Karakterdrapet på J. K. Rowling vil bli stående som et av de mest talende og triste uttrykk for tidsånden og ytringsklimaet på 2020-tallet.
En av verdens mest populære, anerkjente og innflytelsesrike forfattere er altså stemplet som «transfob». Noe som i dag er synonymt med å være uinformert, fordomsfull, hensynsløs og ondsinnet. Det betegner en person som har stilt seg på siden av det moderne, progressive samfunn og dens humanistiske verdier.
Som følge av sin nye «status» har skaperen av «Harry Potter» mistet fans, fått sitt eget forlags ansatte mot seg, fått filmenes skuespillere mot seg, måtte frasi seg priser, blitt kalt «fitte» og «hurpe» på sosiale medier, og - ifølge henne selv - mottatt nok drapstrusler til å kunne tapetsere huset med dem.
Så lenge ingen gjør alvor av truslene, skal vi ikke felle tårer for J. K. Rowling. Hun er for stor til å bli kansellert, for tøff til å la seg kneble, og rik nok til å gi fan.
Det er verre med oss andre, som skal forholde oss til en ny og forvirrende «virkelighet» på feltet kjønn og identitet: En kvinne er nå «et menneske som identifiserer seg som kvinne». Alle bosatt i Norge kan endre sitt juridiske kjønn, for å få det i samsvar med sin egen «opplevelse». En 16-åring kan få «kjønnsbekreftende» hormoner, uten psykiatrisk utredning eller foreldres samtykke.
Ikke alle forstår eller liker denne utviklingen. Og noen er bekymret for skaden den kan påføre unge.
Men hvem får lyst til å ytre sine motforestillinger, dersom en superkjendis som i 25 år har brukt mye energi og penger på å hjelpe utsatte barn og kvinner, og har vært et moralsk forbilde for millioner av barn, plutselig kan bli et av verdens mest utskjelte mennesker – ene og alene fordi hun har kritisert transbevegelsen?
Hvis en løgn gjentas ofte nok…
Vi er blitt vant til at sterkt engasjerte og rettroende aktivister karikerer og demoniserer meningsmotstandere, og bruker sosiale medier til å piske opp moralsk indignasjon mot dem. Men det er forunderlig og urovekkende i hvilken grad etablerte medier bidrar til kampanjen.
Og her snakker jeg ikke om at Rowling blir kritisert på kommentarplass, noe som selvsagt er helt greit. Jeg snakker om hvordan nyhetsartikler om henne blir skrudd sammen og vinklet. Hvordan man framstiller henne som «skyldig», uten hensyn til Vær Varsom-plakaten:
«Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.» (1.2)
«Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysningene som gis er korrekte.» (3.2)
«Gjør klart hva som er faktiske opplysninger og hva som er kommentarer.» (4.2)
«Vær varsom ved bruk av begreper som kan virke stigmatiserende.» (4.3)
Gode regler. Men i dekningen av J. K. Rowlings trans-ytringer virker det som en annen regel gjelder, og den tilegnes gjerne Goebbels: «Hvis en løgn blir repeteres ofte nok, blir den til slutt en sannhet.»
Medlem av TERF-bevegelsen?
Siste eksempel fikk vi mandag denne uken i VG. I februar lanseres dataspillet «Hogwarts Legacy», en mega-satsing fra Warner Bros., basert på Harry Potter-universet. Men følelsene blant fans og gamere er delte, og noen vil ha boikott. VG forklarer bakgrunnen slik:
«Rowling har de siste årene gjort seg uspiselig for mange etter flere utspill i debatter rundt transpersoner og biologiske kjønn.»
Uspiselig, intet mindre. For hvor mange da? De aller fleste bryr seg ikke om bråket rundt forfatteren, eller finner det for komplisert å sette seg inn i. Og folk sørger fortsatt for at hennes nye bøker blir bestselgere.
Men VG har mer «dokumentasjon»:
«Dette har ført til at mange av hennes tidligere fans har tatt avstand fra Rowlings forfatterskap, og betegnet henne som en «TERF».»
TERF står for «trans-exclusionary radical feminist». Ifølge VG er det «en feminist som ikke anser transkvinner som «ekte» kvinner».
Dette er saklig sett misvisende. Men viktigere: Avisen forteller ikke at forkortelsen er en anklage, et skjellsord, et våpen laget av transaktivister, og brukt om enhver de anser som fiende av deres gode sak. Hadde et lignende akronym blitt brukt mot dem, ville det blitt ansett som «hatprat».
VG fortsetter: «Rowling er stadig i diskusjoner på Twitter, og meldingene hennes fører til at blant annet britiske og amerikanske medier har lurt på hvor grensen hennes går.»
Stadig mer ekstrem, denne damen, og snart ute av skapet: «I julen virket det også som at 57-åringen har omfavnet TERF-betegnelsen, da hun la ut en tweet hvor hun ønsket en annen bruker «Merry Terfmas».
Denne tweeten – som VG gjengir en skjermdump av – uttrykker vel først og fremst humor (og selvironi). Men avisen gir inntrykk av at den verdenskjente forfatteren J. K. Rowling offentlig har sluttet seg til en skummel bevegelse.
«Et monument tilegnet hat»
Er det så ingenting å klandre Rowling for i denne debatten? Jo, hun har tvitret ting som har vært unødig spisse og sarkastiske. Men tonen hennes er ikke verre enn det som er vanlig i dette tidvis brutale mediet, og må nesten kalles sivilisert i forhold til hetsen hun selv har fått.
Det stemmer også at Rowling har alliert seg med andre kontroversielle feminister i kampen mot en kampen mot en transaktivisme som de mener svekker kvinners rettigheter og trygghet.
Men får vi vite hvorfor ved å lese VG? Får vi vite at Rowling selv har vært utsatt for vold i sitt første ekteskap, og derfor er særlig opptatt av at kvinner skal føle seg trygge - i toaletter, garderober og fengsler – og slippe å møte noen som føler seg som kvinne, men ser ut som menn – også nedentil?
At hun selv var usikker og ambivalent til egen seksualitet som ung, og kunne ha kommet til å vurdere kjønnsoperasjon om hun var født 30 år senere, i en tid der både ønsket og mulighetene har eksplodert, og mange senere angrer?
Nei. Vi får ikke vite noe om hennes legitime bekymringer om disse temaene, og hvor mange som deler dem, selv om hun har skrevet et langt essay, en kronikk og en uttalelse om det, alle tilgjengelige på hennes egen nettside.
I stedet får vi vite hva andre sier om J. K. Rowling. De som forakter henne, og forvrenger hva hun sier. VG linker til en kommentator i The Independent som lurer på om Rowling tror at begrepet transperson betyr «edderkopp-person». Han er særlig opprørt over at Rowling nylig opprettet Beira’s Place, et krisesenter i Edinburgh, for kvinner som er ofre for seksuelle overgrep. Det er ikke åpent for transkvinner. Kommentatoren mener det er som å åpne et barnehjem bare for hvite. Og ikke bare det. Han kaller krisesenteret et «monument tilegnet hat».
Slik taler en av VGs kilder. Det er som å bruke Islam Nets Fahad Qureshi som kilde for «sannheten» om at Shabana Rehman var islamofob.
Så kan man innvende: Men VG påstår ikke at Rowling er transfob, bare at hun blir oppfattet slik. Ja, nettopp. Men det er ingen formildende presisering, så lenge avisen baserer framstillingen av «kontroversen» på tendensiøse annenhåndskilder, alle fra anti-Rowling-siden. Tvert imot. Det er den lateste og feigeste måten å sverte noen på, under dekke av å drive journalistikk.
En spillanmelders kvaler
Men hoveddelen av VGs artikkel handler om samvittighetskvalene til Rune Fjeld Olsen, «en av Norges mest fremtredende spillanmeldere», som også skriver anmeldelser for NRK.
Han har nettopp skrevet på nrk.no om hvilke spill han gleder seg mest til i år, men utelukket Harry Potter-spillet. Dette skyldes «etiske utfordringer», forklart i et tillegg til artikkelen: ««Hogwarts Legacy» ser bra ut, men jeg gremmes over det transfobiske korstoget J.K. Rowling kjører på Twitter.»
Fjeld Olsen sier til VG at han derfor er usikker på om han kan anmelde spillet. Det er snakk om «tøffe og vanskelige vurderinger», «det er komplisert og avansert». Skal han ta hensyn kunstnerens holdninger når han forholder seg til verket/spillet? På Twitter trekker han parallellen til Hamsun.
Sammenligningen er forbløffende. I Hamsuns tilfelle er dokumentasjonen på holdningene krystallklar og rystende. Det er nok å nevne den panegyriske Hitler-nekrologen i Aftenposten. Men NRKs spillekspert virker sikker på at Rowling står for noe som er like ille som nazisme:
«Hun benekter transkvinners behov for identitet og generell aksept i samfunnet. Hun sier det er en politisk eller ideologisk debatt hun deltar i, noe som hopper bukk over transpersoners grunnleggende menneskeverd.» Og «For meg virker det som om en grunnleggende mangel på empati og forståelse for kjønnsopplevelsen til transpersoner gjennomsyrer argumentasjonen til mange antitrans-personer. Det beskrives som en mental lidelse og en trussel, noe som provoserer meg veldig.»
Hvor har han dette fra? Han linker til to You Tube-bloggere (her og her). De viser seg å ha omtrent samme forhold til J. K. Rowling som ytrehøyres konspi-laug har til Georg Soros eller Bill Gates. Det gjelder å finne stadig nye tegn og beviser på onde hensikter, gjerninger og forbindelser.
«Dere brenner feil heks»
Hva med i stedet å lese og sitere hva Rowling selv skriver om transpersoner eller personer? Her er noen utsagn, for klarhetens skyld gjengitt på originalspråket:
«I know and love trans people, but erasing the concept of sex removes the ability of many to meaningfully discuss their lives.”
«I respect every trans person’s right to live any way that feels authentic and comfortable to them. I’d march with you if you were discriminated against on the basis of being trans.»
«I believe the majority of trans-identified people not only pose zero threat to others, but are vulnerable (…) Trans people need and deserve protection.»
«I happen to know a self-described transsexual woman who’s older than I am and wonderful. Although she’s open about her past as a gay man, I’ve always found it hard to think of her as anything other than a woman, and I believe (and certainly hope) she’s completely happy to have transitioned.»
«I feel nothing but sympathy towards those with gender dysphoria, and agree with the clinicians and therapists […] who want to see a proper exploration of the factors that lead to it.»
Slik kunne man fortsette. Er det dette NRKs spillanmelder kaller «en grunnleggende mangel på sympati»? Hos Rowling er det mye lettere å finne hensynsfulle enn hatefulle ytringer om transpersoner.
En skotsk skribent påtok seg i fjor – med entusiasme og skadefryd - å skrive en klikkagn-sak med tittelen «20 transphobic JK Rowling quotes we’re done with». Hun brukte tre måneder, uten å finne et eneste virkelig transfobisk utsagn. Da hun nektet å skrive artikkelen, forteller hun at hun fikk sparken.
Under arbeidet ble hun i stedet forbannet på alle såkalte «reportere» som hadde pisket opp hatet mot forfatteren, selv om de burde vite bedre: «Skam på dere som fulgte propagandaen uten å tenke kritisk. Dere brenner feil heks. Jeg står opp for J. K. Rowling.»
Debatt på et destruktivt spor
NRK startet sin heksejakt i 2020 med et ordrikt og amatørmessig karakterdrap, skrevet av en P3-journalist som syntes Rowling var blitt «så latterlig transfobisk», og brukte to norske transaktivister som sannhetsvitner. Jeg tok artikkelens mange faktafeil for meg her i Medier24, også hvordan NRK reviderte den et tosifret antall ganger, uten å opplyse om mer enn noen av endringene.
Men hva lærte statskanalen av denne flausen? NRK-podcasten «Oppdatert» påtok seg i 2021 å forklare hvordan «verdens mestselgende forfatter endte opp med å miste mange av sine egne fans.» Sendingen innholdt ingen direkte faktafeil, men fortalte oss først og fremst at damene i studio – begge NRK-ansatte journalister - var overbevist om Rowling hadde gjort noe galt og sviktet sine fans, som trodde hun var «varm og inkluderende».
Podden refererte til innholdet i Rowlings lange essay, men med en distansert, lett mistenkeliggjøre tone. Forfatteren «forsøkte å forklare hva som var viktig for henne». Men siden «denne måten å snakke om transpersoner på, opplevdes som ganske vond for mange», så hadde hun ifølge NRK mislyktes.
Og slik vil det nok fortsette. Det er fullt mulig å skrive balanserte artikler om denne fortsatt pågående kontroversen, med kilder fra begge sider, med både provoserende og beroligende Rowling-sitater, uten å gjøre den ene eller andre parts følelser til moralsk fasit.
Aftenposten har greid det. Men evnen eller viljen synes ellers liten i norsk presse. Man videreformidler anklagen mot J. K. Rowling, i stedet for å undersøke bevisene, og stille kritiske spørsmål til inkvisisjonen.
Hva kan vi lære av dette? Behandlingen av J. K. Rowling kan fortelle oss mye om nåtidens moralske heksejakter og journalistikkens begredelige bidrag til dem. Den sier også mye om hvordan nye dogmer og forbud kan forhindre en åpen og opplyst debatt om et komplisert og betent tema. Og hvordan velmente aktivister kan bidra til å skape og forsterke hat, i stedet for å bekjempe det.
La meg sitere fra det store unntaket. NRKs ferske kulturkommentator Inger Merete Hobbelstad skrev dette mens hun fortsatt jobbet i Dagbladet:
«Når J. K. Rowling blir hetset og skjelt ut, til tross for at hun sier hun ville demonstrert for transpersoners rettigheter, har den viktige debatten om kjønn og identitet slått inn på et destruktivt spor. (…)
«Rowling har nok ikke alltid har vært så følsom i disse spørsmålene (…) Men den som tar på seg den utmattende jobben det er å scrolle nedover titusener av tweets som forteller hvor forkastelig Rowling er, er det mer slående hvor sterke krefter som jobber for å ta en komplisert debatt og gjøre den enkel, og å si om en meningsmotstander at hun ikke er uenig, men hatefull.
For J.K. Rowling fremstår ikke som om hun er sint på eller redd for transpersoner. Det virkelige hatet er en stor, mørk og farlig ting, og det trenger så mye motstand som det kan få.»
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
