Det har stormet rundt BBC den siste uka etter at fotballprofilen Gary Lineker la seg ut med den britiske regjeringens asylpolitikk.
Da innenriksminister Suella Braverman presenterte et forslag til ny asyllov forrige tirsdag, tvitret Lineker «Gode Gud, dette er verre enn grusomt». Lovforslaget vil blant annet sørge for at asylsøkere som kommer i småbåter, blir utvist og nektet asyl på livstid. Lineker dro like godt også en sammenligning med 30-tallets Tyskland.
Fotballkommentatoren fikk umiddelbart krass, og ikke bare helt saklig, kritikk fra politikere i Det konservative partiet. «Overbetalt kjendis», «potetgullpusher» og «sutreunge» var blant karakteristikkene.
Verre var det at statsministerens pressesekretær stemplet Linekers uttalelser som «uakseptable», og trakk frem at lønna hans er betalt av «hardtarbeidende britiske lisensbetalere».
Fredagen ble Lineker tatt av lufta. Men i løpet av helga nektet kollegene hans å ta del i programopplegget i protest, og BBCs fotballdekning kollapset. Mandag slo BBC retrett etter å tilsynelatende ha gitt seg på alle punkter. Lineker er tilbake på lufta og Twitter-meldingen er fortsatt oppe.
Det skal også foretas en gjennomgang av retningslinjene for bruk av sosiale medier, som uten tvil vil ende med en ny debatt når den tid kommer.
BBC og makta
I mellomtiden vil jeg anta at saken diskuteres friskt i gangene hos rikskringkasteren. For det er ikke heldig for et journalistisk miljø å ha en ledelse som lar seg blåse hit og dit som en annen oppblåsbar tubemann.
Først lot BBC-ledelsen seg bølle til å ta Lineker av lufta. Så skvatt de like raskt i den andre retningen når kritikken kom. Det etterlatte inntrykket er at BBCs ledelse lar seg styre av dårlig presse heller enn å stå rakrygget i egne vurderinger.
I sin iver etter å fremstå uavhengig, har BBC oppnådd nøyaktig det motsatte. Det er alvorlig, for saken reiser spørsmål som handler om langt mer enn hva en fotballkommentator kan mene på fritiden:
Når ledelsen skvetter så raskt unna etter kritikk fra statsministerens kontor – hva skjer når maktpolitikere kritiserer den redaksjonelle dekningen?
Kan journalistene på gulvet føle seg trygge på at de har ledelsen i ryggen når de skal drive kritisk journalistikk mot makthaverne? At de ikke kastes under bussen straks ting blir ubehagelig?
Om ledelsen i det minste hadde gjort det klart at innblandingen fra politikerne var ugrei, så kunne det bygd tillit til BBCs uavhengighet både hos egne journalister og hos publikum.
Journalistikk og ytringsfrihet
Linekers uttalelse er selvsagt godt og vel over streken for en nyhetsjournalist. Alle som jobber med nyheter i britisk presse, må regne med at de kommer til å dekke regjeringens politikk i en eller annen form.
Men Linekers ytring om asylpolitikk gjør ham ikke inhabil som fotballekspert. At han ble suspendert fra fotballsendingene, fremstår som en panikkartet overreaksjon.
Så langt har vi heldigvis ikke kommet dit i Norge at journalister mister jobben på grunn av enkeltuttalelser, selv når de er uheldige. Men det pågår en debatt og en innstramming når det gjelder bindinger og habilitet.
Det er i utgangspunktet bra, for selv om norske journalister stort sett er ryddige, er det stadig tilfeller hvor rollebevisstheten har vært for lav.
Harald Eias nylige PFU-sak mot TV2, Facebook-aktiviteten til Aftenpostens Tonje Egedius’ mann i sakene om Hadia Tajik, Fredrik Græsviks messenger-meldinger og Nidaros-redaktør Stig Jakobsens Svindler-Jim-uttalelse på Twitter er ferske eksempler på hvordan medieansatte og deres nærståendes opptreden i sosiale medier kan føre til at det stilles spørsmål ved journalistikken.
Noen saker har vanskeligere grenseoppganger enn andre. PFU frikjente Jakobsen under tvil. Eia-saken endte med at TV2 ble felt for manglende åpenhet om bakenforliggende forhold, men PFU fant samtidig ikke grunnlag for å si at journalisten opptredde tydelig aktivistisk.
Ytringsfrihet er i utgangspunktet en menneskerettighet som også gjelder journalister.
Vi går rett nok med på å avstå fra å bruke den på visse områder av hensyn til å kunne gjøre jobben vår, men det må være en saklig sammenheng mellom innholdet i jobben og hvor stor begrensning i ytringsfriheten en arbeidsgiver kan kreve.
Derfor er det viktig at arbeidsgivere i media ikke går for langt i arbeidet med å forhindre habilitetsproblematikk.
Journalistikk er nemlig ikke det eneste yrket hvor en viss begrensning på ytringsfriheten er både vanlig og rimelig. Nettopp fordi vår bransje holder ytringsfriheten høyt, bør mediene søke å gå foran i å finne den rette balansen heller enn å tømme hele tranflaska for sikkerhets skyld.
Ytringsfrihetskommisjonen påpekte i sin rapport at uklare grenser for lojalitetsplikt svekker ytringsfriheten i arbeidslivet. Folk flest i arbeidsfør alder har en jobb, mange hos en arbeidsgiver som – i likhet med BBC – ønsker å fremstå partipolitisk uavhengig. Skal alle disse ha munnkurv om politiske saker, så er ikke ytringsfriheten reell.
Om pressen skulle innført forbud mot politisk engasjement for medarbeidere som ikke jobber med nyheter, slik BBC til dels ser ut til å ha gjort, vil det sende et signal om at det er greit også for andre arbeidsgivere å ilegge slike begrensninger.
Upartiskhetens begrensninger
BBC hadde tross alt en riktig tanke i bunn – upartiskhet. Men Lineker-saken viser til gagns begrensningene i å behandle upartiskhet som en hellig gral for å oppnå uavhengighet.
Det fremstår nemlig ikke som uavhengighet å forsøke å gjøre seg uangripelig ved å la seg bølle nøyaktig like mye av alle parter.
Etter skytingen ved London pub i fjor var det også en debatt her hjemme om hvorvidt journalister kan delta i pride. NRKs Fredrik Solvang og VGs Espen Moe Breivik var blant stemmene som tok til orde for å skille mellom det å stå opp for grunnleggende verdier og politisk aktivisme.
Det Solvang og Breivik pekte på, er viktig. Journalister skal være åpne for ulike synspunkter og erfaringer, men vi er ikke blanke ark. Vi lever alle et liv.
Dersom vi godtar at det å ha en legning, kjønnsidentitet, religion eller etnisitet, gjør at man skal klistres til en politisk fløy, og dermed blir inhabil, så vil det kun føre til et svekket mangfold i pressen. Man vil oppnå det motsatte av nøytralitet.
Det er heller ikke slik at det er journalistikkens oppgave å fremstå upartisk for enhver pris. Vår oppgave er å skrive det som er sant.
Ofte finnes det selvsagt flere legitime måter å se ting på, og det er her balanse og upartiskhet kommer inn. Men noen ganger finnes det et riktig og et galt svar. Da er det vår plikt å stå rakrygget for sannheten, også når vi møter motstand.
En del av den motstanden man ofte må stå i, er nettopp anklager om inhabilitet. Å hevde at fakta er meninger, eller å forsøke å angripe journalisters troverdighet med påstander om partiskhet, er velkjente strategier for å så tvil om journalistikken.
Skal mediene klare å navigere det farvannet, må man ha ledere som står støtt i en storm.
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
