Under lørdagens Gull & Gråstein-konferanse i på Pressens Hus i Oslo ble det å møte folk i krise debattert. Temaet var høyt oppe på agendaen i sommer i forbindelse med tiårsmarkeringen av 22. juli, og har blitt aktuelt igjen i etter Kongsberg-drapene.
Redaktør i Laagendalsposten, Jørn Steinmoen, fortalte hvordan det var for lokalavisen å dekke saken rett fra bakgården. De var raskt ute, og de første bildene ble tatt tre minutter før gjerningsmannen ble arrestert.
– Det er sånn du ser på film, det blir helt surrealistisk. Selv nå, halvannen uke etterpå, er det vanskelig å ta dette innover seg. Det var dramatiske timer, og jeg tror det er det verste jeg har opplevd som redaktør, sa Steinmoen.
– Må være empatisk og lyttende
Saken i Kongsberg fikk raskt internasjonal oppmerksomhet, og Steinmoen fortalte at det da var veldig godt å ha presseetikken i bunn.
– Vi har sett episoder hvor noen journalister nærmest har tråkket over lik. Jeg er veldig glad for at vi klarer å være trygge i oss selv i en slik katastrofe. Vi var der i forkant, vi var der mens det skjedde, og vi skal være der etterpå.
Caroline Bækkelund Hauge fra NRK var tidlig på plass i Kongsberg, og intervjuet både naboer og helsepersonell.
– Som journalist ønsker vi å få intervjuene, og de vitneskildringene. Men vi må klare å styre oss fra ønsket om å få et intervju. Og jeg prøver å hele tiden være empatisk og lyttende. Jeg følte jeg hadde det i ryggmargen, sa Hauge.
– Gikk et sukk gjennom salen
Caroline Bækkelund Hauge i NRK.Foto: Torill Henriksen
Begge fortalte at rykter var en stor utfordring under saken. Flere medier hadde troverdige kilder på at antallet døde var sju.
– Jeg synes det var veldig vanskelig. Vi fikk troverdige kilder på at det var to personer født i 2004. Og da politiet holdt pressekonferanse og fortalte at alle de omkomne var mellom 50–70 år, gikk det nærmest et sukk gjennom salen, sa Hauge og la til:
– Vi tenkte «dette kan ikke være riktig». Og det er kjempefarlig. Det er lærdom vi må ta med oss.
Hauge er også mor til en av de overlevende etter 22. juli. Hun forteller at hun så og hørte ting hun ikke likte.
– Jeg så kollegaer ringe til kilder som ikke burde blitt ringt til. Folk jeg visste var syke. Men man har dårlig tid, man ringer kilder man har brukt før, sa hun og la til at folkeskikken stort sett var til stede.
– Gråt i Dagbladet-fang
Med på debatten var også den tidligere VG-journalisten Jon Magnus. Han har jobbet med flere store og små katastrofer i sin karriere. Han mener det har blitt mye vanskeligere å vise omsorg og hensyn.
– Da jeg dekket Tsunamien i Thailand hadde vi en deadline sent om kvelden. Nå er det deadline hele tiden, og alle klatrer på hverandre. Da er det mindre tid til å tenke, sa han.
Magnus la til at det også til at det for han var viktig å snakke med kolleger og ikke minst ta vare på hverandre.
– Jeg aner ikke hvor mange Dagbladet-fang jeg har ligget gråtende i ute på reise. Vi var på de samme flyene, hotellene og sakene. Vi var der sammen. Og vi møttes om kvelden på tvers av redaksjoner for å drikke og gråte, fortalte han.
– Vil aldri være feilfri
Generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Arne Jensen, snakket i debatten om den nye veilederen som det jobbes med knyttet til journalistikk i kriser. Han mente også at situasjonen er helt annerledes nå med den løpende deadlinen.
– Vi må skille på å gå live og det vi kan ta vare på og bruke tid på. Det å gå live i slike situasjoner er risikosport, og man må være uhyre forsiktig med det, sa Jensen.
Han mener pressen aldri vil være feilfri i kriser.
– Vi kommer til å gjøre feil neste gang og, det vil bli problematisk for noen. Men vi må unngå de verste feilene, og heller leve med at noen opplever journalisten og kontakten som ubehagelig, sa han.
Rådgiver i NJ, Trond Idås, snakket om viktigheten av å snakke om traumene i ettertid.
– Det er også viktig at vi skaper vekst og ikke problemer. Media har vært en matcho-kultur, men vi må kunne snakke med folk om hvordan det har vært. De som får problemer i ettertid er de som føler skyld og skam, og dertil isolerer seg, som er en naturlig reaksjon. Det viktig da er at det er en klultur i redaksjonen på at man kan snakke sammen, sa Idås.
