Lars A. Kristiansen, prosjektleder for undersøkende journalistikk i NRK.
Foto: Kat Gade
MENINGER:
Vi har flere opplevelser av hvordan faren for å bli etterforsket skremmer kilder
«Vi må fortsette innsatsen for et lovfestet forbud mot etterforskning av kilder. Det haster.», skriver Lars Kristiansen.
Journalistikkens rammebetingelser er i vinden for tiden:
15. august legger Ytringsfrihetskommisjonen frem resultatet av sitt arbeid på Arendalsuka.
22. august er høringsfristen for forslagene til å utvide redaktørstyrte mediers (sterkt begrensede) dokumentinnsyn i straffesaker. Regjeringen har sagt at den ikke vet hva den vil gjøre med forslagene, som ble initiert av forrige Regjering.
20. september behandler Høyesterett Indiefilms krav om innsyn i opptak fra strafferettssak, med Norsk Redaktørforening som hjelpeintervenient.
27. september er høringsfristen for endringer i Etterretningstjenestelova. Loven er innført i flere bolker, men stadig uten de mest om diskuterte paragrafene, som er satt på hold i frykt for å komme i konflikt med EMDs/EMKs sterke vektlegging av kildevernet.
Til sammen hundrevis av sider som vil påvirke journalistikkens levekår, og jeg gleder meg til å lese alle. Men så langt tyder lite på at et eneste komma vil vies en av våre mest presserende fanesaker: Et forbud mot å etterforske for å avdekke kilder, slik Sverige har. Etter like solid som fruktløs innsats fra både NJ, NR og andre fanebærere, ser kampen ut til å være inne i en dvale.
Forstå meg riktig: Rettslig er vi enige om at kildevernet står sterkt i Norge, sist vakkert beskrevet i Høyesteretts avgjørelsen i Filmrazzia-saken:
I 2015 valset PST inn på regissør Ulrik Imtiaz Rolfsens hjemmekontor og beslagla råopptak fra filmen han var i gang med for NRK, om rekruttering av IS-krigere i Norge. De hadde avlyttet Rolfsens kilder, og slik fått nyss om materialet. Både tingrett og lagmannsrett ga politiet medhold i beslaget.
Men Høyesterett slo fast at politiet måtte levere opptakene tilbake til Rolfsen – usett. Ytringsfrihetsnestor Anine Kjærulf mener Høyesteretts kjennelse var bredt anlagt, og styrket for eksempel vernet ikke bare om kilder, men også om upublisert materiale.
Et rettslig sterkt kildevern er en forutsetning for demokratiet. Men det burde være åpenbart at det ikke er nok for å unngå nedkjølingseffekten, altså for å unngå å legge en demper for kilders vilje til å snakke med oss i media.
Det rettslige kildevernet kan snarere sammenlignes med en slags økonomisk erstatning og oppreisning til en som har fått tungen unødig kappet av på sykehuset – det er rett og riktig, men det gir ikke stakkaren munn og mæle tilbake.
Vi er nødt til å unngå at noen river ut tunga på kildene våre i utgangspunktet.
Et etterforskningsforbud er stadig viktigere, av minst tre grunner:
Det er vår praktiske opplevelse at selve faren for å bli etterforsket legger en dramatisk demper på kilders vilje til å snakke til oss
Det er liten grunn til å tro at kildevernets rettslige status har lagt noen demper på myndigheters etterforskningsiver – og den iveren er antagelig både velment og godt begrunnet
De digitale mulighetene til å etterforske våre kilder og oss stadig blir bedre – og det digitale kildevernet dermed stadig mer krevende for oss i media
Vi har flere opplevelser av hvordan faren for å bli etterforsket skremmer kilder, som det av naturlige grunner er vanskelig å være konkret om. I runde vendinger kan vi si at i flere nylige undersøkende prosjekter, har en rekke av kildene krevd at vi gjennomfører kildeverntiltak av ekstrem karakter – med begrunnelsen at de selv er slik plassert at de kjenner sine myndigheters etterforskningskapasitet og etterforskningsiver. Sant eller ikke er dette deres opplevelse – og vi har ikke noe etterforskningsforbud å by dem.
Spesialenheten for politisaker oppgir så langt jeg kan se ikke hvor ofte de etterforsker brudd på taushetsplikt i politiet. Men gjennom media er det kjent at de senest i juli i år etterforsket mulige lekkasjer fra politiet i saken om nachspiel på Brann Stadion. Det er også kjent at en politimann i 2009 ble dømt i tingretten til 90 dagers fengsel for lekkasjer til VG og Se og Hør.
I 2013 var jeg selv i avhør hos Spesialenheten, som jaktet på kilden til et tilbud vi hadde fått til NRK, om å få kjøpe etterforskningsdokumenter fra 22. juli-saken for 30 000 kroner – et tilbud vi avslo. Både redaksjonssjef Vibeke Haug og jeg som redaktør nektet å oppgi kilde. Statsadvokaten ba retten pålegge Haug å oppgi kilden – og fikk medhold i lagmannsrett. Høyesterett ga imidlertid Haug fullt medhold. Men underveis i prosessen var nedkjølingseffekten følbar – flere kilder smalt dørene igjen, av frykt for å bli gjenstand for politiets etterforskning.
Det er liten tvil om at faren for å bli etterforsket i påtagelig grad kjøler kilders vilje til å snakke anonymt med journalister. Det gir seg selv. Frykten for å bli ettergått av «fagfeller» er kanskje mest påtagelig i politi og forsvar – men vi opplever jevnlig det samme i helsevesen, barnevern og andre instanser som er regulert av ulike former for taushetsplikt.
Samtidig er det få tegn til at myndigheters vilje til å etterforske kilder har kjølnet. Jeg minner om at Rolfsen-beslaget ble foretatt to år etter Høyestrettskjennelsen om Haug fra 2013.
Et annet tegn er hvordan norske myndigheter ser ut til å ha blitt presset fra skanse til skanse i sin iver etter å innføre hele e-tjenesteloven – inkludert paragrafene som åpnet for å «speile» informasjonsutveksling også mellom journalister og kilder. Og i det sterkt reduserte forslaget til nye paragrafer som nå er til høring, foreslås stadig EOS-utvalget, altså et politisk oppnevnt utvalg, som den kontrollinstansen som må gå til retten for å få opphevet e-tjenestens tilgang til informasjon utvekslet mellom journalister og kilder.
Iveren fra både politi og myndigheter er langt på vei forståelig og naturlig – begge har de eksempelvis til å oppgave å sikre befolkningen mot terror. Ytringsfrihetens og demokratiets problem, er at i den andre hånden ligger kildevernet.
Og for oss som ikke får gjort jobben vår uten kilder, er det stadig mer krevende å sikre dem mot etterforskning. Mobiler, bomstasjoner, trafikk-kameraer, bil-software, server-trafikk – vi legger igjen digitale spor overalt.
Digitalt kildevern er gjenstand for kurs og bransjedebatter, flere store mediehus har krypterte tipsløsninger, i NRK har vi laget en egen digital kildevernplakat – vi gjør hva vi kan.
Men kildevernet lever ikke med 99%-løsninger – det må være 100% vanntett for å virke. Det er det stadig vanskeligere å garantere.
Jeg bør neppe bruke spalteplass på hvor viktig det er å kunne by kildene våre et etterforskningsforbud for å unngå denne fryktede chilling-effekten. Jeg strekker meg til å nevne at fra den siste tiden ville hverken Aftenpostens avsløringer om stortinget, NRKs avsløringer om Forsvaret eller VGs saker som førte til politidirektørens nylige avgang, nådd offentligheten uten tips og materiale fra anonyme kilder.
Jussen skal jeg ikke påta meg å være konkret om – dette er et komplekst felt som omfatter en rekke lover. Men det har både NR, NJ og andre av ytringsfrihetens fakkelbærere god ekspertise på. Jeg håper de ikke slipper målet om et etterforskningsforbud av syne, og fortsetter innsatsen for en revisjon av det norske lovverket på dette området – for eksempel i retning av noe som ligner den svenske Tryckfrihetsförordningen kap 3 §§ 3 og 5.
———————————————-
For ordens skyld: I en tidligere versjon av denne teksten stod det «Og i det sterkt reduserte forslaget til nye paragrafer som nå er til høring, foreslås stadig EOS-utvalget, altså et politisk utvalg, som ankeinstans for rettslige avgjørelser om å innhente informasjon utvekslet mellom journalister og kilder.». Dette er ikke helt presist, og setningen er endret til «Og i det sterkt reduserte forslaget til nye paragrafer som nå er til høring, foreslås stadig EOS-utvalget, altså et politisk oppnevnt utvalg, som den kontrollinstansen som må gå til retten for å få opphevet e-tjenestens tilgang til informasjon utvekslet mellom journalister og kilder.»
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
