Iver Daaland Åse stiller spørsmål ved hvordan man jobber med svar i podkastjournalistikk. Selv lytter han blant annet til NRKs Baksnakk-podkast.
Foto: Skjermdump fra NRK
MENINGER:
Gråsonen i journalistikk, underholdning og nye plattformer
«Dette er ikke ment som en direkte kritikk av spesifikt NRK Unormal, men en kultur hvor man i bruken av nye journalistiske plattformer tilsidesetter noe av det redaksjonelle ansvaret.», skriver Iver Daaland Åse.
En god presseetisk standard er noe Norge i utgangspunktet kan fryde seg over, men hvordan skal vi utvikle oss uten å la vær varsom plakaten henge igjen?
Voksende medielandskap og nye plattformer er et slags evigvarende problem, trender og arbeidsmetoder kommer og går, og mens enkelte blir værende som faste arbeidsmetoder dør andre plattformer en stille død som døgnfluer.
Samtidig som mediebransjen da har nok med å følge opp trender og metoder er det viktig å ikke glemme det redaksjonelle samfunnsansvaret en har, og det er her man kanskje må se seg litt i speilet og skille ut hvor grensen i gråsonene går enkelte plasser. Et eksempel på dette vil for eksempel være podkaster, perfekt innpakket innhold med mye potensial, men som samtidig inneholder en gråsone mellom underholdning og journalistikk for noen av aktørene i mediebransjen.
Ta for eksempel NRK sitt program Unormal og deres podkast Baksnakk. Et program og en podkast som har klart det mange sliter med og treffer en ung målgruppe utrolig godt.
Innholdet er underholdende, og mye av det ganske lærerikt. Samtidig har en i podkasten en god del personlige refleksjoner og gode historier som for mange unge nok kan være fine å kjenne seg igjen i, men som også kan være problematiske.
Det handler rett og slett om at flere aktører her leverer et produkt som kan framstå som både underholdning, men også journalistikk, uten å huske på enkelte elementer. Et tilfeldig eksempel som går igjen, er skildrede historier som leveres uten å gi samtidig imøtegåelse eller i det minste tilsvarsrett på fortellinger om tredjepersoner som for enkelte nok kan oppleves som ganske krasse.
Senest i episoden fra 19. juli skildrer programleder Zara en egenopplevd historie fra et skoleball og en person hun gir navnet Tobias. I fortellingen om en kjip opplevelse kommer dette sitatet: «…. og dette her er direkte til Tobias hvis du hører det her, jeg håper faen meg du har skaffet deg en egen ryggrad siden ass …».
Selv om dette ikke er en fullstendig identifisering kommer man her med en påståelse om en annens oppførsel som andre i personenes omgangskrets vil kunne pusle sammen til en identifisering, uten at «Tobias» i dette tilfellet har fått svare for sine handlinger.
Dette er altså ikke egentlig ment som en direkte kritikk av spesifikt NRK Unormal, men en kultur hvor man i bruken av nye journalistiske plattformer tilsidesetter noe av det redaksjonelle ansvaret. Unormal leverer utrolig godt på veldig mange områder og jeg tror som lytter (selv om jeg ikke egentlig er i målgruppen) at målgruppen trenger det innholdet de leverer. Samtidig er det viktig å huske på det ansvaret både store og små medieaktører har og den påvirkningen det kan ha å bli utsatt for et brudd på vær varsom plakaten.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.