Palestinske journalister filmer etter et bombeangrep i mai i år. Men også norske journalister på desk kan bli preget av å dekke både små og store hendelser, skriver Kim Karlsen.
Palestinske journalister filmer etter et bombeangrep i mai i år. Men også norske journalister på desk kan bli preget av å dekke både små og store hendelser, skriver Kim Karlsen.

KOMMENTAR:

Det har sin pris for journalister å filtrere verden for oss andre

«Hvordan journalister bærer sine traumer vil variere. Flertallet utvikler aldri tegn på sykdom og klarer seg bra, mens andre kan holde sine plager godt skjult.», skriver Kim Karlsen, og kommer med tips til hvordan redaksjonene kan ivareta også deskreporterne.

Publisert

«Vi advarer mot sterke inntrykk». Nyhetsankeret ser alvorlig på oss før hun setter over til tragedien på Bislett i Oslo. Nettavisene har merket sine heftigste klipp fra knivdramaet, påkjørselen og skuddene. Nok en gang er vi blitt minnet om at virkeligheten noen ganger er så brutal at den har etsende effekt på oss. Igjen står journalister i første linje, side om side med politi og ambulansepersonell. De dokumenterer, rapporterer og filtrerer verden for oss andre. Det bør vi ikke ta lett på.

I anledning 10 år siden «22. juli», er helsen til de norske journalistene som dekket terroren kartlagt i en oppfølgingsstudie. Resultatene viste at flere av dem fremdeles slet med symptomer på posttraumatisk stress (PTSD). Verst stilt var dem som var dårlig forberedt, manglet støtte eller anerkjennelse i tiden etter hendelsene, og dem som følte sterk skyld og skam. Mange hadde vært sommervikarer da terroren traff.

Funnene harmoniserer godt med internasjonale undersøkelser, der forekomsten av PTSD, depresjon og alkoholmisbruk er klart høyere blant nyhetsjournalister enn ellers i befolkningen. De som rapporterer fra krig, ulykker og katastrofer og de som eksponeres for brutalitet over tid, er særlig utsatte. Ferske studier har demonstrert at journalister som sto for covid-19 dekningen i hardt rammede områder hadde signifikant forhøyet risiko for å utvikle PTSD.

Samtidig er heller ikke alltid kontorplassen trygg. Etter katastrofale hendelser fylles redaksjonenes innbokser av filmer, klipp og skildringer fra nyhetsbyråer og andre. Ufiltrert. De fleste av disse blir vurdert uegnet for offentlig publisering.

Det å bevitne grusomheter, også når ikke ens eget liv er i fare, kan utløse traumatiserende stress og symptomer. Voldspsykologen Per Isdal har, både gjennom foredrag og bøker, beskrevet hvordan han over tid ble «smittet av vold», etter å ha ha lyttet til sine pasienters skildringer av overgrep. Likeledes kan traumeterapeuter selv utvikle mareritt, flashbacks og angst som speiler deres pasienters fortellinger og symptomer. De blir sektundærtraumatiserte.

Nøyaktig hvordan traumatiske opplevelser fester seg i oss vet vi ikke sikkert. Men konfrontert med voldsomme situasjoner settes kroppen i hyperberedskap. Sansene skjerpes, musklene klargjøres for kamp eller flukt og vi danner «superminner» der bilder, lukter, lyder og følelser registreres med detaljer vi ellers aldri ville fanget opp. I ettertid kan vi slite med å bearbeide slike inntrykk på vanlig måte. Det er som om vi ikke finner passende mentale kategorier for å lagre eller forstå brutaliteten vi har bevitnet. Dermed blir «superminnene» svevende fritt i et slags mentalt vakuum, ubearbeidet og ikke integrert. Der lever de sitt eget liv og kan innhente oss brått som mareritt eller flashbacks og vekke angst og ubehag. Gjerne er det i våre forsøk på å unngå eller bedøve slikt ubehag at helsen og livskvaliteten gradvis svekkes.

Hvordan journalister bærer sine traumer vil variere. Flertallet utvikler aldri tegn på sykdom og klarer seg bra, mens andre kan holde sine plager godt skjult. For noen kommer plagene snikende, mer som en opphopning av belastning over tid: Når vold og kriser blir en del av hverdagen, vil vi tilvenne oss og ikke lenger merke den kroppslige beredskapen eller de sterke følelsene. Vi slutter å reflektere over det ekstreme i det vi opplever. Det betyr ikke at belastningene ikke virker på oss.

Derfor er det opp til hver og en å føre jevnlig regnskap med hvordan jobben preger oss og hvor godt våre mestringsstrategier fungerer. Hvordan trives jeg for tiden? Er søvnen god? Er jeg skvetten eller irritabel? Føler jeg fortsatt glede og mestring i jobb og på fritiden? Unngår jeg aktiviteter og inntrykk? Drikker jeg for mye? En negativ bunnlinje tilsier at vi bør bryte stillheten, søke støtte og vurdere en kursendring.

Noen kan trenge profesjonell hjelp og vi har i dag gode behandlingsmetoder både mot PTSD, depresjon og andre symptomer. Men individuell sykdom kan ofte unngås ved å styrke den felles forebyggende innsatsen på arbeidsplassene. En amerikansk undersøkelse fra 2018 viste at stress i arbeidsmiljøet, særlig konflikter og utrygg ledelse, sammen med journalistenes unnvikende mestringsstrategier, var de viktigste påvirkningsfaktorene for utvikling av PTSD. Å spille tøff er lite bærekraftig i lengden.

Enkelte mediehus har skjønt dette og har utviklet nødvendige rutiner for opplæring, forberedelse og oppfølging av journalister ved større hendelser. Inntrykket er likevel at åpenheten om psykiske yrkesbelastninger blant journalister fortsatt er svært variabel, særlig når det kommer til «hverdagstraumene» som trafikkulykker, overgrep og branner. Derfor har Norsk Journalistlag nylig utarbeidet en veileder med råd om krisehåndtering både for enkeltjournalister og arbeidsgivere.

Et psykologisk hovedpoeng er at opplevelser av skyld, skam og påtrengende symptomer må betraktes som vanlige reaksjoner etter høyst unormale hendelser. Derfor bør informasjon og samtaler om dette inkluderes i de kollektive dialogene i redaksjonene.

Per Isdals viktigste metafor og anbefaling til vitner av vold, er å samle kollegaer rundt det han kaller leirbål: Faste arenaer der alle oppmuntres til å fortelle om hvordan jobben har virket på dem den siste tiden, under varmen fra de andres anerkjennende lytting. Slik avreagerte også krigerne i gamle indianske stammer etter sine blodige slag. De var utvilsomt modige.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected].

Powered by Labrador CMS