J.K. Rowling, forfatter av tidenes mestselgende bokserie, hater transpersoner.
William Shakespeare, tidenes største og beste forfatter, hatet kvinner.
Høres det sant og riktig ut? Begge påstandene ble fremmet i en kommentarartikkel på fronten av NRK.no fredag. (Den ble siden revidert, mer om det senere, men her er originalversjonen.)
Artikkelen var ikke skrevet av en utilregnelig person utenfra, men av en av husets egne ansatte: «Emilie Portås Anderssen (22) jobber som journalist i P3, og er utdannet innen engelsk litteratur, film og sosiologi.»
Utdanning gir selvtillit. Den unge journalisten så i seg i hvert fall i stand til å felle en knusende moralsk dom over selve søylen i «vestens litterære kanon» – uten noen form for dokumentasjon:
«Shakespeares verk er sterkt preget av kvinnehat, hvor kvinner er sett på som mindre verdige enn menn og er undertrykket av patriarkatet.»
Heldigvis finnes andre kommentatorer i norsk presse som kan sin Shakespeare. Dagbladets Inger Merete Hobbelstad har skrevet en 600 siders bok, «Å leve med Shakespeare», om sin favorittforfatter. Slik lød hennes spontane utbrudd på Facebook da hun leste artikkelen i NRK:
«Men i HELVETE da.»
NRK kan ikke bare slenge ut dette
Hobbelstad lister opp flere eksempler som gjør anklagen absurd: Kvinnene i Shakespeares skuespill er ofte smartere og sterkere enn mennene. De må lære opp mennene. De blir gjerne skildret mer komplekst enn mennene. Og så videre. Hobbelstad kritiserte også premisset om å lese fortidens tekster med dagens verdibriller:
Shakespeare levde og skrev, så klart, i et sterkt patriarkalsk samfunn der kvinner og menn ble sett på som vesensforskjellige, og med ulike roller å spille i samfunnet så vel som i naturen. Han er ikke radikal, ingen systemkritiker. For noen er kanskje dette nok til å karakterisere ham som kvinnefiendtlig.
Jeg vil si at dette en er en holdning som både er nesten kriminelt innsnevrende og smått narsissistisk på vegne av nåtiden. Hvis du i 2020 leser over fire hundre gamle tekster og forventer å finne deg selv, ditt verdenssyn og dine verdier, vil du så klart mislykkes. Jeg mener, hvis du leser FEMTEN år gamle tekster og forventer å finne et verdisystem som er identisk med ditt eget, vil du bli skuffet. Hvis konklusjonen din da er at alle som ikke tenker som deg kommer moralsk til kort, går du glipp av store opplevelser og viktige innsikter.
Og ja, jeg er klar over at jeg polemiserer mot en svært ung skribent her – men NRK er nå en gang NRK, de forventer at publikum tar det de produserer alvorlig, og da kan de ikke bare slenge ut sånt som dette.
Shakespeare klarer seg nok. Verre er det for J.K. Rowling å bli lest og bedømt etter verdisystemet og verdensbildet til politiske aktivister som går til personangrep på alle som ikke er 100 prosent enig med dem. Som er i ferd med å tilrane seg definisjonsmakten på feltet biologisk kjønn. Og som har fått store, etablerte medier med på en heksejakt vi ikke har sett maken til i moderne tid.
«Du er Voldemort»
Om noen skulle ha glemt det: J.K. Rowling var inntil nylig en av de mest populære og høyest ansette personer på den vestlige halvkule. En kvinne man gir priser til og henger ordener på. Men nå er hun blitt et symbol som man henger anklager og skjellsord på. Et nesten legitimt offer for mobbing og trakassering på sosiale medier. Hun er blitt beskyldt for å fremme livsfarlige holdninger. For å ville drepe transpersoner med sitt hat. Hun kalles regelmessig for en «fucking cunt», «fucking bitch», «a fucking old hag» – og det verste av alt: «TERF».
Disse ytringene – som ellers ville vært kalt hatytringer – er skrevet av unge, tilsynelatende velmente, samfunnsbevisste og progressive mennesker, som mener de gjør verden en tjeneste ved å gå til felles kamp mot transdebattens Voldemort.
Nei, det er ikke min overdrivelse. «Du er Voldmort» er blant meldingene hun har mottatt.
Hva er Rowlings forbrytelse? Hun har stilt spørsmål ved den nye, politisk motiverte, ortodoksien på kjønnsfeltet. Hun sier at biologisk kjønn finnes – og teller. Hun sier at det er forskjell på kvinner og transkvinner. Hun er bekymret for tendensen til at tenåringer som sliter med kjønnsidentiteten legger seg på operasjonsbordet. Hun er sterkt imot at menn – uten å ha gjort noen operasjon eller tatt hormoner – juridisk kan skifte kjønn, bare fordi de føler seg som kvinne. Eller at de samme mennene, på rettslig grunnlag, kan få fri tilgang til dametoaletter og damegarderober.
Samtidig gjør hun det klart at hun støtter transpersoners kamp for respekt og likeverd, og har flere av dem som personlige venner. Hun forteller at hun selv slet med å finne seg til rette i kvinnerollen i ungdomstiden. Og har forklart at hennes engasjement for kvinners trygghet (for eksempel i garderober), skyldes at hun selv har utsatt for voldelige menn. Men de hjelper ikke. I de ideologiske aktivistenes øyne er ikke styrtrike, heterofile Rowling noe offer. Hun er et monster, som bare må regne med å motta hets og drapstrusler.
«Så latterlig transfobisk»
Hva gjør NRK i denne situasjonen? Dekker de heksejakten på en nøytral, distansert måte? Tar de avstand fra den? Nei, de bærer ved til bålet. Med en lang, egenprodusert kommentar, like full av ærekrenkelser som av feilinformasjon. Den ligner mest en skolestil. Skrevet av en tidligere Harry Potter-fan som ikke «noen gang igjen vil bruke penger på noe som J.K. Rowling har skapt».
Artikkelen stiller ikke ett spørsmålstegn med aktivistenes råkjør. Bare ved Rowlings egne holdninger, slik de framstilles av aktivistene.
Forfatteren er «så latterlig transfobisk». Og visstnok også homofobisk, rasistisk og antisemittisk. Fordi det er blitt påstått på Twitter. Og fordi journalisten har kontaktet to personer som mener det samme:
«For virkelig å forstå hva som er problematisk med J.K. Rowling (sic), kom jeg i kontakt med Christine Marie Jentoft (32). Hun jobber som frisør og er en transkjønnet lesbisk mamma.» Den andre intervjukilden er Luca Dalen Epseth, som blir presentert som «lektor i biologi». I fjor ble han intervjuet i P2. Da var han «transperson og aktivist», noe P3s journalist ikke opplyser om. Begge kildene mener Rowling er en person med farlige, hatefulle meninger.
Artikkelen framstår dermed som et eneste langt karakterdrap på Harry Potters opphavskvinne – via stedfortredere. Selv om den merket «kommentar» framstår den like mye som en reportasje, og låner troverdighet fra denne sjangeren.
Og dette halvt fordekte karakterdrapet presterer P3-journalisten å utføre etter å ha lest Rowlings lange, nyanserte, empatiske og fornuftige forklaring på sitt eget engasjement i transdebatten. Det er altså ikke bare Shakespeare hun misforstår.
Trolig har NRKs kommentator ikke lest det hun kaller Rowlings «manifest» i det hele tatt. Hun skriver blant annet: «Gjennom manifestet kaller hun [Rowling] transkvinner konsekvent for «biologiske menn». Nei, det gjør hun ikke ett eneste sted i teksten. Det er nettopp slike løgner aktivister sprer om henne, og som NRK kolporterer. Kildekritikk inngår tydeligvis ikke i jobben når man skal henge ut damen som allerede er i gapestokken.
En underlig publiseringspraksis
Og hva skjer når NRK får kritikk for dette hårreisende, insinuerende makkverket av en kommentarartikkel? P3-redaksjonen sletter den fra sin Facebook-side, der det var livlig debatt i kommentarfeltet. Den fjerner de groveste påstandene i teksten, blant annet om Shakespeare, og føyer til dette krøkkete formulerte etterskriftet:
"Kommentaren er endret 04.07 for å tydeliggjøre at det er skribentens egne meninger, ta flere forbehold og rette opp i at teksten til Rowling ble presentert som publisert dagen etter. Dette stemmer ikke – teksten ble publisert fem dager etter tweeten det er snakk om. Et avsnitt om andre kunstnere som har fått kritikk – Shakespeare, Meyer, Tarantino – er fjernet fra teksten."
Hva artikkelen hevdet om Tarantino får vi aldri mer vite. NRK har slettet sine spor. Og jeg spør, slik medieviter Alex Iversen gjorde på Facebook:
«Hva slags publiseringspraksis er det NRK egentlig holder seg med? Og hva blir konsekvensen hvis dette blir vanlig praksis i redaksjoner rundt omkring? Hva ville blitt sagt hvis Kjetil Rolness hadde fått lov til å gjøre det samme med sine tekster i Aftenposten? Når han en "sjelden" gang får kritikk?»
12 skjulte endringer
Men NRK fikk kritikk selv etter revideringen. Og hva gjorde de da? Mer av det samme, i enda en ny versjon av artikkelen!
Tittelen er endret. Fra: «Kan man fortsatt elske «Harry Potter» når J.K. Rowling er så latterlig transfobisk. Til: «Kan jeg elske «Harry Potter» når jeg er så uenig med J.K. Rowling?»
Ingressen er endret. Fra: «Den verdenskjente forfatteren har nok en gang brukt Twitter til å uttrykke det flere definerer som spekulative holdninger. Hva er det egentlig hun prøver å formidle?» Til: «Emilie har lest alle Harry Potter-bøkene åtte ganger, men hvordan forholder man seg til kunst man elsker når forfatteren bak kritiseres for holdninger man ikke kan støtte?»
Legg merke til den siste formuleringen. Rowling «kritiseres for holdninger man ikke kan støtte.» Men om hun virkelig har disse holdningene, ser ikke NRK noen grunn til å sjekke, før de viderebringer og tilslutter seg kritikken.
Disclaimeren er nå plassert før artikkelen, og har est ut i størrelse. Like fullt er den både sterkt mangelfull og misvisende. Her heter det blant annet:
Vi har gjort mindre språklige endringer i kommentaren 04.07 for å tydeliggjøre artikkelforfatterens mening og vise til hvor kritikken mot J.K. Rowling kom fra.
Mindre språklige endringer? Jeg anbefaler interesserte å sjekke ut denne Facebook-posten hos Tonje Gjevjon, en kunstner som ved flere anledninger har kritisert transaktivismen. Hun gjengir, med tillatelse, en av flere mailer som en observant faktasjekker har sendt til NRK om Rowling-artikkelen. En sammenligning av første og siste versjon av artikkelen, viser i alt 12 endringer som NRK ikke har opplyst om. Kanskje fordi disclameren da ville blitt lenger enn selve artikkelen.
Presseetisk dobbeltspill
Faktasjekkeren mener at disse endringene er gjort for å tilsløre pressetiske overtramp gjort i den opprinnelige versjonen:
«Jeg mener således at dere [NRK], gjennom å foreta slike endringer uten å gjøre rede for dem, spiller et bevisst presseetisk dobbeltspill. Jeg har hele tiden hevdet at teksten burde vært avpublisert og beklaget fordi den faktisk er reportasje, og dermed et klart brudd på presseetikken, mens redaktøren i stedet har endret teksten for å svekke reportasjepreget, har latt være å redegjøre for disse spesifikke endringene, og allikevel samtidig sett seg nødt til å flere ganger presisere i redaksjonelle tilføyelser at dette er en "kommentar".»
NRKs svar er også gjengitt hos Gjevjon. Her bare gjentas det at det dreier seg om «mindre språklige endringer», eller «først og fremst språkvask gjort for å tydeliggjøre det kommentaren forsøker å si noe om: Hvordan Emilie forholder seg til at forfatteren av favorittbokserien får sterk kritikk på sosiale medier, og hvem som fremsetter kritikken».
Språkvask, der altså. Men det stemmer at lite egentlig er endret av NRKs stående, urimelige, ensidige og feilaktige anklage mot J.K. Rowling. Fortsatt nevnes "transfobisk" eller "transfobi" elleve – 11 – ganger i artikkelen, og alle ganger knyttet til forfatteren. Kildegrunnlaget er fortsatt fans og aktivister som har lett med lupe etter å finne krenkende og stereotypiske beskriver i Potter-bøkene. Og journalisten selv synes selv det er "lett" finne et eksempel på "Rowlings transfobiske syn".
De andre anklagene står også ved lag, med artige beviser. Her på rasismen: "Flere har stilt spørsmål rundt Rowlings valg i å kalle en av de få asiatiske karakterene i historien for Cho Chang, og mener det er en litt mer stilisert versjonen av det nedlatende «ching chong»."
Og angående antisemittisme, står dette i disclaimeren: "Ved publisering sto setningen «Kritikken om rasisme og antisemittisme ser Rowling ut til å være ganske taus om». Det burde vært nyansert med at J.K. Rowling flere ganger har uttalt seg negativt om antisemittisme."
Men setningen står fortsatt i siste versjon av artikkelen. Uten nyansering.
Don’t go woke, just because you can’t go broke
Da venter vi bare på neste revisjon – eller kapittel i denne elleville publiseringsfarsen. I mellomtiden vil jeg gi noen enkle råd til landets største og presumptivt proffeste medieorganisasjon:
- Ikke skriv skolestiler under dekke av å drive journalistikk.
- Ikke tenk at sterke og riktige meninger er viktigere enn kunnskap og kritisk holdning.
- Ikke publiser artikler uten å la dem gjennomgå normal redaksjonell vurdering, deriblant også av fakta og kilder.
- Ikke bland kommentar og reportasje.
- Ikke møt kritikk ved å skrive om artikler.
- Ikke gjør den opprinnelige versjonen av artikkelen utilgjengelig.
- Ikke forsøk å skjule endringer som er blitt gjort.
- Ikke bare innrøm og beklag noen av de rettede faktafeilene.
- Ikke la ledere gjemme seg, i stedet for å gå ut og forklare/forsvare publiseringen.
- Ikke spre sterkt stigmatiserende anklager mot enkeltpersoner uten å sjekke grundig om det er grunnlag for påstandene.
- Ikke bli med på politiske eller ideologiske kampanjer som står i rak motsetning til journalistisk sannhetssøking, etterrettelighet og balanse.
- Ikke glem at mediene er avhengig av lesernes tillit. Særlig de som finansieres av skattebetalerne.
Eller sagt annerledes:
Don't go woke, just because you can't go broke.
