Derfor elsker jeg Arendalsuka

Mandag 14. august innledes Arendalsuka og jeg gleder meg som en unge! 

Som en som er over gjennomsnittet samfunnsinteressert, er den årlige samlingen i midten av august blitt et høydepunkt. 

Naturligvis er det forhold ved uken som kan forbedres, men grunnleggende sett mener jeg at arrangørene har lyktes med å skape en demokratisk møteplass – hvor ulike interesser og forskjellige synspunkter møtes til debatt. En prosess som er helt avgjørende for å legitimere politiske beslutninger i offentligheten.

Ikke alle deler min begeistring for samlingen i Arendal.

Finansminister og leder i Sp, Trygve S. Vedum, uttalte i 2022 at han ikke var noen beundrer av «demokratiets dansegolv», og at det visstnok er mange «viktigere demokratiske arenaer enn Arendalsuka». Vedum understreket sågar at offentlige instanser burde tenke seg nøye om før de i det hele tatt deltar, ettersom man knapt treffer «vanlige folk» i Arendal. 

Når man hører Vedum snakke, kan man undre seg over hvorvidt vanlige folk eksisterer; det er i hvert fall ikke lett å vite hvilke mennesker som er «vanlige» nok for Vedum. 

Kritikken er både populistisk og fordummende. Selvsagt kan og bør offentlige instanser være forsiktige med pengebruken, men det er altså mulig for ulike departementer å delta på arrangementer for å debattere og forklare beslutninger – uten at de ansatte drikker seg fulle på skattebetalernes regning.

Fredrik Solvang om debattledelse: – Jeg har fortsatt prestasjonsangst

Imponerende dum påstand

En lignende kritikk leverte Rødts Tobias Lund i 2018, da han som leder av Rød Ungdom hevdet at Arendalsuka var «Roskilde for politikere – fyll, fest og fanteri». 

En slik påstand kan man si mye om, blant annet at den er imponerende dum. I innlegget fremhever Lund at næringslivet generelt, og kommunikasjonsbyråene spesielt, representerer et problem, ettersom de er interessert i å bruke arenaen til å tjene penger. 

Kritikken mot PR-bransjen er særlig interessant, da Lund ikke er alene i sin kritikk av bransjen. 

I en kommentar for noen år siden i Trønderdebatt uttrykte Snorre Valen sterk irritasjon over PR-byråene, og særlig deres tilstedeværelse på Arendalsuka: «I virkeligheten er Arendalsuka den mest vulgære versjonen av kommunikasjons­bransjens forretningsmodell innen politikk: Å framstille tilgang til politikere som umulig, for så å ta fett betalt for å hjelpe deg å gjøre noe med det». 

Snorre Valen skriver sjelden uten å ha noen gode poenger, og han har rett i at bransjen har interesse av å skape et inntrykk av at det er vanskeligere å ta kontakt med politikere enn det i realiteten er. Men jeg mener han overdriver trusselen som PR-bransjen utgjør mot demokratiet. 

Mener kredibilitet lånes bort

I et Civita-notat drøftet jeg forholdet mellom PR og politikk, og jeg mener det er liten grunn til å hevde at PR-bransjen utgjør et demokratisk problem rent generelt. Under Arendalsuka er PR-bransjen en av flere aktører som inviterer til debatt, ofte både med politikere og journalister som paneldeltagere. 

Er det et problem? 

Andreas Økland mener det. I et debattinnlegg i Medier24 mener Økland at det er problematisk at mediehusenes største profiler låner ut sin kredibilitet til de samme byråene. Dette fordi journalistene da, ifølge Økland, bidrar til å markedsføre en bransje som selger politisk innsikt til høystbydende. 

Selvsagt bør journalister og politikere forholde seg kritisk til PR-bransjen, men under Arendalsuka stiller journalister opp på arrangementer som er gratis, tilgjengelig – og presumptivt fordi disse journalistene har interesse og innsikt i temaene som diskuteres. Jeg mener at det er mer positivt enn negativt. 

Tillitsundersøkelsen 2022: Tilliten til mediene øker

For åpenbart er næringslivet, inkludert kommunikasjonsbransjen, interessert i å tjene penger. På samme måte som partiene ønsker å få større oppslutning, mediene ønsker å selge flere abonnementer og LO ønsker å få flere medlemmer. 

Uenighetsfellsskap

Det hadde i grunnen vært et større problem om diverse aktører i samfunnet ikke ønsket å bruke anledningen til å forfølge sine legitime interesser. Poenget er at næringslivsaktører og kommunikasjonsbransjen ikke går på bekostning av den demokratiske offentligheten – snarere tvert imot. 

Faktum er at Arendalsuka, nettopp ut fra demokratiske hensyn, har forsøkt å senke terskelen for deltagelse så mye som de kan. Eksempelvis gjennom å kreve at 1) arrangementene er gratis, 2) tilgjengelig for den jevne borger, 3) har stort innslag av beslutningstagere som deler tanker og forsvarer beslutninger. 

Det faktum at mediene er godt representert, gjør at diskusjonene som foregår i Arendal, siver ut i en større offentlighet. Slike synergieffekter har viktige demokratiske implikasjoner. 

Det er vanskelig å overvurdere den politiske kulturens betydning for demokratiet. En av årsakene til utfordringene i USA er at de har blitt fryktelig dårlige til å håndtere uenighet. Møteplasser som Arendalsuka legger til rette for en «sunn uenighetskultur». Husk at det liberale demokratiets misjon ikke er å utrydde konflikt, men å utvikle institusjoner der konflikt kan løses uten vold. I så måte er plattformer som Arendalsuka essensielle for å kultivere et uenighetsfellesskap.

Lunds banale påstand om at «demokratiet ikke står og faller på Arendalsuka» er i og for seg riktig. Men det kan man si om mange plattformer og aktører som bidrar i den demokratiske offentligheten. Hver for seg er de ikke avgjørende, men til sammen utgjør de en robust infrastruktur for demokratiet. 

I så måte er det relevante spørsmålet ikke om Arendalsuka er avgjørende, men om det er et positivt bidrag til demokratiet – noe uka utvilsomt er.

———————————————-

For ordens skyld: Civita arrangerer flere arrangementer under Arendalsuka. Det gjør også Medier24.

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.