Fangen og Fardan mener det er flere ting mediene må tenke over når de dekker demonstrasjoner fra ekstreme grupper. Bildet er fra en av Den nordiske motstandsbevegelsens demonstrasjoner i Sverige.
Foto: Wikimedia Commons / UiO / privat
MENINGER:
En forsvarlig mediedekning av ekstreme gruppers demonstrasjoner
«Det er vanskelig å gi et entydig svar på hva som er god og forsvarlig mediehåndtering når ekstreme grupper demonstrerer. Likevel finnes det noen punkter som er verdt å reflektere over», skriver Katrine Fangen og Christopher Fardan.
Lørdag ettermiddag den 29. oktober marsjerte medlemmer fra Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM) i Oslos gater. Organisasjonen skriver på sin nettside at de ønsket å gjenskape bilder fra 9. april 1940, da tyske nazister marsjerte ned Karl Johan.
Aktivistene brukte militant symbolikk ved hjelp av uniformer, masker, faner, trommer og slagord.
Appellen fra Løvebakken (foran Stortinget) inneholdt blant annet historisk revisjonisme, en hyllest av Quisling, omtale av folkevalgte som «folkeforrædere» og konspirasjonsteorier om «folkeutbytte» og «orkestrert masseinnvandring» av mennesker uten hvit hudfarge.
Filter Nyheter opplyser at deltakerne i den uvarslede demonstrasjonen syntes å ignorere anmodninger fra politiet, som derfor så seg nødt til å pågripe dem. Blant de 35 pågrepne nasjonalsosialistene var bare fire av dem norske statsborgere.
Til tross for den svært marginale norske mobiliseringen, høstet hendelsen relativt stor oppmerksomhet i norske medier. På sine egne nettsider skryter organisasjonen av å ha «dominert nyhetsbildet» så mye at både byrådslederen i Oslo og statsministeren måtte rykke ut med kommentarer.
Ekstremisme kan defineres som ytringer som tar til orde for å undergrave eller skade mennesker, samt holdninger som på en ytterliggående måte avviker fra liberaldemokratiske prinsipper om respekt for universelle menneskerettigheter og alle individers likeverd.
Det er derfor viktig å ta på alvor trusselen som ekstreme organisasjoner representerer. Men det må gjøres på riktig måte. Dermed aktualiseres debatten om hvordan redaktørstyrte medier bør håndtere sin dekning av ekstreme grupper.
Det er vanskelig å gi et entydig svar på hva som er god og forsvarlig mediehåndtering når ekstreme grupper demonstrerer. Likevel finnes det noen punkter som er verdt å reflektere over.
For det første er det viktig at mediene er bevisste den politiske agendaen til ekstreme grupper. Her står blant annet søken etter oppmerksomhet meget sentralt. Dette oppnår de blant annet gjennom provoserende retorikk og aksjonsformer. Jo mer sensasjonelt, spektakulært og sjokkerende, desto høyere sannsynlighet for at de oppnår medieoppmerksomhet.
For det andre er det nødvendig å overveie hva som skal vektlegges og hvordan en skal omtale ekstreme grupper i nyhetsartikler. Journalister bør unngå å bruke samme begreper og presentasjon som organisasjonene selv bruker på sine nettsider. Dette kan potensielt bidra til å legitimere ekstremt tankegods. I så måte står journalister i fare for å ubevisst løpe ekstreme aktørers ærend.
For å unngå disse fallgruvene bør mediene unngå å lage sensasjonssaker, samt sette tematikken i et større perspektiv gjennom blant annet å inkludere analyser til forskere.
Videre spiller vinklingen på sakene en stor rolle. Dersom en eksempelvis primært legger vekt på – og gjengir bilder fra – aktivister som legges i bakken av politiet, kan dette bidra til økt sympati for medlemmene i ekstreme organisasjoner. Artikler hvor ekstreme aktører fremstår som undertrykte ofre kan gi næring til deres påstand om at ytringsfriheten deres er «kneblet».
I den sammenheng er det viktig at mediene vurderer hvordan deres vinklinger legger premisser for videre debatt. Shoaib Sultan påpeker riktig at diskusjonene i etterkant «bør ikke lenger handle først og fremst om ytringsfrihet», men snarere om «frykten dette skaper, og hva som kan gjøres med det».
For det tredje er det vesentlig at mediene belyser nordmenn med minoritetsbakgrunn sine opplevelser av demonstrasjonene. Det er viktig fordi de kan oppleve budskapet fra de ekstreme organisasjonene som spesielt skremmende, samt at det er et demokratisk problem når minoriteter vegrer seg fra å delta i politikken eller i det offentlige ordskiftet på grunn av truslene fra ekstreme grupper.
Til slutt kan mediene velge å rette oppmerksomhet mot budskap om inkludering, samhold og respekt for alle. Slik kan mediene stimulere til en opplyst samfunnsdebatt preget av kritisk tenkning og demokratisk representasjon.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
