En krass uttalelse fra et følelsesladd rådsmedlem som skaper en «RASER»-overskrift i en nettavis, en forhåndsskrevet uttalelse fra Kringkastingssjefen som dukker unna innleggene til rådsmedlemmene – og nok et søvnig foredrag om NRKs satsing på et eller annet i vinden.
Som tidligere rådsmedlem Cathrine Sandnes skildret i 2002, kan den teatralske gangen til Kringkastingsrådet føles som en Team Antonsen-sketsj.
Dette er bare ett av de mange talepunktene som brukes av Kringkastingsrådets mange kritikere.
To mer seriøse og berettigede argumenter jeg som toårig rådsmedlem ønsker å kommentere, er at K-rådet er et «supperåd», og at det er for politikerdominert.
Maktesløst, men mektig
På papiret stemmer det at Kringkastingsrådet er maktesløst.
Rådets vedtatte funksjon er tross alt å «uttale og drøfte» statskanalens tilbud og satsinger. Det kan ikke felle eller klandre etter presseetiske prinsipper, slik PFU kan. Rådet kan heller ikke vedta eller pålegge.
Dette har forståelig nok vært essensen i den mye brukte supperådsbetegnelsen, som kritiske mediemenere har brukt siden K-rådets tidlige dager.
Hvis ikke Kringkastingsrådet faktisk kan gjøre noe, hva er det egentlig, utenom å være et skattefinansiert hylekor?
Selv om kritikken er forståelig, unnlater kritikerne noe avgjørende, nemlig rådsmøtenes ringvirkninger. Kringkastingsrådet er nyttig på grunn av hva klagebehandlingen fører til.
Talerør for aktuelle tema
Til tross for at rådet ikke kan vedta eller pålegge, er det en suveren arena for debatt om statskanalens virksomhet.
Rådet har gjennom årene vært en sentral premissleverandør, debattarena og talerør for flere samfunnsaktuelle samtaler om NRK. Selv i denne hyperdigitale SoMe-epoken har Kringkastingsrådet vist seg å være populært.
Dette underbygges av de utallige nyhetssakene om rådets saksbehandling, de stadig nye klagerekordene, og min erfaring som rådsmedlem.
Statskanalens mislykkede ungdomssatsinger, og deres (etter min mening) dobbeltmoralske og feige stilling til en problematisk israelsk Eurovision-deltakelse, er bare to eksempler på aktuelle tema som har blitt tatt opp i rådet de siste månedene.
Disse er tema som har dominert spalteplasser, debatter og podkaster, mye takket være nettopp behandlingen i Kringkastingsrådet. Derfor er jeg uenig i kritikken om at rådsmøtene er lite berikende for samfunnsdebatten.
Tvert imot er rådet et godt og mye brukt talerør for NRKs mange brukere, og en god arena for folkets meninger om vår statskanal. Dette glemmer rådets kritikere, som setter seg opp i rådets teoretiske maktesløshet og ignorerer klagebehandlingens faktiske ringvirkninger.
Ikke noe verdig alternativ
Enkelte kritikere mener likevel at selv om Kringkastingsrådet funker, kan dets diskusjoner skje på andre, ikke-statsfinansierte steder.
Fra et økonomisk perspektiv skjønner jeg tanken, men har jeg til gode å se et verdig alternativ. Det er tross alt få plasser for diskusjon og debatt om det mektige, statseide NRK, som slår Kringkastingsrådet.
Rådet er nemlig det eneste direkte publikumstalerøret til statskanalens ledelse. De er nødt til å lytte til publikumsinnsendte tilbakemeldinger som tas opp, om de vil eller ei.
Det er nemlig vanskeligere for kringkastingssjefen og kompani å «lukke ørene» i Kringkastingsrådet, slik de kan gjøre i møte med et kritisk debattinnlegg, en demonstrasjon utenfor NRK Marienlyst, eller utspill i sosiale medier.
I tillegg, gir den massive nyhetsdekningen av rådsmøtene, enda mer legitimitet til rådet. Medieomtalen sørger for at rådets diskusjoner når store deler av befolkningen, noe få andre norske debattarenaer kan få til.
Dekningen tjener NRKs brukere, men også rådsmedlemmer som opplever at saker ikke blir rettferdig kommentert eller besvart av NRK-ledelsen. K-rådskritikernes supperådsomtale er derfor feil.
Nesten en NRK-finansiert stortingssal
At det sitter for mange politikere i Kringkastingsrådet er en annen kjent kritikk.
Selv om det kan argumenteres for at politikere allerede er erfarne og kjente folkerepresentanter, og dermed naturlige kandidater for et råd som jo skal representere «folket», mener jeg et rådgivende organ til en statskanal helst burde bestå av ingen politikere.
Til tross for at K-rådet ikke kan vedta eller pålegge, synes jeg at politikertilstedeværelsen i rådet strider med det demokratiske prinsippet om en «armlengdes avstand» mellom staten og mediene.
Samtidig som jeg ikke ønsker å dra det så langt som enkelte kritikere som trekker paralleller til «land vi ikke ønsker å sammenligne oss med», er jeg enig i at det er noe ullent med at Stortinget skal oppnevne politikere til å sitte i et formelt og lønnsmottakende rådgivende organ for en statskanal.
Flere uten politikerbakgrunn
Rådet fortjener heller et større mangfold og bredde, noe Stortingsmeldingen «Open og opplyst» også konkluderte med.
Trettebergstuen lyktes med dette til en viss grad i 2022, ved å nominere unge rådsmedlemmer, deriblant forfatter Sumaya Jirde Ali, studentavisredaktør Steffen Tomt, og undertegnede.
Daværende kulturminister klarte å jevne ut den stortingsoppnevnte politikermassen, og forhindre at rådet ble en NRK-finansiert stortingssal.
Dette var et nødvendig steg i riktig retning, og jeg håper fremtidige rådsoppnevnelser får inn flere uten yrkespolitisk bakgrunn.
Akkurat hvem som burde erstatte politikerne er jeg usikker på. Det får kulturministeren tenke på.
Kanskje er medievitere og profilerte eks-NRK-ansatte bedre kandidater enn yrkespolitikere. Kanskje er det rom for flere «vanlige folk». Uansett burde målet være et mindre politikerdominert og mer representativt K-råd.
Enorm makt fortjener et råd
Selv med tøff internasjonal konkurranse og inntoget av distraherende sosiale medier, har NRK fortsatt enorm mediemakt, med over 3000 ansatte, 6 milliarder i omsetning, og en daglig rekkevidde norske kommersielle konkurrenter bare kan drømme om.
Det er derfor et stort pluss med et ordentlig og strukturert publikumstalerør som Kringkastingsrådet – som også fungerer som en premissleverandør og debattarena for samtaler om denne påtvungne, statsfinansierte opinionsdanneren, innholdsprodusenten og mediegiganten.
Kringkastingsrådet er dessuten ikke maktesløst, og det brukes av titusenvis av klageinnsendere hvert år. At rådet er teatralsk er bedre enn en ustrukturert synsegjeng. Politikerdominansen, derimot, må bort.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
