Nettavisene forteller meg at jeg er nyhetsavhengig. Det tror jeg er for enkelt

Ei hytte vi besøkte i sommer lå i et område uten mobildekning. Dermed gjennomførte jeg en to ukers ufrivillig digital detox. Det kan anbefales.

«Indre ro» er ikke dekkende for den dype tilfredsstillelsen dette vedvarende og uforstyrrede nærværet ga meg. Det var mye mer ladet med mening. Som om jeg dykket inn i et hav av kvaliteter ved mine relasjoner og meg selv, som jeg ellers bare dypper tåa ned i. Jeg lekte med ungene i timevis og hadde stor glede av det. Jeg leste ferdig flere romaner som har ligget halvlest på nattbordet i flere måneder. Samtalene med de voksne var lengre og mer avanserte enn vanlig og jeg husket dem i ettertid. Jeg synes jeg lærte noe nytt om noe eller noen hver eneste kveld og jeg kom lenger i mine egne tankerekker og refleksjoner.

Nå, tilbake i hverdagens produserende modus, er tilbakefallet et faktum. Jeg sjekker e-post og sosiale medier ustanselig. Min faste surferunde gjennom nettavisene gjentas om og om igjen, som om jeg hele tiden forventer å oppdage noe nytt. Hver gang med det samme utfallet av skuffelse og tomhet.

Studie: Nyhetsavhengige sliter ofte fysisk og psykisk

Skulle telefonen plutselig gi fra seg en lyd i form av et pushvarsel, en SMS eller en ringetone, er trangen til å undersøke denne henvendelsen så sterk at jeg straks avbryter det jeg egentlig holdt på med, selv når dette innebærer å forlate et måltid eller en samtale med en annen. Følelsen av tilfredsstillelse, mening og nærvær fra i sommer er som forduftet.

Lider jeg av mobilavhengighet?

Internett florer av tester og råd til «deg som er mobilavhengig». For meg, som primært søker nyheter, tilbys nyhetsavhengighet som en underkategori. Det er skrevet flere selvhjelpsbøker om temaet (som jeg ikke har rukket å fullføre, siden jeg heller surfer på nett). Det seneste bidraget fra en norsk lege og hjerneforsker, skal hjelpe oss å få bukt med det såkalte «digitale dopet». Disse bøkene er sannsynligvis mer nyanserte enn titlene tilsier.

Likevel vil jeg utfordre nytten av å bruke avhengighetsbegrepet for å forklare det som mest ligner vår felles nye allmenntilstand.

For det første tror jeg diagnosen er upresis. Jeg bestrider ikke at fenomenet finnes, enhver handling som gir oss glede har også et avhengighetspotensiale. Men jeg tror ikke den er treffende for det store flertallet av oss med hang til overdreven og ufokusert skjermbruk.

En avhengighetstilstand innebærer at vi mister kontroll over våre egne handlingsvalg. Suget eller trangen til en aktivitet er blitt så sterk at alle andre aktiviteter i livet automatisk nedprioriteres, selv når dette har åpenbare negative konsekvenser. Samtidig trenger vi stadig mer av «dopet» for å oppnå ønsket effekt (toleranse) og ubehaget hvis vi forhindres fra aktiviteten kan være uutholdelig (abstinens).

KOMMENTAR:

Vet du hvordan sommer­vikaren din har det nå?

Fra rusfeltet kjenner vi avhengighetstilstandene som de mest alvorlige. De krever gjerne omfattende behandlingstiltak og er også relativt sjeldne med en forekomst i befolkningen på under 5 %. At opp mot 40 % av oss skulle lide av «digital avhengighet» slik enkelte studier antyder, forteller meg at diagnosekriteriene på dette området ennå ikke har satt seg. Enkelt sagt; om nærmere halve befolkningen lider ikke av en avhengighetslidelse samtidig som samfunnet fortsatt fungerer og utvikler seg rimelig greit, snakker vi neppe om en reel sykdomstilstand.

Et annet problem med avhengighetstilnærmingen er at den overser de åpenbare positive sidene ved skjermbruken.

Smarttelefonene har gitt oss praktiske og sosiale muligheter vi bare kunne drømme om 20 år tilbake. Norske studier av unge «gamere» har for eksempel vist at spillingen for mange er en svært betydningsfull sosial arena. For journalister, som lever av å holde seg oppdatert, vil begreper som «nyhetsavhengighet» trolig gi lite mening.

Avhengighetsbegrepet peker mot individuelle mangler og løsninger på noe som synes som kollektive utfordringer. Vi trenger heller en bredere samtale om hvilken rolle den nye teknologien spiller i samfunnet på godt og vondt. Hvilke behov er det mobilbruken dekker og tildekker? Vi må finne ut av hvordan vi kan utvikle vår «digitale dannelse» slik at vi kan ta mulighetene i bruk uten samtidig å ødelegge våre relasjoner, vår evne til dybderefleksjon eller drepe hverandre i trafikken.

Vi må ta et oppgjør med selvbedraget om vår evne til å multitaske. Det er som vi selv ikke merker at vi soner ut av en pågående samtale når vi «bare skal svare kjapt på en melding», mens den vi snakket med blir sittende forlatt og forgjeves vente på vårt svar til det siste spørsmålet hun stilte.

Nina Eldor logger ikke helt av i påsken: –– Pushvarsler og nyheter på mobilen gir mening for meg, også i ferien

Vi tror vi kan gjøre forfallende arbeid uten at kvaliteten på teamsmøtet svekkes. Vi innbiller oss at vi er såpass mye bedre sjåfører enn de andre, at vi gjerne kan drikke kaffe, skru på radioen eller snakke i telefonen mens vi kjører bil.

Sannheten er at hjernen ikke er konstruert for å konsentrere seg om flere ting på en gang. iPhone lå ikke inne i steinaldermenneskets utviklingsprogram.

Sommerens digitale detox virket besnærende. Likevel har jeg liten tro på løsninger som innebærer å spole tiden tilbake eller reversere teknologiske fremskritt.

Derfor er mitt prosjekt denne høsten ikke å kaste mobilen i søpla, men å la den ligge på hylla tilstrekkelig lenge til at jeg får fullført minst en av selvhjelpsbøkene om mobilavhengighet.

For selv om jeg for min egen del betviler diagnosen er jeg overbevist om at rådene kan hjelpe meg til et sunnere digitalt liv. Og jeg ser ingen grunn til å vente på avhengigheten før jeg tar grep.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.