Ja, noen ganger må vi omtale forhold som ikke lar seg dokumentere fullt ut

PFU slår inn åpne dører når utvalget skriver i Medier 24 (2. november 2021) at pressen «noen ganger (min utheving) må kunne omtale forhold som ikke «lar seg dokumentere fullt ut (min utheving)». Men det er ikke disse forhold Giske-saken dreier seg om. Giske-saken reiser spørsmålet om Adresseavisen, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad, Fædrelandsvennen og Aftenposten kunne publisere alvorlige beskyldninger og påstander av faktisk karakter, uten en nødvendig dokumentasjon.

DEBATT:

En stygg sklitakling på Vær Varsom-plakaten – og dermed medias samlede troverdighet

Når forholdene ikke kan dokumenters fullt ut, «er spørsmålet hvordan mediene har forsøkt å kontrollere opplysningene, og ikke minst hvordan de presenterer dem», skriver PFU.

Dette kan vanskelig forstås annerledes at PFU mener at hvis metodikken og presentasjonen er akseptabel, kan alvorlige beskyldninger av faktisk karakter publiseres selv om dokumentasjonen er mangelfull.

I noen situasjoner vil det vise seg at dokumentasjonen ikke er tilstrekkelig, eller direkte feil. Det har skjedd flere ganger og vi vil skje også i fremtiden. Pressefolk er - i likhet med alle andre dødelige – ikke ufeilbarlige.

Men kravet til dokumentasjon er ettertrykkelig fastslått i Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, første setning: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte.» Skal dette punktet tas på alvor, vil enkelte forhold (les beskyldninger) ikke kunne publiseres. Hvis PFUs syn skal ha gyldighet, må punktet omformuleres. Det etiske imperativet må svekkes.

I den løpende samfunnsdebatten – og spesielt i den politiske debatten – må mediene kunne publisere synspunkter - såkalte verdiutsagn - som kan tolkes og oppfattes på ulike måter. Forutsetningen er imidlertid at mediene sørger for å belyse saken med ulike kilder, rett og slett fordi det er god journalistikk.

Men det er noe helt annet enn å beskylde navngitte personer (Trond Giske) for å ha utsatt kvinner for uønskede seksuelle tilnærmelser. Når mediene fremsetter alvorlige beskyldninger av faktisk karakter – såkalte faktautsagn – er selvfølgelig kravet til dokumentasjon langt sterkere.

En parallell til denne presseetiske tenkningen, finner vi i ordlyden og premissene til Vær Varsom-plakatens punkt 4. 14, om samtidig imøtegåelse. Det er de sterke faktiske beskyldninger som krever samtidig imøtegåelse, ikke den løpende samfunnsdebatten, og særlig ikke den politiske debatten, der det hele tiden gis uttrykk for ulike (verdi)synspunkter.

Premisset for PFUs uttalelse i Giske-saken er – så langt jeg kan lese PFU - at mediene kan publisere beskyldninger som ikke fullt lar seg dokumentere. Derfor kan PFUs uttalelse vanskelig forstås på noen annen måte enn at beskyldningene mot Giske ikke er dokumentert «fullt ut». Hadde utvalget ment at Schibsted-avisenes dokumentasjon var god nok, hadde ikke utvalget argumentert som det har gjort. Det kan ikke være slik at manglende dokumentasjon kan tas igjen på metodikk og presentasjon.

PFUs avgjørelse senker ikke den presseetiske standarden

Formålet med presseetikken er å hindre at mediene utsetter mennesker for skadelig publisitet. Har ikke redaksjonen en dokumentasjon den er sikker på, kan ikke redaksjonen publisere alvorlige beskyldninger mot navngitte personer. I debatten etter PFUs uttalelse, har flere pekt på Schibsted-avisenes manglende dokumentasjon og svake kildekritikk. Under debatten i utvalget ble det også uttalt sterk kritikk mot de innklagede artiklene, men det endte med en «frifinnelse» etter «en samlet vurdering».

For noen dager siden ringte en advokat til meg - etter at advokaten hadde lest PFUs uttalelse - og sa følgende: Alle advokater må være forberedt på å tape saker i retten. Men det er frustrerende å få tilslutning til de juridiske momentene, men likevel tape saken etter «en samlet vurdering». I det begrepet gjemmer dommerne sine preferanser.

Til slutt, et par andre momenter. PFU legger stor vekt på at kvinnene forteller sin historie. Men det er ikke bare kvinnens historie fordi Trond Giske blir den sentrale personen i kvinenes ensidige og konstaterende fremstilling. Selv om mediene legitimerer publiseringen med at den omtalte er en offentlig person, rammes både den offentlige personen og familien hardt, nettopp fordi den omtalte er en kjent person. Det øker – ikke svekker – kravet til dokumentasjon og kildekritikk.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.