Hvorfor vil ingen i pressen svare på Elin L’Estranges kritikk?

Onsdag sist uke hadde Elin L’Estrange, som er Arbeiderparti-politiker og Utøya-overlevende, en kronikk på trykk i Aftenposten med bitende kritikk mot debattklimaet i månedene og årene etter 22. juli. Hun forteller ikke bare om sinne, men om raseri, når hun beskriver hvordan det føltes at Presseforbundet, Fritt Ord og kommentatorer i store mediehus virket mer opptatt av ytre høyres ytringsfrihet enn AUFs ytringsfrihet etter terroren 22. juli:

«Sentrale premissleverandører på toppen av samfunnet har i ti år virket mest opptatt av å trykke de ekstreme ytringene, klappe seg på skulderen og hviske «ytringsfrihet». Og helst ikke få kritikk for det», skriver L’Estrange, og konkluderer:

«Utøyakortet er ikke noe ess i ermet. Det er en subtil melding om at noen av oss må være forsiktige med ordene våre. Ikke si noe som sårer innvandringsdebatten. Ikke tråkke på rasistene.

Hvor fri og åpen blir debatten da?».

L’Estranges kronikk er et kraftfullt ekko av en rekke uttalelser fra AUF-ere de siste ukene: De har følt seg alene om en politisk forståelse av terroren de ble utsatt for. De fikk ikke rom til å si sin mening om konspirasjonsteorier, ekstremisme og rasisme etter 22. juli, tragisk og ironisk nok nettopp på grunn av 22. juli. I min egen bok «Utøyakortet» beskriver Eskil Pedersen en stemning i det offentlige ordskiftet der det i det hele tatt var lite interesse for å lytte til AUF som politisk aktør.

Elin L’Estrange er blant dem som tydeligst har beskrevet det sinnet og raseriet denne politiske isolasjonen har ført med seg.

Siden kronikken ble publisert, har hun fått ett svar som jeg har fått med meg: Fra Peder «Fjordman» Jensen. Ingen av Norges ledende medieaktører - som kronikken er rettet mot - har plukket opp ballen.

- Ikke Dagens Næringsliv, som på lederplass i november 2011 mente AUF måtte beherske seg og slo fast at «Så lenge ofrene ytrer seg i de offentlige rom, har de også et ansvar. Vi skal leve med ettervirkningene av 22. juli i mange år. Vi må finne en måte som ikke ødelegger den offentlige samtalen om innvandring og integrering».

- Ikke noen i Bergens Tidende, som samme høst skrev på lederplass at «Den underliggende renovasjonslogikken skremmer. Det er som om enkelte for alvor mener at debatten bør «renses» for de synspunktene som ikke passer seg, og som en mer eller mindre gal person kan finne på å misbruke. Som om det er mulig å stille opp et alternativt samfunn, uten forstyrrende «støy» av ubehagelige meninger».

Ei heller fra politisk redaktør Eirin Eikefjord, som nylig har tatt til orde for at det nå er AUFs tur til å bli hørt, men som høsten 2011 var mest opptatt av sakkyndigrapporten som fant Anders Behring Breivik utilregnelig: «Selv om deler av venstresiden tviholder på at også vrangforestillingene er skapt i et politisk drivhus, må vi som samfunn anse oss frifunnet» var budskapet den gangen. Eller fra Hilde Sandvik, som to år senere skrev at «kravet om at vi skal ta eit kollektivt oppgjer etter 22. juli er ein totalitær politisk tankegang med religiøse undertonar» (sic.!).

- Ikke noen i Aftenposten selv, hvis redaktører til tider har vært mest opptatt av å fremheve at «det var ikke ord som drepte 22. juli» (som om noen har hevdet det), og som i årene etter terroren gladelig publiserte innlegg med grov mistenkeliggjøring av Eskil Pedersen, påstander om at Thomas Hylland Eriksen var en utløsende faktor for terroren, og i ettertid hentet inn Peder «Fjordman» Jensen for å skrive en lengre tekst om sin opplevelse av NRKs 22. juli-serie.

- Ikke noen i Norsk Presseforbund, hvis generalsekretær høsten 2011 uttalte at «22. juli sier oss ikke noe som helst om Norge», før han begynte på en nedsabling av Eskil Pedersens uttalelser om «ytringsansvar».

- Ikke Dagbladet, der kommentator Geir Ramnefjell i januar 2012 for eksempel skrev om Eskil Pedersen at «hvis framtidas politiske elite utvikler en kultur der det å beskytte seg selv mot ubehagelige ytringer blir dyrket som legitimt, har vi et problem».

Om det hersker noen tvil om at det i pressekretser snart ble en rådende fortelling at problemet var AUFs forhold til ytringsfrihet, fremfor forholdene de var opptatt av å advare mot, kan en jo ta en titt på kommentaren fra Stavanger Aftenblads Jan Zahl i kjølvannet av Plumbo-skandalen på Spellemannsprisen - av alle ting. Her kunne vi lese at:

«Alle er einige om at det som skjedde på Utøya var grusomt. Men det betyr ikkje at det er AUF som skal redigera den offentlege debatten eller at Eskil Pedersen har fått moralsk autoritet til å avgjera kva som er lov å ytra og ikkje. AUF og Utøya-generasjonen må absolutt ytra seg – men dei må også tåla å bli motsagt. Og å bli såra.»

Noen vil sikkert oppleve de nevnte eksemplene som urettferdige. Men jeg kverner ikke på dette for å «ta» noen. En av grunnene til at AUF ble stående så alene etter 22. juli, var ikke en enkelt kommentar her eller der, men fordi summen av slike analyser og til tider direkte nedlatende språk mot AUF, like etter terroren, kvelte et hvert tilløp til nettopp politisk debatt om 22. juli. Det ble i alle fall tilnærmet umulig for AUF selv å delta.

Jeg registrerer at det nå er mange kommentatorer som er skjønt enige om at behandlingen av AUF etter 22. juli var gal og urettferdig. Det er bra, skjønt det ti år senere er på høy tid.

Men jeg registrerer òg at ingen så langt innser sin egen rolle i avpolitiseringen av terroren i 2011.

Det er mange som i dag ville stått seg på å møte AUF i øyehøyde og evaluere sine egne bidrag til den offentlige debatten i månedene etter terroren. Det hadde vært et viktig bidrag til den videre debatten om 22. juli. Tenk hvilken verdi det ville hatt om bare én eneste av de ledende kommentatorene og redaktørene fra den høsten hadde hatt mot til å til å bare si rett ut: «Jeg tok feil». At også de meningsdannende delene av mediene kunne evaluert sin egen rolle.

Det er grunn til å minne om at denne jevne strømmen av ubevisste (og bevisste?) misforståelser av AUFs budskap, og den etterhvert omfattende «enigheten» om at AUF hadde et problematisk forhold til helt basale ytringsfrihetsspørsmål, altså kom som umiddelbar respons på AUFs eget initiativ til en debatt om ytterliggående begreper finner veien inn i det politiske ordskiftet, og når konspirasjonsteorier ikke tydelig fordømmes og avvises og stoppes i døra.

Og at AUF, samtidig mens dette pågikk, mottok en storm av hets i egne kanaler.

Hva forteller dette oss ti år senere? Hva har vi lært? Det er ikke farlig å lære av fortiden, men det kommer lite godt ut av å late som om den ikke er der. For hvordan endte AUF opp med å føle seg så alene? Det skjedde jo ikke av seg selv. Også landets ledende debattstemmer må evne å rette samme kritiske søkelys mot seg selv, som de krever av andre. Vi redaktører har også makt. Også over en politisk ungdomsorganisasjon som er rammet av terror.

Stavanger Aftenblad-redaktøren legger seg flat etter 22. juli-kronikk: – Svikt i systemet