Rådgiver i Norsk Presseforbund, Ingrid Nergården Jortveit, forteller sin historie fra 22. juli.
Rådgiver i Norsk Presseforbund, Ingrid Nergården Jortveit, forteller sin historie fra 22. juli.

KOMMENTAR:

Medieblikk - 22. juli: Et før og etter

Det som rystet landet denne fredagen, denne ettermiddagen, innførte et før og etter for landet vårt– også for vår mediehistorie, skriver Ingrid Nergården Jortveit.

Publisert

Av Ingrid Nergården Jortveit, ansatt i Norsk Presseforbund, men teksten er uttrykk for skribentens personlige opplevelser.

Alle har sin historie. Alle husker hvor de var – akkurat da. Dette er min historie, en historie der jeg har vektlagt medieperspektivet og min mediebruk denne helt spesielle ettermiddagen.

Dette er slik jeg husker det i dag.

Jeg er i ferie, hjemme i Gudbrandsdalen. Jeg jobber i Norsk Presseforbund, som rådgiver i sekretariatet til Pressens Faglige Utvalg (PFU).

Dagen er grå og sur. Borte er det deilige sommerværet vi hadde dagen før. Men regnet passer oss bra; vi kan dra til kjøpesenteret på Lillehammer.

Halv fire er vi ferdige på senteret. Vi setter oss i bilen. Av vane sjekker jeg alltid VG.

«Eksplosjon i Oslo» står det, med store bokstaver øverst på VG nett. Ingen bilder. Ja vel, ikke den store nyheten akkurat. Jeg har sett slike overskrifter en rekke ganger. Det er vel noe på kaia, Bekkelagskaia eller Rådhuskaia. Eller noe på Økern, i industrien, tenker jeg.

Går inn på Twitter. Det forandrer alt. I 2011 var Twitter førstevalget hva gjaldt sosiale medier. Her strømmer det på med bilder, av meldinger. Spesielt bilder fra innsiden av VG-huset får meg til å innse alvoret. Journalister jeg følger på Twitter live-rapporterer fra evakuering ned trapper. Det er glass over alt, og vinduer som er slått ut. Dette er svært.

Bombe, Cappelen Dam. Karikaturer, tenker jeg. Al-Qaida. VG ligger rett ved Cappelen.

At det var ytterliggående islamister, trodde også lederavdelingen i Tidens Krav. På grunn av lang trykketid ble det innholdet i en lederartikkel lørdag 23. juli. Denne fikk vi/PFU senere en klage på.

Nå har det skjedd. Også her. I Oslo. Jeg forsøker å ringe Per Edgar Kokkvold. Min daværende sjef i Norsk Presseforbund, som hadde PST-beskyttelse etter sine ytringer i karikaturstriden noen år tilbake. Jeg tenker på det jeg hadde lest og sett, om et angrep nummer to. Bilder fra flyene inn i Twin Towers, bussene i London, togene i Madrid.

Jeg sjekker nettaviser, NRK, TV 2. Vi setter på radio, og da hører vi sirener. Politiet som ber folk evakuere fra sentrum. Program etter program blir avbrutt, nyhetene overtar alt.

Vi drar rett opp til morfar på Lillehammer sykehjem. Han har tv. Da vi kommer løpende inn, sitter han foran TV-en. Han ser på oss: - Dette er en bombe. Nå bomber de Oslo. Morfar lå på vakt utenfor Namsos, da byen ble bombet under krigen. Han hadde sett ødeleggelser fra bomber før.

Vi ser på bilder av regjeringskvartalet. Om og om igjen. Det er private videoer fra området, filmet med ustøe kamerabevegelser, kommentatorer i studio.

Hvite papirer, glasskår, mennesker hjelper hverandre. Sirener, forvirra stemmer: Hallo! Hallo?! Er det noen her?» Vi hører at mange er skadet. Senere skulle vi motta en klage til PFU fra enkemannen til en kvinne som døde av bomben.

Jeg ringer nok en gang sjefen min Kokkvold. Han tar telefonen. Han er på en forelesning i England og er akkurat informert av britiske kolleger om det som skjedde. Jeg tekster med kollega Ingrid Torp. Hun er på jobb, men har gått for dagen. Mine andre kolleger er alle i god behold. Et bilde på jobben i Rådhusgata 17, et trykk fra Røros by, hadde falt ned fra veggen under eksplosjonen, og var knust. Det var den fysiske skaden i Rådhusgata 17.

Klokken nærmer seg 18. Snart leggetid for ungene. Vi må dra hjem til Gausdal, det tar en times tid å kjøre.I bilen på vei oppover begynner Twitter å melde om #utøya. Meldinger om skyting på Utøya, om søsken som har ringt hjem, oppfordringer til ikke å ringe dem du kjenner, de gjemmer seg osv. Hæ?! Nei, dette er for dumt. Jeg har tenkt på flytrafikken, på terrormål som Slottet, Oljeplattformer, Stortinget, Børsen. Men Utøya?! Nei, - hvorfor det. Nå har ungdommen snakket hverandre opp og ser spøkelse på høylys dag, snakker vi om i bilen.

Jeg sjekker de fleste redaktørstyrte medier. Det står ikke noe der. Det må være rykter. Men så ille å spøke eller fantasere om sånn, tenkte jeg.

Like før kl 18 kommer en sak på Dagbladet, «Ubekreftede meldinger om skyting på Utøya». Da får jeg en støkk. Såpass mye vet jeg som tidligere journalist: Du publiserer ikke en slik nyhet uten at du har flere kilder, en viss kontroll. Senere skulle jeg bruke dette caset i mine kurs om etikk i sosiale medier: Hva gjør man når sosiale medier flommer over med nyheter om at noe skjer, og ingen kan bekrefte eller avkrefte. Jo, du lager – etter hvert - en sak om at noe skjer på Twitter. Og med store forbehold. Ingen skal være i tvil om usikkerheten i opplysningene man bringer videre her.

Vi skrur opp radioen, Dagnsytt18 starter. En reporter sier hen hadde snakket med en person som ligger i dekning på Utøya, og gjenforteller denne samtalen. Det virker så troverdig, når NRK melder det, at noen går rundt og skyter ungdommer på øya. Det høres absurd ut. Senere skulle det vise seg at den personen som ble oppringt døde og innslaget ble klaget inn til PFU.

Snart eksploderer det i de redaktørstyrte mediene. Det er bilder på NRK, tatt fra et helikopter, et helikopter som senere skulle bli mye diskutert, hvorfor var dette i lufta? Hvorfor ikke et politihelikopter? Vi så ungdommer på svøm, vi så båter som plukket dem opp. Det var bilder av bilkøer på vei mot Utøya. Mot Sundvolden.

Reportere som ikke kommer seg frem, ambulanser. Det begynner å komme nyhetssaker og meldinger om en hvit varebil, parkert foran regjeringskvartalet i Oslo, og en politimann som kanskje ikke er politimann, at han eller hun er lys i huden. Noen har sett og noen hadde ringt og varslet Oslo og Buskerud. Men hvorfor kom det ikke noen etterlysning, det var ikke noen som var etterlyst over radioen, på tv. Hvor var politiet? Senere skulle det komme en klage til PFU fra politiet i Buskerud, på vegne av operasjonsleder, personen som satt på telefonen i Nordre Buskerud.

Jeg snakker med Kokkvold. Om han har hørt noe mer. Han har snakket med flere. Både redaktører og andre. Han aner ikke noe mer enn det som står i avisene.

Hjemme i Gausdal står TVen på da vi kommer. De skrur av da ungene kommer løpende inn. Mor har middag klar, men både jeg og far er for urolige til å spise.

Vi skjønner at ungene må skjermes. Vi går inn på fars kontor, låser døra. Far og jeg sitter der og ser på PC sammen. Vi leser og leser, sjekker og sjekker. Er innom alle de medier vi kan.

Det er ufattelig. Det er 13, 14, 15, 16, 17-åringer. Mor tekster en venninne som har en sønn som er aktiv i AUF, om han er på Utøya. Det er han ikke. Kjenner vi andre?

Terroristen er tatt. 10 døde ungdommer, meldes det hele kvelden.

Det er mange flere, Ingrid. Det er mange flere, sier Kokkvold da jeg snakker med ham for tredje gang, seint på kvelden. Han har snakket med noen, sier ikke hvem. Vi snakker om jobben. At det kommer til å bli mye fremover. Vi snakker om prinsipputtalelsen vi har, når ulykker og katastrofer inntreffer. Om intervju av ungdom, pårørende, folk i sjokk og sorg.

Kokkvold har blitt oppringt av flere, mange trenger råd.

Da vi legger oss like over midnatt, er det saker fra Skøyen i Oslo. Politi stormer en leilighet i en blokk. Så dukker et navn opp på Twitter. Gjerningspersonens navn. Jeg husker ikke om det var via en utenlandsk twitterprofil, jeg først så det. Jeg går med en gang inn på jobbmailen via mobil, gjør et søk på navnet. Det er jo mange som er i kontakt med oss, har han vært i kontakt med oss. Ingen treff. Ukjent for oss.

Plutselig kommer jeg rett inn på twitterprofilen hans, og på Facebook. Et portrettbilde, og en melding, et sitat av den britiske filosofen og sosialliberalisten John Stuart Mill. «One person with a belief is equal to the force of 100 000 who have only interests». Det er sjokkerende.

Det kommer mer informasjon, noe om en gård på Rena. Senere skal det komme en klage fra eieren av denne gården som Breivik hadde leid. Navnet på gårdeier hadde blitt eksponert sammen med Breivik. Det opplevdes som svært belastende.

Det er mange som etter hvert skulle oppleve det belastende å bli knyttet til Breivik. Flere ble knyttet til tankegodset. Personer med samme etternavn. Personer med samme diagnoser som ble diskutert.

Jeg får tilsendt manifestet. Det er svært, mange hundre sider, jeg stopper ved bildene. Senere ble bilder fra dette manifestet klaget inn til PFU, et bilde av Breivik publisert i Dagbladet som viste ham i gallaantrekk.

Da jeg legger meg natt til 23. juli, er jeg intetanende om det tallet jeg skal høre morgenen etter.

Det er enkelte ganger i livet du blir fortalt noe som sjokkerer deg så mye at du husker alt. Du husker lyder, lukter, steder. Alle sanser er i bruk for å ta inn en slik nyhet.

Jeg husker hvor jeg var da jeg ble fortalt om Alexander Kielland- ulykken. Jeg ble rystet den morgenen i Bergen jeg ble fortalt om Dianas død. Da mor på morgenen den 23. juli, forteller at det er 80 (69) døde på Utøya, blir det et før og etter. Nå 10 år etter. Jeg glemmer aldri.

Her er en oversikt over de sakene PFU behandlet i forbindelse med 22.juli.

PFU: Hva lærte vi av 22. juli.

Powered by Labrador CMS