Jon Martin Larsen, høyskolelektor i journalistikk ved Høyskolen Kristiania
KOMMENTAR:
Nå trenger vi kanskje Anders Hammer og Tora Lind Berg mer enn noensinne
Som man spør får man svar. Oscar-nominerte Anders Hammers dokumentar om Philip Manshaus og Tora Lind Bergs håndtering av Per Willy Amundsen representerer journalistikken vi trenger mye mer av nå.
Straks er det ti år siden terrorangrepene 22. juli. Terrorangrepene som var et angrep på Arbeiderpartiet og AUF. Det minnet ledelsen i AUF om i en kronikk i VG i april i år.
Konklusjonen har hengt fast i bakhodet mitt siden, og jeg har flere ganger diskutert den med mine journalistikkstudenter og samfunnsfagstudenter ved Høyskolen Kristiania:
«Som ofre for høyreekstrem terror, føler vi at vi kan være ærlig på dette: Den største faren ved ytre høyre er ikke voldspotensialet, terroren og de sinte ekstremistene. Den største faren er at det ekstreme blir den nye normalen, at konspirasjonsteoriene og de antidemokratiske ideene får fotfeste blant vanlige folk», skriver Astrid Hoem, leder i AUF, Sindre Lysø, generalsekretær og nestleder Gaute Børstad Skjervø.
Norske redigerte medier har et ansvar for å bidra til at vi klarer å skille mellom det ekstreme og normalen. Ikke med sensur av det ekstreme, men å være mer enn en referent. Bidra til at vi får innsikt i konspirasjonsteoriene og de antidemokratiske ideene, som også har fått fotfeste blant norske politikere og påvirkere. Gi oss innsikt nok til at vi forstår hva de egentlig står for, og hva det betyr for samfunnet rundt oss.
Antidemokratiske ideer kan blant annet slå følge med rasistiske ideer. De kan handle om å sette karakteristikker på en minoritet, gi minoriteter et ansvar de ikke har eller bør ha. Det kan også være ideen om at en bestemt gruppe er bedre enn andre, og bør ha makt over andre. Deretter kan det følge en radikalisering. En prosess hvor man viser økt vilje til å bruke maktmidler, vold og våpen for å promotere meninger. Så følger terrorisme som kommunikasjonsmiddel og ekstremisme; At vold er et akseptabelt virkemiddel for å tvinge igjennom dramatiske samfunnsendringer og oppnå politiske, religiøse eller ideologiske mål.
Dette er viktige begreper å ha kontroll på, ikke minst for journalister som bør være blant de fremste til å beskrive og karakterisere hendelser riktig. Hendelser som plutselig kan inntreffe. Også i Norge. I 2014 ble dette understreket av den svenske professoren i strategisk kommunikasjon, Jesper Falkheimer, ved universitetet i Lund. I sin forskning rundt krisekommunikasjon og terrorisme etter 22. juli-terroren, finner han at mediene omtalte 22. juli-terroristen og hans budskap mer som et forstyrret ensomt menneske, og assosierte handlingene hans mer i retning av skoleskytinger enn av terrorisme. Den feilen må vi ikke gjøre igjen. Falkheimer understreker også behovet for mer kunnskap om terrorisme som strategisk kommunikasjon og PR.
Norske journalister må også ha innsikt i aktørene, kommunikasjonen og kanalene som blir brukt av antidemokratiske og ekstreme mennesker. I dag er forfatter og Filter Nyheter-redaktør Harald Klungtveit, etter min mening, en av de aller beste i å lære oss alle hvordan organiserte nynazister bruker media bevisst for å fremme sitt budskap. For noen uker siden avslørte Klungtveit også hvordan Alliansen-leder Hans Jørgen Lysglimt kobler norske tenåringer med nynazister i den norske valgkampen. Og forsker Jenny Skouen vet mye om Den Norske Motstandsbevegelsen og Profetens Ummahs kommunikasjon på sosiale medier. Det finnes også mange andre eksperter i Norge som kan lære oss.
Anders Hammer, som var Oscar-nominert for Hong Kong-dokumentaren «Do Not Split» i år, valgte også å intervjue Manshaus. Slik ga han oss viktig innsikt i hvordan og hvor raskt Manshaus ble radikalisert og fra hvilke norske og internasjonale miljøer han hentet tankegodset sitt fra. Dokumentaren er også helt tydelig på at det handler om politisk terror med tittelen «Philips vei til terror». Slik må dekningen gjøres. Vi må også intervjue terrorister og mennesker som representerer ytterkantene. Og som en digresjon; derfor gjør også regjeringens Ytringsfrihetskommisjon rett når de inviterer inn mennesker som representerer ytre høyre.
Jeg vet også at journalistikkstudenter trenger kunnskap om ytre høyre, ytre venstre, radikalisering, terrorisme og ekstremisme. Derfor underviser jeg i til sammen fire store samfunnsfag for blant annet journalistikk- og kommunikasjonsstudenter. Når de starter så vet de knapt hva justisministeren heter i Norge, og at det er denne som har beredskaps- og antiterroransvar. Når de er ferdige så kan de problematisere årsaker til terror og ekstremisme nasjonalt og internasjonalt, og vet at Ungarn nå regnes som det første autokratiske landet i EU, altså et land som ikke lenger kan regnes for å være demokratisk, ifølge Freedom House og V-Dem.
Studentene mine vet altså også at antidemokratiske ideer setter sitt preg på flere europeiske partier sin politikk, og at det er flere av de samme ideene som også fenger både Den Nordiske Motstandsbevegelsen som er nynazistisk og islamistiske Profeten Ummah, for å nevne noen. Dette kan være ideer som antiglobalisering, antifeminisme og homofobi. Temaer som også er gjenkjennbare i norsk hverdagspolitikk.
Vi behandler ikke innvandrere som vi behandler etnisk norske i Norge. Og de siste månedene har politikere fra blant annet Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet snakket om at kjønns- og seksualitetsmangfold i skolen representerer promotering av en radikal ideologi som må fjernes i undervisningen. Sist har vi tidligere justisminister Per Willy Amundsen fra Fremskrittspartiet som også tillegger minoriteter et ekstra ansvar og skyld for noe. Amundsen mener at FRI – foreningen for kjønn- og seksualitetsmangfold konstruerer problemer her hjemme i Norge og heller bør konsentrere seg om «det som skjer i muslimske land» for å ha troverdighet, ifølge hans egen facebook-post fra 30. juni i år.
Også på dette stadiet av antidemokratiske meninger trenger vi innsiktsfull journalistikk og utholdende journalister. Som Tora Lind Berg i iTromsø er et godt eksempel på. Amundsen velger til slutt å avbryte intervjuet, men Tora Lind Berg får stilt konfronterende spørsmål som til slutt punkterer argumentasjonen til Amundsen. Tora Lind Berg har bakgrunn fra Forsvaret og Filter Nyheter, og har slik også god bakgrunn for å dekke slike saker.
Anders Hammers og Tora Lind Berg gir oss altså innsikt i hva som faktisk er antidemokratiske ideer og hva som er ekstremt. Og ikke minst; Hva som egentlig er normalen nå.
- For ordens skyld: Kommentatoren var kollega med Anders Hammer i Dagsavisen tidlig på 2000-tallet, og var Tora Lind Bergs redaktør i Akershus Amtstidende i 2015.
