Maren Sæbø mener det trengs press på etiopiske myndigheter for å bedre pressefriheten i landet. Bildet skal være tatt i 2020, i nærheten av fjellet Entoto i Etiopia.
Maren Sæbø mener det trengs press på etiopiske myndigheter for å bedre pressefriheten i landet. Bildet skal være tatt i 2020, i nærheten av fjellet Entoto i Etiopia.

MENINGER:

Rett og urett, når huset står i brann

«Jeg skulle gjerne skrevet om at det skjer positive ting i Etiopia, men for øyeblikket overskygges alt av en svært brutal og dødelig konflikt. Som vi ikke får tilgang til som stand», skriver Maren Sæbø.

Publisert

Lemma Desta etterlyser i Medier24 at norsk presse tar samfunnsoppdraget sitt på alvor, og beskriver situasjonen i Etiopia og Afrika for øvrig på en skikkelig måte. Det er det lett å være enig i, noe jeg også har skrevet om her tidligere.

Desta, som er talsperson for aksjonen Sammen for Etiopia, mener videre at det lille vi skriver er entydig negativt og sensasjonspreget. Her er jeg, som en av de som har dekket det som skjer i Etiopia for et knippe forskjellige medier de siste årene, uenig i problemforståelsen. Problemet er ikke at vi leter etter det sensasjonelle eller kun det negative, problemet er at vi ikke får tilgang til en av de mest brutale krigene som herjer verden akkurat nå.

Krigen i Etiopia, som snart har pågått i to år, er sannsynligvis den dødeligste konflikten i verden akkurat nå. Dette er ikke bare «enda en konflikt i Afrika» – det er en krig der humanitær blokade blir brukt mot deler av landets befolkning og hvor alle parter anklages for grove menneskerettighetsbrudd (se for eksempel rapportene til Human Rights Watch, Amnesty International og fra FNs ekspertpanel for Etiopia, opprettet i fjor).

Det er en krig hvor nabolandet Eritrea deltar. Det er en krig som ikke bare står i veien for Etiopias videre vekst, men også regionens. Og det er en konflikt som har lammet den Afrikanske Union (AU) som har hovedsete i Etiopias hovedstad Addis Abeba.

Det stemmer at få av oss har besøkt Etiopia de to siste årene. Mitt siste besøk var rundt en måned på vårparten i 2019. Da reiste jeg nettopp fordi Etiopia var i ferd med å reise seg.

Siden april 2018 hadde landet hatt en ny og tilsynelatende progressiv statsminister, Abyi Ahmed, som lovet å rydde opp i mange av sine forgjengeres feil, deriblant fengslingen av opposisjonelle og journalister.

For første gang på mange år var det faktisk en åpning for å dekke landet på en skikkelig måte, uten å risikere fengsling og utsendelse. Våre etiopiske kolleger, mange av dem kastet i fengsel, ble sluppet løs og etiopiske politikere ga intervjuer. Senere samme år fikk Abyi Nobel fredspris, hovedsakelig for å ha søkt fred med erkefienden og nabolandet Eritrea.

I løpet av sine første to år fikk Abyi mange lovord også fra journalister, selv skrev jeg blant annet denne kommentaren i Dagsavisen i 2018. Både de politiske reformene, den økonomiske framgangen, ekspansjonen til det nasjonale flyselskapet Ethiopian og byggingen av den enorme Rennessansedammen på Den blå Nilen ble omtalt i positive ordelag, også av norske medier.

Og jeg skulle gjerne ha fortsatt å skrive om positive ting som skjer i Etiopia, og, ikke minst rapportere fra landet selv. Men det har krigen, og myndighetenes utestengelse av både lokale og internasjonale journalister fra konfliktområdet, gjort umulig.

Det går ikke an å gi komplimenter for den nye sofaen, når hele huset står i brann.

Sjøl om komplimenter synes å være et krav for de av oss som fortsatt rapporterer fra Etiopia, når vi ser at Economist-journalist Tom Gardener utvises fra landet fordi han ifølge myndighetene ikke oppfylte «adferdskodeksen til journalister» i mai i år. Slike forsøk på å kontrollere dekningen av landet er selvsagt helt uakseptabel for en fri og uavhengig presse, som Desta hevder han er opptatt av.

Det er ikke fordi vi jakter sensasjoner at vi skriver om krigen i Tigray-provinsen, og de andre konfliktene i landet. Det er ikke fordi vi er «sensasjonelle» at vi gjengir hjelpeorganisasjonenes advarsler om omfattende sult i Tigray og andre deler av Etiopia. Tro meg, det er lite som er så lite klikkvennlig som gjengivelse av statistikk fra den operative delen av FN.

Og vi baserer oss ikke på andrehåndskilder, ofte hjelpearbeidere eller FNs utsendinger, fordi vi er late. Vi må basere oss på slike kilder fordi vi som stand ikke selv får lov å reise til de områdene som er omfattet av konflikt, og fordi store deler av de samme områdene i to år har hatt svært begrenset tilgang til internett.

Desta er bekymret for at dårlig dekning av Etiopia gjør at etiopiere i Norge mister troen på norsk presse. Den bekymringen deler jeg jo, og jeg tror som han at også andre diasporamiljøer for lengst har skrudd av grunnet en flat og mangelfull dekning av områder sør og øst for oss.

Men som talsmann for aksjonen Sammen for Etiopia vet også Desta at det foregår en informasjonskrig om Etiopia. De av oss som har skrevet om Etiopia de siste årene merker denne krigen i innboksen. For noen av våre etiopiske kolleger har dette medført svertekampanjer i sosiale medier, og fengsling og eksil.

Som journalister er det ikke vår oppgave å vekte «dårlige» nyheter opp mot «gode», vi skal formidle det som skjer på en innsiktsfull og presis måte. Akkurat nå, i tilfellet Etiopia innebærer dessverre dette også å påpeke de humanitære og menneskelige konsekvensene av en krig vi som stand er avskåret fra å dekke direkte.

Da kan det jo oppstå misforståelser, men disse ryddes ikke i ved å nekte pressefolk å besøke de krigsrammede områdene i Etiopia. Her kan Desta, og andre etiopiere hjelpe oss ved å legge press på egne myndigheter for at de skal respektere både pressen og pressefriheten. Både i Etiopia, og utenfor.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected].

Powered by Labrador CMS