Nødvendig ryddesjau i PFU

Vi har den seneste tiden opplevd økt kritikk og debatt rundt de konklusjonsformene Pressens Faglige Utvalg benytter. Ikke bare fremstår de som uforståelige for klagerne og publikum, men også mange i mediebransjen er i tvil om hva det eksempelvis betyr hvis PFU kommer med kritikk av en innklaget sak. Er vi felt i PFU nå - eller? Nei, trodde en mangeårig redaktør. Kritikk er vel ikke fellelse. Men jo, slik er det.

PFU har holdt seg med i hovedsak fire konklusjonstyper. At den ulne varianten «samlet vurdering» nå pensjoneres, er det ingen tvil om. Da sitter vi igjen med brudd, ikke brudd og kritikk.

Enighet om forenkling

Nylig arrangerte Norsk Redaktørforening et møte med en rekke redaktører der temaet var PFUs konklusjonsformer. Det ble en interessant og ganske opplysende debatt, som ikke minst gjenspeilte forvirring og ulik tolkning av konklusjonstypen kritikk.

PFU er blitt pressens dømmende og lovgivende utvalg

Så vidt jeg kunne registrere, var det en total enighet om at PFU må forenkle konklusjonsformene sine. Brudd / ikke brudd må være hovedformene, samlet vurdering må bort, men hva med kritikk?

Her var det delte meninger. Noen ville fjerne kritikk som konklusjon, mens andre ville beholde den. Men - hvis den skal beholdes, skal den da kategoriseres som brudd eller ikke brudd?

Som emneansvarlig i presseetikk på journalistikkstudiet ved Høyskolen Kristiania, har jeg fulgt så å si alle møter i PFU de siste årene. Debattene er jevnt over gode, utvalget gjør en viktig jobb. I enkelte saker virker det dog som om det er en viss frykt for at konklusjonen skal ende med dissens. Derav er den pussige konklusjonen samlet vurdering blitt brukt.

Frykten for dissens

Jeg tror at frykten for dissensavgjørelser i visse saker er litt overdreven. Jeg har vanskelig for å se for meg at det vil svekke utvalgets troverdighet at det er uenighet i noen saker. I stedet for å benytte lett kamuflerende konklusjonstyper for å komme til enighet, tror jeg tvert om at utvalget vi styrke sin autoritet ved at det kan være noen avgjørelser der medlemmene er delt i sitt syn. Etikk er ikke matematikk med to streker under svaret, stundom har utvalget komplekse saker på sitt bord, der det er naturlig at det kan konkluderes ulikt.

For å ta en slags analogi. Norges Høyesterett er den rettsavklarende domstolen i Norge.

I 2020 kom Høyesterett med 102 avgjørelser. Av disse var 17% dissensavgjørelser. Ser vi statistikken over en 10-årsperiode, har dissensprosenten vært oppe i over 20% flere av årene. Det er vel få som vil hevde at Høyesteretts posisjon og autoritet svekkes fordi noen av avgjørelsene ikke er enstemmige.

To konklusjonstyper

Nå er jus og etikk riktignok ulike størrelser, men i sin form ligner noe av saksbehandlingen i PFU på domstolens. Vi snakker om to parter, den innklagede og klageren, begrepet fellelse brukes, likedan benyttes begrepet dømme, idet PFU benevnes som pressens selvdømmeordning.

Nå er det nye PFU oppnevnt

Sett i det lyset, er det ikke unaturlig at utvalget holder seg til to konklusjonstyper, som i domstolen. Ikke fordi man nødvendigvis skal speile juridisk prosess, men for at dette gir mest mening både for klagere, publikum og redaksjonene. Med andre ord: brudd eller ikke brudd på god presseskikk.

Om utvalget er kritisk til elementer i en sak, uten at det holder til konklusjonen brudd, er det fullt mulig å frikjenne, men samtidig skrive inn kritiske merknader i avgjørelsen.

Dersom begrepet kritikk skal beholdes, mener jeg dette ikke bør kategoriseres som brudd. PFU kan godt finne kritikkverdige sider ved en sak uten at dette når opp til et presseetisk brudd. Å beholde kritikk som brudd, tror jeg vil videreføre mye av dagens forvirring.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.