Johnny Depp har landet i Norge for å treffe gamle og nye fans, som han etter alt å dømme har fått mange av etter vårens spektakulære rettssak i Virgina.
I sju uker var Depps injuriesak mot eks-kona Amber Heard overalt. Mediene dekket den minutt for minutt, også de store tabloidene i Norge.
Samtidig pågikk det også en massiv hatkampanje mot Heard på sosiale medier, som for øvrig sammenfalt elegant med Depp-sidens fremstilling av henne i rettssalen.
Klarte norske medier å holde tunga beint i munnen? Jeg synes ikke det.
For det første fordi man knapt dekket den virale hatkampanjen i det hele tatt, utover å referere til den på kommentarplass, som Dagbladet, VG, NRK og Dagsavisen gjorde.
For det andre fordi dekningen av rettssaken i stor grad fulgte tonen satt av hatkampanjen, noen ganger med vinklinger hentet rett fra alternativ-kommentari(h)atet på TikTok og YouTube.
Viralt hat
Mer om norske mediers dekning om et øyeblikk, for la oss først prøve å forstå hva det er vi snakker om.
Hatkampanjer mot enkeltpersoner på nett har nemlig en historikk og et arsenal av virkemidler som er kjent fra før. Både kjente og ukjente personer har vært utsatt for større eller mindre utgaver av dette.
Flere har dratt paralleller mellom kampanjen mot Heard og Gamergate, den mest kjente virale trakasseringskampanjen i internettets historie og et godt eksempel på «total global ydmykelse», for å bruke Depps ord.
Gamergates første offer var en ganske ukjent spillutvikler som urettmessig ble anklagd for å ha ligget seg til en god anmeldelse, men malstrømmen tok mange flere med seg i dragsuget. De som ble utsatt ble ikke bare bombardert med hat og trusler på nett. De ble hacket, doxet og oppsøkt hjemme, og både arbeidsgivere og familie ble nedringt av folk som ville fortelle dem et «sannhetens ord» om dem det gjaldt.
Hatkampanjen ble så stor at den nådde nyhetene verden rundt høsten 2014, fikk egne høringer både i den amerikanske kongressen og i FN, og etterhvert ble anerkjent som et viktig moment for samlingen av ulike subkulturer på nett under alt-right bevegelsen.
Avslørt! Løgn! Win! LOL!
Vi har også sett virkemidlene før. Depp/Heard-saken har på sosiale medier vært preget av korte videoklipp tatt ut av kontekst, som skal vise hatobjektet «avsløre seg» eller protagonisten «vinne».
Den samme teknikken og retorikken var i bruk under alt-right bevegelsens kampanje mot Hillary Clinton under USAs presidentvalgkamp i 2016, som klippet i sakte-film hvor Clinton mister fotfestet, eller der Trump lusker bak henne i TV-debatten og mumler «what a nasty woman».
Mange av de retoriske virkemidlene er nedarvet fra 4chan-universet, opprinnelig del av en subkultur der man pranket redaksjonelle medier og «sivilister» på sosiale medier, gjerne ved å bruke falske personaer.
Men denne kulturens evne til å bygge fellesskap, selge misinformasjon og gjøre seg uangripelig, har også blitt et effektivt verktøy for påvirkning.
Den profitable mobben
Fremstillingen av Heard er svært lik den av spillutvikleren og Clinton i dette universet. Hun er løgnaktig, grisk og ondskapsfull. Og nå er hun gjennomskuet. Det er et narrativ som er skreddersydd for å gå viralt, fordi det spiller på folks trang til moralsk harme.
Vi vet at innhold som gir uttrykk for moral og følelser, har større sjanse for å gå viralt. At folk blir sintere av urett de får vite om på nett, enn av urett de selv bevitner. Og at når folk tar del i en selvrettferdig mobb, kan de tillate seg nesten hva som helst. Hun fortjener det jo!
Nettets økonomi gjør også at populære hatkampanjer blir selvforsterkende. Under rettssaken brukte det konservative nyhetsnettstedet The Daily Wire flere titalls tusen dollar på å promotere saker med negativ vinkling om Heard på sosiale medier. Om de har en politisk agenda i saken vites ikke, men om de fikk flere klikk var det antakelig en god investering.
Saken virket da også som fluepapir på en hær av YouTubere, TikTokere og ymse entreprenører som ville skaffe seg en større følgerskare og selge effekter med popkulturelle referanser til saken. Johnny Depp selv lanserte i forkant av saken 10.000 NFTer under budskapet «never fear truth».
Alt dette er momenter som selvsagt ikke skal vurderes av juryen, men som i aller høyeste grad er relevant kontekst å bringe inn for medier som dekker en rettssak hvor en viral hatkampanje som mange fortsatt tjener penger på, er så tett knyttet inn.
«Noen mener at»
Nyhetssjef Marcus Husby i VG Rampelys sier selv i Journalisten at saken ble mer krevende enn de forventet. Redaksjonssjef Hans-Martin Thømt Ruud i Dagbladet sier også at de har vært bevisst på en «vanvittig svertekampanje» mot Heard.
Men det ser ikke ut til å ha vært nok til å unngå at svertekampanjen flere ganger fikk forme vinklingene om rettssaken.
Dagbladet brakte for eksempel videoen «Twitter koker etter dette», som viser et kort klipp der Heard fryser til mens hun snyter seg, og journalisten presenterer teorier fra sosiale medier om at hun poserer gråtende for kamera.
En annen video, «Skaper kraftige reaksjoner: - Urovekkende», viderebringer beskrivelser fra sosiale medier av Heards ansiktsuttrykk under Depps forklaring som «sleipt smil».
Disse videoene har vinklinger sakset rett fra hæren av SoMe-entreprenører og hobbykomment(h)atorer på TikTok og YouTube. Det de bringer, er ren spekulasjon som er ment å understøtte portretteringen av Heard som en ondsinnet psykopat og vitnemålet hennes som løgnaktig skuespill.
Å sette inn «noen mener at» eller «mange reagerer», gjør det ikke til ansvarlig journalistikk å kopiere vinklinger direkte fra en hatkampanje på nett, uten snev av kontekst.
Gjelder kildekritikken på nett?
En annen problematisk side ved dette, som for øvrig går igjen i journalistikk basert på «noe fra internett», er at kildekritikken tilsynelatende ikke gjelder online.
Offline forstår man at hvem noen er, hvilket miljø de er en del av og hvorvidt de tjener penger på å fremme et standpunkt, farger det de sier. Det er elementær kildekritikk. Online er det som om alle brukere blir til «mannen i gata» og alle uttalelser til «engasjement».
Hadde man gått inn i hvem det er som sier hva på nett, ville man raskt oppdaget en annen kontekstuell opplysning av relevans: at anti-Heard emneknaggene som tok sånn av under rettssaken i år, har versert i enkelte miljøer i flere år allerede, og at disse miljøene har overlapp med subkulturene som var pådrivere for hatkampanjene under Gamergate og presidentvalget i USA i 2016.
Nærsynt dekning
Ett av kjennetegnene ved både hatkampanjer og misinformasjon generelt, er at man velger seg ut detaljer som man hyperfokuserer på, samtidig som all kontekst forsvinner. Skal redaksjonelle medier klare å heve nivået, så må man zoome ut, sette hendelsene i sammenheng og etablere de sentrale fakta i saken.
Men selv om de fleste sakene fra selve rettssaken fremstår balanserte i utgangspunktet, fremstår de også påfallende nærsynte og nærmest kjemisk renset for kontekst.
I de store tabloidene, Dagbladet og VG, går de fleste sakene rett på «han sa, hun sa» fra dagens sesjon i retten. Grunnleggende fakta som hvem som hadde saksøkt, hvorfor saken gikk i Virginia og hvilke uttalelser injurie-påstandene handlet om, uteble som oftest.
«Skittentøysvask»
Tidvis nevnes en annen sak der Johnny Depp saksøkte avisa The Sun i Storbritannia for ærekrenkelser, og tapte, men man går ikke inn i hvordan rammene i den saken var annerledes.
Selv der sakene fra den nyeste rettssaken er vinklet på «gjensidig villet skittentøysvask», etablerer man ofte ikke at det var Depp som ønsket et åpent mediesirkus og vant frem mot Heards forsøk på å stoppe det.
Mens Heards klesdrakt og ansiktsuttrykk ble saumfart for nærmest okkulte tegn på løgn, gikk man overhodet ikke inn i Depps (eller Heards) påstander om å ha blitt kansellert – selve essensen i saken.
Her ville man funnet eksempler i begge retninger: På den ene siden, kampanjen for å ta Depp av Fantastic Beasts-filmene, og muligens oppsigelsen fra Pirates of the Caribbean.
På den andre siden, at Depp det siste tiåret har spilt i en rekke kommersielle flopper, blitt anklaget for å være ruset, oppfarende og komme sent på jobb, blitt saksøkt av både tidligere kolleger og sikkerhetsvakter for vold og utrygt arbeidsmiljø, og at han selv sparket og saksøkte sine tidligere managere og advokater da han oppdaget at han var blakk.
Medienes jobb å rydde
Den kanskje viktigste effekten av en hatkampanje er ikke nødvendigvis alle dem man har klart å overbevise. Det viktige er effekten på dem som bare gir opp, erklærer hele sakskomlekset for det komplette kaos og alle involverte som antakelig like gærne.
Det var da også holdningen som etterhvert ble etablert konsensus i norske medier.
Og kanskje var alle parter like ille. Men man kan ikke basere en slik konklusjon på kaos og forvirring alene. Det hver person er ansvarlig for, må plasseres konkret hos dem.
Når en sak fremstår så til de grader kaotisk, så er det redaksjonelle mediers oppgave å rydde. Men i stedet for å gjøre den jobben, videreførte man i stor grad fortellingen om saken som et kjendis-shitshow. Hent popcornet!
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
