Vi trenger ikke politikere som spaltister, også

Valgkampen setter snart for alvor i gang, og politikere kan med største sannsynlighet også boltre seg i mediene om litt annet enn pandemien også, både på nyhets- og debattplass. Men flere medier knytter også til seg politikere som faste spaltister, blant dem Bergensavisens sjefredaktør Sigvald Sveinbjørnsson som nå har signert Josefine Gjerde. Hun er andrekandidaten på Miljøpartiet De Grønnes liste i Hordaland til årets stortingsvalg.

Gjerde ble signert etter at hun reagerte kraftig på at den mangeårige BA-kommentatoren, Erling Gjelsvik, skrev at byens ungdomspolitikere minnet stadig mer om Hitlerjugend og rødegardister. Gjelsvik har skrevet lørdagskommentarer i BA siden 1984, og er beryktet for sine spisse og sarkastiske kommentarer, som er et varemerke hos flere gamle kommentatormenn. Gjelsvik har blant annet omtalt Greta Thunberg som en ekstremist med psykiske lidelser.

Gjerde har helt rett når hun selv skriver at den offentlige debatten preges av middelaldrende og eldre menn. Disse mennene har ofte lang erfaring som skribent og forfatter, som Gjelsvik og Aftenpostens Kjetil Rolness, for eksempel. Eller politikermenn som Torbjørn Røe Isaksen og Jonas Gahr Støre, som er andre eksempler på spaltister norske medier har hyret inn.

Gjerde følger også etter Norges statsminister, Erna Solberg, som har vært signert i Dagens Næringsliv mange år, og skriver under vignetten «Med egne ord» om blant annet at «Sentralbanksjefer skal man lytte til» og om «Industri for fremtiden». Ingen av dem spesielt oppsiktsvekkende eller originale fra en statsminister og Høyre-leder. Hva er det redaksjonelle motivet til Dagens Næringsliv for å bruke Norges statsminister som spaltist? Eller Arbeiderpartiets Espen Bart Eide som også skriver for Dagens Næringsliv under en annen vignett. Og i Aftenposten er Arbeiderpartiets Marianne Marthinsen signert, for å nevne noen flere eksempler.

Når også MDGs toppkandidat til Stortinget blir signert, kanskje som et forsøk på å øke kjønns- og aldersmangfoldet i spaltene, så gir sjefredaktør Sveinbjørnsson en fast mulighet til å bli publisert til en som allerede har mange muligheter til å nå frem i offentligheten, både i kraft av sitt verv og sin stilling. Og om politikere som Gjerde feiler i sine forsøk, så har de kanskje også kommunikasjonsrådgivere som kan hjelpe dem på. Jeg vil også mene at sjansene for at disse politikerspaltistene kommer med noe annet enn partipolitisk propaganda er ganske lav. Og politiske selvfølgeligheter passer kanskje bedre på ordinær debattplass. Om de har noe viktig å melde så klarer de sikkert å initiere et intervju mer enn å ta opp verdifull spaltistplass.

«Det er et demokratisk problem om debattklimaet hindrer unge, særlig kvinner og minoritetspersoner, i å ytre seg. Da går debatten glipp av viktige erfaringer og perspektiver», skrev 22 år gamle Gjerde i sitt opprinnelige svarinnlegg til Gjelsvik. Nettopp. Og Gjerde representerer altså derfra et nytt demokratisk problem som oppstår når politikere tar spalteplassen fra andre mennesker som burde fått ytre seg. Redaktører som signerer politikerspaltister er slik en utfordring for offentligheten, og bidrar til dette demokratisk problemet.

Hvem burde få tilgang fast tilgang til offentligheten? I min tid som ansvarlig redaktør i Akershus Amtstidende prøvde jeg også å sette sammen et kommentatorlag, og hyret inn først en kunstner, en skribent og en gammel politiker som riktignok var ordfører på 80-tallet.

Men det ble først leservekst, fremdrift i lokalsamfunnet, og liv og røre i spaltene og avisens sosiale medier, da jeg rekruttere pensjonisten, eieren av en liten sjokoladefabrikk som sleit med å overleve, to tenåringer og en husmor. Tenåringene rekrutterte jeg etter en skrivekonkurranse om lokale utfordringer. Pensjonisten fordi hun var en skarp frilanser med stort nettverk. Husmoren kunne se det store i det lille, og var en venninne av en i redaksjonen. Og eieren av Sjokolademakeriet fordi hun var en av de aller mest populære og tøffeste handelskvinnene i Drøbak, som hele tiden forsøkte å gjøre noe godt for lokalsamfunnet.

Skulle ønske jeg kunne ha rekruttere enda flere, og fått til enda mer enn det jeg fikk til da.

Mennesker trenger å lese om sine liv, og mediene må gjøre en bedre innsats for å invitere flere liv inn i spaltene sine. Dette kan redaktørene blant annet gjøre ved å se perspektiver og erfaringer som mangler i mediene, noe de unge debattansvarlige Selma Moren i Dagsavisen og Abdirahman Hassan fra VG/snart Aftenposten synes å ha teft for. Minst like viktig er det å legge til rette for honorarer som gjør at ikke bare mennesker som er godt betalt fra før kan sette seg ned og skrive, slik det kanskje ofte er i dag. Det også svekker offentligheten. Og honorarer er en investering i en målgruppe man kanskje ikke har i dag.

Når får hen som driver den lokale innvandrerbutikken på bygda en fast spalte? Når får den unge kvinnelige gründeren av skillingsbollefabrikken på Skillebekk en egen spalte? En av de mange klimagründerne som finnes over hele landet? Når får renholderen på en ungdomsskole det? Bussjåføren? Plattformarbeideren? Bygartneren? Den uføretrygdede alenemoren? Kan disse løfte opp perspektiver og meninger som kanskje er viktigere i valgkampen enn politikernes allerede programfestede betraktninger?

Skal det nærmeste vi kommer et spaltistmangfold være malersvennen Jonas Bals i Klassekampen, som også er historiker, fagforeningsmann, skribent, politisk rådgiver og vararepresentant til Stortinget for Arbeiderpartiet i Oslo? Skjønner du hva jeg mener? Må det være sånn?