«Fredrik Græsvik har noe han vil si deg. Har du ett minutt?»
Slik starter en liten videosnutt som TV2 laget for seks år siden. Hadde Græsvik vært utrustet med alminnelig selvinnsikt og skamvett, ville han i dag ansett videoen som ytterst pinlig for seg selv, og kanskje helst sett den slettet fra internett.
Men slik synes ikke TV2s mangeårige utenriksreporter å være bygd. På lørdag la han videoen ut på nytt på sin egen Twitter- og Facebook-profil. Uten noen forklarende kommentar. Han ønsket åpenbart å minne folk om verdien av høye presseetiske idealer. Og at han fortsatt er rette mannen til å fronte dem.
Skikkelig bekymra for usannheter og løgner
Snutten inngikk i opprinnelig i kampanjen #ettminutt, initiert av Tinius-stiftelsen og Amedia-stiftelsen for å forklare betydning av troverdig journalistikk i en tid med stadig større spredning av falske nyheter.
Videoen viser en alvorlig mann i halvfigur som ser rett i kamera og sier:
Kan jeg få låne et lite minutt av din tid til å fortelle at jeg er bekymra?
Jeg er skikkelig bekymra for alle de usannheter og løgner som spres via sosiale medier og useriøse nettsteder. Tøv som framstilles som om det er harde fakta eller nyheter, uten på noen som helst måte å være det.
Det viktig at folk forstår forskjellen på journalistikk og oppspinn.
Det er også viktig at vi fortsetter å reise ut i krigsområder, for å se de grusomheter som folk utsettes for daglig.
Det kan være farlig. Men vi gjør det for å gi deg sannheten.
Det er viktig at overgrep mot uskyldige sivile blir kjent. Det koster mye penger, men det er verdt det.
Vi trenger alle god journalistikk.
Budskapet er umulig å være uenig i. Og er ikke blitt mindre viktig siden 2017.
Men så var det budbringerens troverdighet. For i dag vet vi at Fredrik Græsvik selv er i stand til utøve overgrep mot uskyldige sivile.
Å legge seg flat uten å si noe
Nei, jeg skal ikke sammenligne sjikanøse og trakasserende meldinger på sosiale medier med krigshandlinger.
Men det Græsvik utsatte privatpersonen Eirik Furuseth i fjor sommer, kunne blitt ødeleggende for en mindre ressurssterk person.
Slik lød det, på Messenger, sent en lørdags kveld:
«Tenkte det er interessant å lage en sak på hva [idrettslaget] og [arbeidsplassen] synes om dine ytringer om skeive og muslimer (...). Har allerede sendt spørsmål til de ovennevnte. Vil du la deg intervjue om dette? (Du har allerede ytret deg offentlig, så det er i utgangspunktet uaktuelt med et anonymt intervju.) Mvh Fredrik Græsvik.»
Furuseth spurte hvilke ytringer han siktet til. Græsvik svarte at han hadde «skjermdumpa litt trolling», og var i ferd med å ta det opp med «de to andre».
Her er meldingen til Furuseths arbeidsgiver (han sendte også en lignende mail til idrettsklubben, men brukte gal adresse):
«Dere har (...) en ansatt som synes muslimer ikke er noe særlig. Dette uttrykker han ganske tydelig på SoMe. Han flagger arbeidsplass ganske tydelig i bio. Jeg kunne tenke meg å lage en sak på hvordan arbeidsgivere forholder dere (sic) til hatytringer fra ansatt. Skjønner at dette er komplisert, men er dette noe dere vil snakke om?»
Ingen har sett noe til de påståtte muslim- og homofiendtlige hatytringene. Men vi har sett skjermdumper av Græsviks meldinger.
De var, for å referere til videoen, ikke bare basert på tøv og oppspinn, men på usannheter og løgner, kokt opp av Græsvik selv.
Forsøk på karakterdrap
En lett sjokkert Furuseth oppfattet ikke henvendelsen som en reell intervjuforespørsel, men som et forsøk på å true ham til taushet, og utføre et karakterdrap basert på misbruk av TV 2s mediemakt.
Han pekte også på den eneste mulige årsaken til angrepet:
Noen timer tidligere hadde Furuseth spurt på Facebook om TV 2s dekning av barskytingen i Oslo dagen før kunne bli påvirket av at nyhetsredaktør Karianne Solbrække hadde hatt et forhold til Arfan Bhatti, venn av terrorsiktede.
En mediekritisk ytring langt innenfor grensen. Og som fikk TV 2 til å endre praksis: Solbrække skulle ikke lenger ta redaktøravgjørelser i saker der Bhatti er involvert.
Men hva skjedde etter den famøse «intervjuforespørselen»? Det måtte flere dager og to meldinger til, før det kom noen beklagelse fra TV 2 og Græsvik.
Furuseth tok siden saken til PFU, der TV 2 ble felt på tre punkter, blant annet for manglende hensynsfullhet i det journalistiske arbeidet. «Ubehagelig å lese meldingene», «stygg sak», rett og slett ganske grovt» sa flere av utvalgsmedlemmene.
«Ikke på en slik måte»
Græsvik selv kommenterte ikke kjennelsen, og har tidvis blitt behandlet svært pent av kolleger i ettertid. Dagbladet presterte å bruke en journalist, nylig ansatt etter 9 år i TV 2, samme kanal som Græsvik, til å skrive et koselig portrettintervju med ham i fjor høst. Her fikk han promotert sin nye podkast «Med egne øyne», skrytt av hagebyhuset sitt i Bergen, og fortalt at det har «kostet å være så synlig» og at han har «fått så mye gørr på sosiale medier i mange år.»
Om sitt eget gørr til Furuseth, hadde han lite å si:
«Jeg har i grunn sagt alt jeg har å si – og det er det jeg har å si om den saken. Jeg kan bare gjenta det jeg sa da: Jeg henvendte meg til en fyr på en måte jeg ikke skulle gjort, og det beklaget jeg. Veldig tydelig beklagelse, helt uten forbehold. Jeg ser at folk gjerne vil ha enda mer beklagelse, men her tror jeg at jeg var veldig tydelig. Man kan bare legge seg så flat.»
Nøyaktig hvor flat la Græsvik seg egentlig? Her er den eneste meldingen Furuseth har fått:
«Sender deg dette for å si at jeg beklager overfor deg og din arbeidsgiver for min henvendelse til dere. Jeg skulle selvfølgelig ikke gjort dette på en slik måte. Mvh Fredrik Græsvik»
«Ikke på en slik måte.» Noe som fikk Furuseth til å lure på hvordan Græsvik mente at trakasseringen skulle ha foregått. Det var det hele. Ingen telefon. Intet møte. Ingen kaffe. Og ingen forklaring på hva i all verden han tenkte, eller hva som fikk han til å gå til dette uvanlige og brutale skrittet.
Græsvik har helt sluppet å forklare seg i norske medier.
Konsekvens: Ny profilert rolle i kanalen
Burde denne saken føre til at Fredrik Græsvik selv ble kansellert som journalist eller TV2-medarbeider? Nei. Det mener heller ikke jeg. Men finnes det noen mellomting mellom dette og ingenting?
TV 2-sjef Olav T. Sandnes brukte i fjor sommer sterke ord om Græsviks handling. Det var et «maktmisbruk» og «uforenlig med TV 2s journalistiske oppdrag».
Etter PFU-kjennelsen sa han: «Hvilke konsekvenser det får for Græsvik tar vi internt, men et såpass alvorlig feiltrinn får også konsekvenser.»
Hvilke konsekvenser? Græsvik har, helt uavhengig av denne saken, vendt hjem som utenriksreporter. Nylig ble han presentert som en av profilene i TV2s nye aktualitetsavdeling som skal «gå mer i dybden», og torsdag startet han ny podkast i kanalen sammen med kollega Kadafi Zaman.
Sistnevnte synes det er en ære å lage pod med «selveste Fredrik Græsvik». Alt under ledelse av nyhetsredaktør Karianne Solbrække som har «stor tro på prosjektet». Første gjest ut: Erna Solberg.
«Hva har jeg gjort som er så galt?»
Kanskje er dette comebacket bakgrunnen for at Græsvik plutselig resirkulerer videoen av seg selv som sannhetens ridder. Selvbildet ser ikke ut til å ha fått noen riper av fjorårets skandale. Han stiller seg helt uforstående når enkelte i kommentarfeltet reagerer negativt på Facebook-posten.
En av dem skriver til Græsvik at han hadde TV2-korrespondenten som forbilde, men nå er «rystet over hvordan man forsøker å redde ditt omdømme, i stedet for å akseptere at når man først har mistet troverdigheten, så er det som regel ingen vei tilbake.»
Græsvik svarer: «Hva er det jeg har gjort som er så galt?»
En annen skriver:
«Du kunne ventet litt med dette, det er ikke veldig mange måneder siden du ble felt av PFU, etter et forsøk på å henge ut en privatperson (Eirik Furuseth). Du burde ikke fronte dette budskapet! Vi kan alle feile, men forhåpentligvis lære noe av det…»
Græsvik svarer: «Hvor har jeg hengt ut han?»
Deretter følger en utveksling der Græsvik later til å benekte hva som faktisk skjedde. Her versjonen han gjentar:
«Jeg har ikke spredd noen ting om ham. Men jeg forstår at det er det etterlatte inntrykket. Du må gjerne poste her hva jeg har spredd.»
«Jeg har aldri kontaktet hans arbeidsgiver og nevnt hans navn. Jeg vet at det er slik det har blitt oppfattet, men det er altså ikke riktig.»
«Jeg tok aldri kontakt og nevnte navn. Men VG og andre beskrev det på en helt annen måte.»
«Jeg kontaktet ikke arbeidsgiver og navnga vedkommende. Hvis VG skrev det, er det feil.»
Det er svært lett å lese dette som at Græsvik ikke kontaktet arbeidsgiveren. Men plutselig kommer en forminsket versjon av budskapet:
«Jeg sier at jeg ikke navnga han.»
Og dét stemmer, rent teknisk. Men det ville jo ikke gi mening om Græsvik skulle advare Furuseths arbeidsgiver mot en ansatt uten å identifisere ham. Så Græsviks måte å svare på i Facebook-tråden er villende og uredelig, om det er sannhet han er opptatt av.
Hele reaksjonsmønstret mot kritikerne på tråden minner om hersketeknikken gaslighting: Et forsøk på å sette spørsmålstegn ved hva som beviselig er sant, og få andre til å betvile sin oppfatning av virkeligheten.
Hva tenker TV2?
Så da blir spørsmålene:
Hva synes TV2 om at en medarbeider som ifølge PFU har «svekket mediehusets omdømme og troverdighet», bruker en av kanalens videofilmer til å posere som sannhetens og troverdighetens fanebærer, i stedet for å innta en mer ydmyk holdning i offentligheten, og gjenoppbygge tilliten gradvis?
Hvor greit er det for TV2 at Græsvik møter saklig kritikk av påstått dobbeltmoral ved å stille seg uforstående til å ha gjort noe galt, og aktivt forvanske realitetene i en sak kanalen er dømt for i PFU?
Og hva synes Tinius, Amedia og de andre redaktørstyrte mediene om at en av Norges mest kjente journalister resirkulerer en gammel kampanje basert på deres troverdighet, i et forsøk på å renvaske seg fra et grovt journalistisk overtramp?
Og det etter å ha sluppet billigere unna med truende atferd og falske anklager enn noen politiker eller næringslivsleder ville ha gjort?
For noen kunne jo komme til å tenke: Hva er det egentlig mest verdt å bruke ett minutt på: Å bekymre seg over tøv og usannheter fra sosiale eller alternative medier? Eller at en høyt ansett representant for en av de store, seriøse riksmediene kan utsette en uskyldig sosial mediebruker for et rabiat personangrep, uten at det får noen følger for hans egen tillit og karriere?
———————————————-
Medier24 har sendt teksten til Fredrik Græsvik for tilsvar i forkant av publiseringen, men han ønsket ikke å svare.
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
