– I «akkurat nå»-alderen er det ekstra viktig å huske paragraf 3.2, skriver Odd Isungset.
Foto: pixabay
KOMMENTAR:
Hurra, det er noen som demonstrerer
«Bør vi dekke nazidemonstrasjoner minutt for minutt? Og, var virkelig det sant at hele 72 000 gikk i regnbuetog? To helt forskjellige saker gir grunn til refleksjon om symbiosen mellom direktedeskene og demonstrantene», skriver Odd Isungset.
Alle som har sittet på nyhetsdesken vet hvor kjærkomment det er med en demonstrasjon. Det er lyd, det er bilde, det er følelser, farger, paroler og folk som roper i kor. Det er mye mer spennende enn en mann i dress og slips på Stortingets talerstol.
Direkte-journalistikken er tidens trend. Alle nyhetsmedier konkurrerer om å være best og først på «breaking» og «live» som det heter på godt norsk. Men skal vi dekke alt minutt for minutt? Akkurat nå? Og gjelder samme kriterier både for de som forherliger nazismen og de som kjemper for at alle skal ha rett til å elske den de vil?
Et tankekors
Demonstrasjonstoget til Den nordiske motstandsbevegelsen 30. oktober ble dekket fortløpende, med hyppige «akkurat nå»-oppdateringer øverst på nettsidene. «SE: Barket sammen under nynazistisk demonstrasjon. SISTE. 35 personer pågrepet.»
Motstandsbevegelsen rapporterte også direkte: «Aksjonen har slått gjennom i mediene. Flere artikler med video er på toppen av flere norske nyhetssider som NRK og VG», sto det i rapportene. På bildene så vi direktereportere med mikrofoner med TV2- og VG-logo.
Seinere kunne Filter Nyheter avsløre at bare fire av demonstrantene var norske. 25 var svenske og seks var danske. Det var en organisasjon med minimal oppslutning. Men bildene var gode. Særlig de som viser kamp mellom demonstranter og politi. Og hatet til «løgnpressen» var åpenbart ikke større enn at demonstrantene elsket medieoppslagene.
Dagen etter fikk de til og med fornyet omtale, da Arbeiderpartiet, SV og MDG sluttet seg til motdemonstrantene. Til og med byrådslederen ble tvunget til å kommentere skrev demonstrantene.
Forskerne Katrine Fangen og Christopher Fardan har i en artikkel i Medier24 pekt spesielt på faren for at bilder av aktivister som legges i bakken av politiet fører til økt sympati for medlemmene i ekstreme organisasjoner.
Et dilemma
Dekningen fikk meg til å reflektere over medienes forhold til demonstrasjoner. Bør vi gi en så marginal gruppering en talerstol? Og bør vi vise actionbildene av basketaket med politiet, eller bør vi fortie det som skjer?
Det fins naturligvis ikke noe fasitsvar på det. Men det har skjedd mye siden den tiden da redaksjonene hadde mange timer på seg til å vurdere hva som skulle på toppen av neste dags papiravis.
Da kunne redaksjonen kanskje også finne nye fakta slik Filter Nyheter på forbilledlig vis gjorde i løpet av kort tid. Hvem var de, og hvilke forbindelser hadde de som kom til Norge for å spre sin nazipropaganda. Filters oppfølgere ga oss nye fakta, ikke forutsigbare meninger.
Slik sett illustrerer saken et annet dilemma ved direktejournalistikken. Jakten på noen som kan mene noe spisset, så fort som mulig, slik at vi kan bruke de sterke bildene på ny. Men meninger flytter sjelden saker, det er det fakta som gjør.
Tvil om tall
Et annet dilemma ligger helt i den andre enden av skalaen. Hva skjer med vår kildekritiske sans når hele landet blir en del av en sympatibølge. Når terroren rammer, og terrormålet er de som ikke ønsker noe annet enn å få lov til å elske den de vil?
Odd Isungset
Var ansatt i NRK fra 1982 til 1992, blant annet som leder for Dagsnytts gravegruppe og som korrespondent i København.
Jobbet også i NRK fra 2012 til september 2022. Blant annet som redaktør i NRK Brennpunkt og reportasjeleder for undersøkende journalistikk i Distriktsdivisjonen i NRK.
Isungset fikk SKUP-diplom for boken Attentatet i 2000. I 2011 mottok han Den store journalistprisen for boken «Hvem skjøt William Nygaard?». Fikk Fritt Ords honnør i 2018 for arbeidet med Nygaard-saken.
Jobbet i TV 2 fra 1992 til 2010, var blant annet redaksjonssjef for Dokument 2.
Var medlem i PFU fra 2000 til 2010, leder i PFU fra 2004 - 2010.
Det var en artikkel i Klassekampen etter skuddene for noen måneder siden som fikk meg til å gruble over dette. Overskriften var «Tallmagi fra Pride». Forfatteren var Arne Rolijordet. Han titulerte seg som togteller, og har helt siden slutten av 80-tallet vært tellekorps under de de store demonstrasjonene i Oslo. Han har gjort det på oppdrag fra Klassekampen, RV / Rødt og Samorg/LO i Oslo.
Mediene rapporterte på direkten om en helt utrolig oppslutning. «Ny rekord, over 72 000 deltok i regnbuetoget», meldte TV 2, NTB, VG og en rekke andre medier. De siterte fra en pressemelding fra Pride.
Rolijordet sto der med telleapparatet på Karl Johans gate også denne dagen. Hans teller stoppet på 11 000. Omtrent som i de største 1. mai-togene. Et raskt Google-søk på ordene tog og rekord endte med oppslag om det rekordstore 17. mai-toget etter pandemien der 30 000 barn gikk i tog.
Toget var fargerikt og som skapt for direkte-TV. Det var ministre, kjendiser og ikke minst folk som søkte fellesskap i sorgen. Men var tallene arrangørene oppga riktige, og hvorfor skulle mediene gjengi de uten forbehold?
Sympati-fella
Antall demonstranter sier noe om styrkeforhold og oppslutning, nesten om antall stemmer ved valg. Ifølge Rolijordet er det ikke første gangen Pride-bevegelsen overdriver.
Arrangørene tilbakeviser dette, og sier at både politiet og deres egne tellere kom fram til at det var 60 000 som var med på starten av toget, og at flere sluttet seg til underveis, slik at summen til slutt ble 72 000.
Rolijordet sier at han unner Pride all den oppslutning de kan få, og at hans oppdrag helt siden 80-tallet kun har vært å gi et korrekt bilde av den faktiske oppslutningen under alle demonstrasjoner.
Han avslutter sitt innlegg ved å anbefale journalistene å være mer kritiske når de lager reportasjer om demonstrasjoner: «Det er som kjent mye politikk i statistikk og tall», skriver han. NRK har i ettertid presisert at de baserte tallet på opplysningene fra Pride, og at politiet ikke vil gå ut med offisielle tall.
Avpublisering er pinlig
Mitt poeng er at fakta-kontroll, kildekritikk og profesjonell distanse er like viktig både når vi jobber med saker om Pride og Bunadsgeriljaen som når vi jobber med saker om nynazister og koran-brennere.
Dette er også viktig når vi konkurrerer om de viktigste offer-historiene og glemmer fakta-kontrollen fordi vi rives med av en sympatibølge.
Det var dette som sviktet da flere medier formidlet den utrolig historien fra kvinnen som nå er siktet for å ha avgitt falsk forklaring. Historien hennes var knapt til å tro. En kule hadde angivelig gått rett gjennom kroppen til en mann som beskyttet henne. Deretter hadde hun fraktet han vekk fra åstedet på rullestol før hun oppdaget at hun selv også var truffet av den samme kula.
Avpubliseringen er pinlig for mediene, og på samme måte som oppskrytte tall utrolig trist for de som kjemper for den gode sak.
I «akkurat nå»-alderen er det ekstra viktig å huske paragraf 3.2 i Vær varsom-plakaten der det står: Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
