VG-journalistene Ylva Schwenke (t.v) og Lara Rashid har skrevet om hvordan de opplevde tragedien på Utøya, 22.juli 2011.

Foto: Even Hye T. Barka

VG-journalistene overlevde terrorangrepet på Utøya. Nå forteller de historiene sine

– Alt jeg kan gjøre som går imot Breiviks tankegods, er en god ting, sier Ylva Schwenke.

Even Hye T. Barka Journalist

Publisert 14.07.2021 - 15:55

Denne artikkelen er over to år gammel.

VG-journalistene Ylva Schwenke (24) og Lara Rashid (26) deltok på AUFs sommerleir på Utøya i 2011, da massedrapsmannen Anders Behring Breivik skjøt og drepte 69 mennesker der den 22.juli.

I helgen publiserte de to en tekst i VG, som beskrev hvordan de opplevde angrepet, flukten fra Utøya og årene etter tragedien.

Rashid skriver blant annet om søsteren sin, Bano Rashid, som ble drept i terrorangrepet, mens Schwenke forteller om hvordan hun selv ble skutt av Breivik, og var døden nær.

De to journalistene er samstemte i hvorfor de ønsket å skrive teksten.

– Helt siden det skjedde, har jeg pratet åpent om hva som skjedde med meg. Det er fordi jeg føler at jeg har et ansvar for å formidle hva som skjedde, slik at vi klarer å huske den dagen, og ikke glemme den, sier Schwenke til Medier24.

Og legger til:

– Jeg tror den beste måten å gjøre det på er at noen av dem som var der, kan fortelle historien fra sitt ståsted.

Det er kollega Rashid enig i.

– Jeg er enig i at man bærer et ansvar. Jeg synes ikke det er gøy å skrive om dette, men det føles riktig, og som at man må, sier hun til Medier24.

– Vi er journalister og kan skrive, så det ville vært unaturlig om vi ikke skulle ha en rolle i VGs 22.juli-gruppe, med den unike erfaringen vi har.

KOMMENTAR:

Å publisere Utøya-bildene er problematisk. Å ikke gjøre det er verre

– Føles som en plikt

– Dere beskriver begge det å fortelle om det som skjedde som et ansvar. Hvordan er det å bære det ansvaret?

– Jeg synes ikke dette er gøy, og vil ikke ha det ansvaret. Jeg har ikke valgt å stå i dette, men jeg gjør det. Jeg tror vi to er heldige, fordi vi er blant dem som er kommet ganske godt ut av dette, sier Rashid.

Hun viser til at de to VG-journalistene har greid å ta utdanning og å komme seg ut i arbeidslivet etter angrepet.

Det er det ikke alle som har orket.

– Derfor føles det mer som en plikt. Jeg tror vi kan vise vei for andre journalister om hvordan man kan skrive om 22.juli. Det har vært tøft og tungt, men det føles riktig.

Schwenke forteller at det å fortelle historien videre, har vært positivt for henne, og at ansvaret derfor ikke har vært så tungt å bære.

– I begynnelsen følte jeg at jeg ble lettere hver gang jeg fortalte historien. For min del er det å fortelle om det på en rar måte en positiv ting. Jeg føler jeg kan gi noe til noen andre, samtidig som det letter meg selv litt.

– Det tynger meg ikke å gjøre det, men jeg er enig med Lara i at vi som har klart oss godt har et ansvar. I begynnelsen tenkte jeg at jeg gjerne vil fortelle fordi det er mange som ikke klarer eller vil det, sier Schwenke.

Aftenposten markerer 22. juli med å publisere rettsreferat digitalt: – En helt utrolig dokumentasjon

– Alt var OK å si ifra om

De to journalistene skryter begge av hvordan VG har tilrettelagt ting for dem, og støttet dem i løpet av arbeidet med saken.

Det var tilfelle både faglig og emosjonelt, forteller de.

– Jeg tror det er grunnen til at jeg har kunnet være med på dette. Jeg har visst at jeg har kunnet si i fra om at det som var tungt. VG har vært veldig flinke til å minne oss på å si i fra, sier Rashid.

Schwenke er enig.

– Alt var OK å si i fra om, uansett hvor lite det var. Det setter jeg veldig pris på, sier hun.

– Som journalister er dere nå med å legge til rette for meningsmangfold og å fremme demokratiske verdier, som terroristen ikke stod for. Hvordan føles det å kunne være med på det, etter det dere har vært gjennom?

– Det er et privilegium å få være med på. Det er stort, sier Rashid, før Schwenke legger til:

– Jeg er helt enig. Alt jeg kan gjøre som går imot Breiviks tankegods, er en god ting. Å få jobbe og bidra i VG i sommer er absolutt et privilegium.