaet, men kritiserer publiseringstidspunktet.

Hun får svar av redaktør i ABC nyheter, David Stenerud, som kaller Steruds kritikk for prematur. Men hun har et godt poeng. Da videoen ble delt i Nettavisens kanaler var situasjonen fortsatt uavklart og det skulle senere vise seg at mannen døde av skadene fra møtet med politiet. Her mener jeg at Nettavisen ødelegger for seg selv og sin egen mulighet til å gjøre redaksjonelle vurderinger med tanke på at mannen senere skulle dø av skadene dokumentert i videoen.

ABC nyheter-redaktøren forsvarer Nettavisens avgjørelse om å publisere videoen, blant annet ved å påpeke sakens allmenne interesse. Han har rett i at det er av allmenn interesse hvordan en hendelse fant sted og at en mest mulig detaljert beskrivelse av dette øker sakens troverdighet. Likevel er tanken jeg sitter igjen med etter å ha sett det mildt sagt kvalmende klippet, at det er lite ved videoen som ikke kunne ha blitt gjenfortalt i skrevet tekst. Nettavisens vurdering om å publisere videoen oppfattes på en annen side som grunnet i behovet for å være først ute med nyheten.

Lite reelt ansvar blir lagt på den tradisjonelle pressen

I samme artikkel som videoen ble publisert i (som nå er oppdatert med tittelen «Se den dramatiske videoen: Mann skutt og drept av politiet»), beskrives hendelsen ganske så detaljert. I stor grad på grunn av tilgangen på videodokumentasjonen. Spørsmålet er bare om det hadde vært nødvendig å supplere saken med selve videoen.

TV 2 delte også en video fra hendelsen på Bislett, filmet fra et vindu, hvor det vises enda tydeligere hvordan mannen blir kjørt ned og seiler nedover gaten før bilen igjen forsøker å treffe ham. I samme artikkel ligger det en link til en annen video, med teksten «SE VIDEO: Her meier politiet ned knivdesperadoen». Dagbladet sparer heller ikke på kruttet og publiserte en egenprodusert video med et klipp hvor mannen blir kjørt inn i veggen av politibilen.

Det blir stadig snakket om hvordan ulike former for medievold kan påvirke barn og unge, men lite reelt ansvar blir lagt på den tradisjonelle pressen når det kommer til hva slags innhold man skal tillate seg å eksponere folk for i hverdagen.

I kommentarfelt i sosiale medier, blant annet i Helsesistas (Tale Maria Krohn Engvik) Facebook-innlegg, hvor hun ber folk om å la være å dele filmer fra hendelsen i sosiale medier av hensyn til pårørende, forteller flere at de må berolige barna etter inntrykkene de har fått av bildene fra volden på Bislett. Engvik skriver selv at hun er sjokkert over norske mediers deling av de brutale klippene.

Er grafiske bilder nødvendig i redigerte medier?

I 2020 florerte en vitnevideo som dokumenterer noen av afroamerikanske George Floyds siste minutter i live, både i sosiale- og tradisjonelle medier. Videoen viser hvordan Floyd blir presset mot bakken av en amerikansk politibetjent som kneler på Floyds nakke, mens han over 20 ganger uttrykker at han ikke får puste.

Man kan forsåvidt argumentere for publiseringen av videoen av Floyd og Chauvin i tradisjonelle medier, ved at den supplerer saken med troverdig dokumentasjon av hendelsen og det faktum at videoen allerede var offentlig og lett tilgjengelig i flere kanaler. Videoen av Floyd og Chauvin spilte også en stor rolle i oppgjøret mot rasisme og politivold verden over, og 18-åringen som filmet videoen mottok (ikke uforståelig) en Pulitzer-pris for å ha dokumentert Floyds dødelige møte med amerikansk politi.

Jeg er altså ikke uenig i at bilder som kan være avgjørende i rettslige spørsmål burde dokumenteres, men jeg mener man burde evne å gå noen ekstra runder innad i redaksjonene for å vurdere om grafiske bilder og videoer som dokumenterer hendelser med dødelige konsekvenser er nødvendig for den redaksjonelle dekningen av saken.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected].

Powered by Labrador CMS