Pressen utøver en viktig rolle i samfunnet ved å sikre informasjonsflyt og ytringsfrihet.
Gjennom avisenes nettarkiv er det dessuten i dag mulig å finne (og lenke) tilbake til gamle nyhetsartikler. På denne måten utøver avisene også en viktig rolle som ivaretaker av vår kollektive hukommelse. Dette reiser imidlertid også noen problemstillinger.
Mens omtale i en avisartikkel tidligere medførte oppmerksomhet for de omtalte personene på tidspunktet for publisering, er det nå i prinsippet til enhver tid mulig å finne tilbake til tidligere publiserte artikler. Dette kan utfordre personvernet.
Problemstillingen kan illustreres ved et tenkt eksempel: Som 20-åring blir Ola straffedømt for uaktsomt drap, etter at han hadde kjørt bilen sin på en syklist. Saken ble den gang omtalt i lokalavisen, der Ola også ble navngitt. 15 år etter at dommen er ferdig sonet, plager det ham at artikkelen fortsatt ligger tilgjengelig i avisens nettarkiv. Han forstår at avisen hadde rett til å publisere saken den gang, men han synes ikke at det har noen aktuell offentlig interesse at det var han som ble dømt.
Har Ola en rett til å «bli glemt» i denne sammenheng?
GDPR og pressen
Etter EUs personvernforordning (GDPR), som også gjelder som norsk rett, er det ingen tvil om at man har en rett til å «bli glemt». Det vil si at man som utgangspunkt kan kreve at den som behandler ens personopplysninger, sletter dem når behandlingen ikke lenger er nødvendig eller når hensynet til personvernet overstiger relevansen av å behandle dem.
Dette har blant annet medført at søkemotorer som Google kan bli pålagt å fjerne koblinger mellom en persons navn og for eksempel eldre nettavisartikler som omtaler personen, slik at avisartikkelen ikke kommer opp som et treff ved søk på personnavnet.
Journalistisk behandling av personopplysninger er imidlertid i hovedsak unntatt fra GDPR, herunder med hensyn til retten til å bli glemt. GDPR kan derfor ikke brukes til å kreve at redaktørstyrte medier sletter eller anonymiserer personopplysninger i eldre nettartikler.
Det har imidlertid vært diskutert om Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK)artikkel 8, som omfatter generelt personvern, inneholder en lignende rett til å bli glemt, også i pressens nettarkiver.
EMDs prinsippavgjørelse
Spørsmålet ble nylig behandlet som en prinsippsak av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i storkammer, i saken Hurbain mot Belgia.
Storkammerets dom falt i sommer, og den har viktige implikasjoner i norsk sammenheng.
Saken gjaldt spørsmålet om å anonymisere en eldre nettartikkel i avisen Le Soirs nettarkiv var en krenkelse av avisens ytringsfrihet etter EMK artikkel 10.
Artikkelen omtalte en bilulykke i 1994, der den ansvarlige sjåføren ble navngitt. Ulykken førte til at to personer døde og tre ble skadet. Sjåføren, som til daglig arbeidet som lege, var påvirket av alkohol da ulykken fant sted. Han ble straffedømt for forholdet.
Om lag 10 år etter hendelsen sendte legen en forespørsel til avisen om sletting eller anonymisering av den digitale artikkelen.
Avisen etterkom ikke kravet og saken endte i rettssystemet, der belgiske domstoler påla redaktøren å anonymisere nettartikkelen.
Han klagde deretter Belgia inn for EMD. Spørsmålet for EMD var altså om belgiske domstolers pålegg innebar en krenkelse av avisens rett til ytrings- og pressefrihet etter EMK artikkel 10.
I tillegg til å minne om at pressens sentrale funksjon i et demokrati, med hensyn til å formidle nyheter og kritisk journalistikk, understreket EMD også den vesentlige verdien av avisenes historiske nettarkiv, som en representasjon av samfunnets kollektive hukommelse. Også nettarkivene nyter derfor et sterkt vern etter EMK artikkel 10.
Samtidig bekreftet EMD at EMK artikkel 8 også inneholder en rett til å bli glemt, som også kunne omfatte krav om å pålegge aviser tiltak for å anonymisere eller redusere tilgjengeligheten av eldre artikler.
Personvern vs. ytringsfrihet
Som i andre saker der ytringsfriheten står mot personvernet, måtte det også her foretas en balansering av legens rett til personvern og avisens ytringsfrihet, samt vurderes om midlene som var brukt, her krav om anonymisering, var overdrevet.
I den forbindelse presiserte imidlertid EMD noen viktige poenger.
For det første at vurderingen av om en i utgangspunktet lovlig omtale av en person i en avisartikkel, på et senere tidspunkt kan kreves redigert og/eller gjort mindre tilgjengelig, må foretas etter noen andre kriterier enn vurderingen av artikkelens opprinnelige lovlighet.
De sentrale kriteriene er:
- Arten av innhold i den arkiverte artikkelen
- Tiden som har forløpt siden det omtalte forholdet og den opprinnelige publiseringen
- Informasjonens nåværende offentlige interesse
- I hvilken grad personen som krever å «bli glemt» er offentlig kjent, samt hvordan vedkommende har opptrådt i ettertid
- De negative konsekvensene av at informasjonen fortsatt er offentlig tilgjengelig
- Graden av tilgjengelighet av den arkiverte informasjonen
- Konsekvensene av et pålegg om redigering for ytringsfriheten generelt og pressefriheten spesielt
Dette innebærer også at en artikkel som i utgangspunktet er lovlig publisert, ikke på et senere tidspunkt plutselig blir ulovlig, bare fordi tiden har gått. Spørsmålet blir bare om den omtalte på et senere tidspunkt kan kreve at artikkelen redigeres for å ivareta hens personvern. Av EMDs dom fremgår det i den sammenheng også at pressen ikke har plikt til å vurdere dette løpende av eget tiltak. Det kreves at den omtalte selv setter frem krav om det.
For det andre presiserte EMD at selv om det var snakk om en avveining mellom to i utgangspunktet likeverdige rettigheter – henholdsvis ytringsfriheten og personvernet – skulle utgangspunkt tas i betydningen av å bevare integriteten til pressens nettarkiver.
Pålegg om å redigere i tidligere publiserte artikler kan bare godtas dersom det er strengt nødvendig for å ivareta personvernet.
I den konkrete saken mente EMD kort sagt at belgiske domstoler hadde foretatt en forsvarlig vurdering, basert på de ovennevnte kriteriene.
Konklusjonen ble derfor at det ikke var en krenkelse av avisens ytringsfrihet å pålegge anonymisering av legen i den versjonen av artikkelen som lå tilgjengelig for offentligheten.
Betydningen for norsk rett
I Norge har man hittil vært prisgitt avisenes velvilje for å få redigert/anonymisert artikler i deres nettarkiver.
I norsk rett finnes ingen direkte lovhjemmel for å pålegge pressen å redigere i publiserte artikler som ligger tilgjengelig i avisens nettarkiver. Vi er imidlertid kjent med at de etablerte redaktørstyrte mediene likevel – ut fra personvernhensyn – foretar forskjellige grep for å redusere belastningen for omtalte personer. Det kan blant annet være å fjerne den indekseringen som søkemotorer trenger for å finne en artikkel, eller å innføre krav om innlogging for å kunne lese gamle artikler.
Etter EMDs dom, antar vi at regjeringen vil vurdere om det er folkerettslig nødvendig å foreta en lovendring i Norge, som gjør det mulig for enkeltindivider å gå til domstolene for på nærmere vilkår å kreve pålegg om redigering av gamle nettartikler.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
