Jon Martin Larsen, høyskolelektor i journalistikk ved Høyskolen Kristiania, og tidligere ansvarlig redaktør i Akershus Amtstidende i avistegnerbyen Drøbak
Jon Martin Larsen, høyskolelektor i journalistikk ved Høyskolen Kristiania, og tidligere ansvarlig redaktør i Akershus Amtstidende i avistegnerbyen Drøbak

DEBATT:

Medietoppenes mangfoldsspørsmål

«Medietoppene stiller fortsatt feil spørsmål. Da hjelper det ikke med riktige svar.», skriver Jon Martin Larsen.

Publisert Sist oppdatert

Tirsdag inviterer Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag kolleger til å diskutere spørsmålet «Hvorfor er mangfold viktig i mediene?».

En av de aller viktigste redaktørene i «mangfoldsmediene», Erna Bøyum, ansvarlig redaktør for det skeive månedsmagasinet Blikk og Blikk.no, har meldt forfall. I en oppfølgingsepost til Bøyum ber assisterende generalsekretær Reidun Kjelling Nybø i Redaktørforeningen om noen korte svar på følgende spørsmål i stedet:

«Hva betyr mangfold for deg i din arbeidshverdag?»

«Hvorfor er mangfold viktig i mediene?»

Bøyum forteller meg om invitasjonen og eposten i en telefonsamtale.

«Det er ikke helt bra, er det vel», spør jeg?

«Nei», svarer Bøyum.

«Tenk at de spør om hva mangfold betyr i min arbeidsdag!?» Det er jo min arbeidshverdag, og har vært det i 20 år. Hva tror de at jeg skal svare dem, spør hun.

«Mangfold er jo bare det motsatte av enfold og manglende representasjon. Det vet de jo. Hadde de spurt meg om hvordan det kunne bli mer mangfold i norsk presse, så hadde jeg vært med på diskusjonen. Men de spør om hvorfor det er viktig. Nei. Det er for dumt. De burde ha vært mye mer offensive enn det».

Bøyum vet utmerket hvordan mangfold fører til bedre journalistikk, utvikler lojale lesere og en offentlighet som fører til et bedre samfunn. Det har Blikk levd på i 30 år nå i februar.

Den første førstesiden i 1991 hadde tittelen «Jeg lider av pøntesjuka». Inni var det blant annet sju sider om transpersoner og transvestitter som ikke passet inn i «homobåsen». Slik var Blikk forut for sin tid med tanke på dagens transdebatt. Og slik har Blikk vært de siste tiårene. Omtrent så langt borte fra det redaksjonelle sensasjonskriteriet som det er mulig å komme når en skriver om kjønns- og seksualitetsmangfold.

Fra Blikks første redaktør, Arne Walderhaug, som ga homobevegelsen nøytral informasjon og utviklet identifikasjonskriteriet rundt hiv og aids, og bidro kanskje til at man ikke tørket hivpositives tårer med hansker. Til dagens redaktør Erna Bøyum, en av de aller beste jeg kjenner, som ikke glemmer den ensomme bifile innimellom den informative og fordomsfrie dekningen av alt fra panfile til puppyplay og PrEP-behandling, som er en forebyggende behandling for hiv.

Slik har Blikk alltid vært den bestevennen eller bestemoren som alltid har svart «at jeg er glad i deg uansett hvem du er, og uansett hvem du elsker».

Blikk blir ofte stjålet fra norske biblioteker, og sendes fortsatt i lukket konvolutt til abonnentene sine. Redaksjonen tør ikke annet fordi de vet om skammen og negative holdninger som fortsatt lever i beste velgående.

Det må norske medier ta sin del av skylden for. Som NRK, som blant annet med sin dekning av PrEP la opp til en sak og et kommentarfelt som også fikk helseminister Bent Høie til å reagere da fremstillingen ble at homofile menn fikk støtte til å ha ubeskyttet sex.

Så er det de som prøver, men som tryner. Som Dagbladet. Som brukte bilde av en skjeggete mann som i speilet er en kvinne som påfører leppestift, da de skulle illustrere et innlegg fra FRI – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold for et drøyt halvår siden. Det ble det også sak i M24 av, og politisk redaktør Geir Ramnefjell inviterte FRI til et møte for å diskutere fremstillingen av transpersoner i media. Det møtet har ikke skjedd ennå, og jeg etterlyser at Dagbladet faktisk gjennomfører møtet

Og, i en annen samtale nylig, med en skeiv kollega i et annet stort riksdekkende medium: «Jeg foreslo en viktig sak om skeive. Fikk høre at det ikke traff målgruppen vår.

Og enda en: «De andre ser bare rart på meg om jeg har snakker om skeive saker på redaksjonsmøtene ...»

Mangfold handler også om representasjon i redaksjonene, og Redaktørforeningens og Journalistlaget ser ut til å ha invitert noen av de mest fremtredende «minoritetsjournalistene». Som Shazia Majid i VG, Majoran Vivekananthan i Utrop og Kadafi Zaman i TV2. Jeg håper at noen av disse understreker det jeg tror er selvsagt for alle disse. At spørsmålet nå må være «Hvordan får vi mangfold i norske medier». Og at svaret må inkludere både mediemedarbeiderne selv og den redaksjonelle dekningen.

Jeg bidrar gjerne i arbeidet som Redaktørforeningen og Journalistlaget sier de skal gjøre fremover. Sikkert Erna Bøyum også. Og jeg er forventningsfull til at dette blir hovedtema på minst ett toppmøte med alle landets redaktører. Da må vi også snakke om hvordan vi kan løfte antall saker om etniske minoriteter opp fra toprosentsandelen som har ligget stabilt siden 2009.

Mangfold består jo også av mer enn etnisitet og kjønns- og seksualitetsmangfold. Mangfold betyr å treffe lesere mediene ikke har, og å skjønne hvorfor de skal ha dem nær. Mangfold betyr også bedre journalistikk.

Når Journalistlaget og Redaktørforeningen i 2021 i fullt alvor spør Bøyum og andre kolleger hvorfor mangfold er viktig i norske medier, så dokumenterer de også at de for alvor er bakpå. Hva er årsaken til det? Uansett kommer de både sent, og ikke spesielt godt ut på banen. Og man får ikke riktig løsning om man ser på feil utfordring.

Powered by Labrador CMS