Tore Remi overlevde 22. juli: – Hvor greit er det å ringe når det er skarpe situasjoner?

I anledning ti-års markeringen av 22. juli har pressens egen dekningen av terrorangrepet for ti år siden blitt diskutert.

Både Dagens Næringsliv og Aftenposten har beklaget innhold som ble publisert den gangen. Bergens Tidende har skrevet på lederplass at de ønsker å gå igjennom deres egen dekning.

Utgangspunktet for debatten var kronikken til Utøya-overlevende Eline L'Estrange, som fortalte om sine opplevelser av ordskiftet i etterkant av terrorangrepet.

En annen som overlevde terrorangrepet var Tore Remi Christensen. Han gjemte seg på toalettavlukket sammen med fem andre.

Mens han gjemte seg ble han ringt opp av en NRK-journalist som lurte om han kunne bli intervjuet på Dagsnytt 18. Klokken var da rundt 18, og terroristen var ikke tatt.

– Jeg sier at jeg ikke kan prate, men sier de kan sende melding. Så sender de melding og lurer på om jeg er i stand til å gi et intervju. Da sa jeg at det ikke var aktuelt. Da var det skudd rundt på øya, forteller Christensen til Medier24.

Espen Aas var vaktsjef dagen etter terror­angrepet: – Legger igjen følelsene ved døren

Ønsker debatt rundt pressens rolle

I de første timene av terrorangrepet var det ingen som visste nøyaktig hva som skjedde på Utøya.

Heller ikke politiet hadde kommet ut med konkret informasjon. Men etterhvert kom det meldinger om at det var en skarp situasjon.

Flere overlevende har fortalt at de blant annet ble ringt opp av journalister som ønsket informasjon mens de gjemte seg på Utøya.

23. juli, dagen etter terrorangrepet, ble Christensen ringt opp av NRK-journalisten som da ba om unnskyldning for å ha ringt mens han gjemte seg.

– Det er lov å gjøre feil, og jeg tenkte at vi var ferdig med det da, forteller Christensen, som ellers husker lite av hva samtalen dreide seg om.

I tiden etterpå ønsket han likevel en debatt om pressens rolle under dekningen av 22. juli.

– I kjølvannet av terrorangrepet prøvde jeg å få til en debatten rundt hvor greit er det å ringe når det er skarpe situasjoner, selv om man ikke vet noe. Det eneste jeg var skuffet over, var å ikke få muligheten til å løfte denne debatten opp.

Christensen forteller at han fikk tilsendt de interne evalueringene fra NRK og TV 2, men at han ikke orket å lese dem etterkant.

At det aldri ble større debatt rundt pressens måte å henvende til de som var på Utøya, har vært skuffende for Christensen.

Han understreker at han aldri har vært journalist og vet ikke hvordan det er å være på andre siden når et slikt terrorangrep skjer.

Christensen er også klar på at han som regel er forsiktig i sin kritikk av media.

– Fordi jeg mener veldig mye av kritikken mot media handler om manglende innsikt i hvordan det fungerer. Jeg vet ikke hvordan en journalist tenker, så jeg må være forsiktig med å uttale meg om det. Samtidig så er det noe i det menneskelige aspektet med å ringe noen som gjemmer seg på Utøya. Det oppgjøret der må vi ta.

– Naturlig å ante at folk gjemmer seg

– I etterkant har mange journalister sagt at de ikke visste hva som faktisk skjedde på Utøya når de ringte. Hva tenker du når du hører det?

– Jeg skjønner det, men jeg er ikke enig, svarer Christensen.

Han viser til et distriktskontor i NRK som ringte opp en fylkesleder i AUF noen minutter før klokken 18 mens lederen befant seg på Utøya. De hadde en samtale som varte i rundt tre minutter.

AUF-lederen ble i løpet av den neste halvtimen skutt og drept. Innhold fra samtalen ble gjengitt i Dagsnytt 18 og i en nettartikkel samme dag.

Den avdøde AUF-lederens etterlatte klaget til Pressens Faglige Utvalg.

Dagsnytt 18 ble ikke felt.

PFU mente da at det var naturlig og akseptabelt at NRK på dette tidspunktet, og med den kunnskapen man da hadde, ringte til lederen for AUFs fylkeslag, som man visste befant seg på Utøya. PFU la også vekt på at lederen ikke var navngitt eller identifisert i innslaget.

Nettartikkelen til NRK Hordaland ble imidlertid felt av PFU på Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, omtanke, og 4.6, hensyn til berørte.

PFU mente at når situasjonen var så uklar, burde NRK forstått at man skulle unnlatt å identifisere lederen i nettartikkelen, og også fjernet artikkelen langt tidligere enn etter ett døgn.

I sitt tilsvar til PFU skrev NRK at at opplysningen om skyting på Utøya først ble fanget opp av en medarbeider som befant seg hjemme, via Twitter.

Klokken var da ca 17.45, står det i tilsvaret til PFU.

Videre står det at medarbeideren ringte umiddelbart redaksjonen. Oppringingen medførte at redaksjonen da besluttet å ringe lederen for Sogn og Fjordane AUF, som man visste befant seg på Utøya.

«Telefonsamtalen skjedde på et tidspunkt der omfanget av den tragiske hendinga på Utøya ikkje var omtalt i media. Omfanget var også ukjent for oss og allmenheten. På sosiale medium vart det publisert ulike meldingar, også direkte fra Utøya. Situasjonen var kaotisk. Vi var i en fase der vi sjekka eit tips på twitter med eit augevitne. Og vi ringte altså leiaren i Sogn og Fjordane AUF først. (…) Hadde vi visst kva som skjedde på Utøya hadde vi aldri ringt ho. Og etter samtalen vart det bestemt av distriktsredaktør Rolf Sanne-Gundersen at NRK Sogn og Fjordane ikkje skulle ringe andre på øya før situasjonen var oppklart og gjerningsmannen pågripen», skrev NRK.

– Man skal selvfølgelig ikke gi pressen skyld, det er bare en person som har skyld for det som på Utøya den dagen, sier Christensen og fortsetter:

– Men hvis det er melding om skudd, så er det naturlig å anta at folk gjemmer seg. Vil det være en veldig lur ide å ta en telefon til folk som potensielt gjemmer seg for å få oversikt? Nei, jeg mener det ikke er det.

Christensen setter situasjonen på spissen.

– Man må tenke hva er det som trumfer, menneskeliv eller nyhetssak? Jeg mener åpenbart at menneskeliv bør gå foran nyhetssak.

Har savnet en ydmyk evaluering

Christensen er klar på at han aldri har hatt noe ønske om å ta enkelt-journalister for avgjørelsene de tok i en situasjon de aldri før hadde opplevd.

Mange av journalistene var også sommervikarer som hadde minimalt med presseerfaring.

For Christensen er det de strukturelle mekanismene som han ønsker at pressen skal ta et selvkritisk blikk på.

– Som maktfaktor må pressen tåle å bli gått i sømmene. Pressen må tåle at deres egne handlinger kommer under lupen på samme måte som at det de kritiserer og undersøker blir stilt under lupen, sier han før han siterer Karpe Diem kjente frase:

– «Hvem passer på purken, hvem klipper frisøren». Det er der kjernen ligger. Det er egentlig ganske greit oppsummert.

– Hva kan pressen lære av dette?

– Hvis det skulle skje noe lignende igjen: Legg bort journalist-hodet ditt et øyeblikk, pust med magen, og tenk. Informasjon om hva som skjer vil du få allikevel. Det må man ikke vite det der og da.

– Hva har du savnet fra pressen?

– Jeg savner en fullstendig ydmyk evaluering. En slags kommisjon som ser på presseetikken. Hva er det som er greit?

At det er viktig å snakke om 22. juli og pressens rolle under de timene er Christensen klar på vil være gunstig for både journalister og redaktører.

– Det er vanskelig for de fleste å berøre 22. juli. Det er derfor vi må snakke om det, og vi må snakke om det på en smart måte. Man kommer ingen vei med å henge ut pressen, men at de må ta et oppgjør med seg selv er hevet over enhver tid, sier Christensen.

– Pressen må finne ut hvordan de selv kan lære av håndteringen. Det er kanskje greit å være litt forsiktig med å klappe seg på skulderen, fordi det finnes alltid måter å gjøre ting bedre på. Det er bare slik vi utvikler oss.

Som fersk journalist ble 25-åringen Lars Magne sendt for å dekke 22. juli. Nå står han bak kurset som skal ruste sommerens vikarer for kriser og ulykker

«Legg på! Legg på!»

Lars Magne Hovtun har tidligere jobbet med kommunikasjon og beredskap i både politi, brannvesen og Forsvaret.

Under terrorangrepet 22. juli var Hovtun sommervikar i Rogaland Avis. Han forteller at avisen begynte å dekke terrorangrepet journalistisk da meldinger om at det skjer noe på Utøya begynte å komme ut.

Hovtun er klar på at det er viktig å få frem de faktiske forholdene i terrorangrepets første timer.

– I starten var det ingen som skjønte hva som skjedde, og da ble det en åpenbar journalistisk refleks å ringe lokale profiler vi antok var på Utøya, slik som Hadia Tajik og ledende ungdomspolitikere. Men på et tidspunkt så husker jeg vaktsjefen plutselig brølte i redaksjonslokalet: «Legg på! Legg på!», forteller Hovtun til Medier24.

Vaktsjefen hadde da lest en Twitter-melding fra noen på Utøya, som sa at folk måtte slutte å ringe fordi de lå i skjul for drapsmannen.

– Jeg husker den voldsomme reaksjonen til vaktsjefen da han forsto hva som egentlig holdt på å skje. Det ble et veldig tydelig skille når vi oppdaget hva som egentlig skjedde og før vi hadde evner til å forestille oss hva som skjedde. Etter det så ringte vi åpenbart ikke til noen.

Hovtun forteller at mange journalister har angret etter at de hadde ringt folk som var på Utøya.

– I etterkant fikk vi heldigvis vite at telefonen vi tok, ikke fikk noen konsekvenser.

Han mener det blir feil å fremstille journalister som kyniske i en slik situasjon.

– Det var ikke en velkalkulert risikovurdering som lå til grunn for at vi ringte. Vi hadde ikke forutsetninger for å forstå hvor galt det var å ringe på det tidspunktet. Hadde man visst hva som foregikk så ville ingen ha ringt. Man visste ikke at man satte folk i fare.

Mener det handler om hvor forberedt journalisten er

Hovtun mener spørsmålet ikke dreier seg om moral og etikk, men om hvor forberedt journalister er i slike ekstremsituasjoner.

Med erfaring fra kriser, terrorangrep og gisselsituasjoner, er han klar på at mediene kan lære av hvordan man håndterte 22. juli.

– I terrorangrep og ekstreme situasjoner blir media ofte en aktør, enten man vil eller ikke. Media må være bevisst på at de kan påvirke den operative situasjonen i en eller annen retning.

Hovtun viser til terroraksjonen på Torp lufthavn i Sandefjord i 1994. Her beskriver han hvordan mediedekningen fra en radiokanal i Sverige avslørte for gisseltakerne at beredskapstroppen skulle gå til aksjon, noe som eskalerte situasjonen og satte gislene i stor fare.

Han peker også på medienes tilstedeværelse under 22. juli, med helikopteret over øya og telefonene.

– Helt utilsiktet så påvirker man situasjonen på stedet, påpeker Hovtun.

Han er klar på det er viktig lærdom å hente for mediene i slike situasjoner.

– Når det er snakk om liv og død i en pågående situasjon, så kan det journalisten gjør få konsekvenser. Det er viktig at journalister tenker igjennom dette og er bevisst om det. Særlig under direktesendte innslag, som ikke går gjennom det redaksjonelle filteret desken vanligvis utgjør, så har journalisten en enormt ansvar for å ikke sette andre i fare. Dette er noe av det mest kompliserte en journalist kan jobbe med.

Samtidig er Hovtun klar på at media har lært etter 22. juli. Han viser til kurs hvor nødetatene samarbeider med Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag om et felles kurs for unge journalister, som er gjennomført flere ganger de siste årene.

Her går de igjennom hvilken dilemmaer som kan oppstå, og viser hvordan journalister både kan bli påvirket og selv påvirke situasjonen.

– Det må jeg si med erfaring fra nødetatene: Media har utviklet seg og satt fokuset på dette. Journalistene er ekstremt lydhøre for innspill. Det er ingen tvil om at det er flere journalister og redaktører har reflektert om dette, og som er mer forberedt på dette i dag, enn de var 22. juli 2011.

Hovtun viser også til fremveksten av sosiale medier som gjør informasjonsflyten under alvorlige situasjoner massiv og uoversiktlig.

Han er klar på mediene heller ikke må bli alt for tilbakeholdne under slike situasjoner.

– Hvis ikke mediene skriver noe er vi riktig ille ute, for da vil folk søke informasjon i sosiale medier, der rykter florerer og det ikke finnes redigerte medier. Redaktørstyrte medier kommer til sin store rett nettopp under kriser. Derfor må publisere i kriser, selv om det er vanskelig.

– Når jeg sier at journalistene må være forsiktige, så mener jeg ikke at de må la være. Tvert imot. De må bare vite at dette er det vanskeligste de gjør. De blir stilt overfor en enormt vanskelig prøve, men det er kjempeviktig at de er der, fortsetter Hovtun.

– NRK gjorde to store og alvorlige feil

Etikkredaktør i NRK, Per Arne Kalbakk, var fungerende kringkastingssjef under terrorangrepet 22. juli.

Han er klar på at ingen av journalistene som ringte de første telefonen visste hva som skjedde på Utøya, og at man først forsto hvor alvorlig det var mellom 18.30 og 19.00.

– Den var en situasjon der ingen kunne forestille seg hva som skjedde. Det var vanskelig for de som var på jobb å se for seg at det kunne være så alvorlig, sier Kalbakk til Medier24.

Samtidig er han klar på at NRK gjorde to store og alvorlige feil etter at de første telefonen ble tatt, og som NRK har tatt med seg videre.

Det ene er intervjuet med den nevnte fylkeslederen i AUF.

– Journalister, vaktsjefer og redaksjonssjefer burde skjønt hvor alvorlig dette var. Da er det ikke riktig å publisere et intervju med en person som man ikke vet hvordan det går med. Det samme gjelder telefoner som ble tatt til Tore Remi Christensen og andre. Etter den første kontakten burde vi skjønt at dette er veldig alvorlig og noe som fortsatt pågår.

Kalbakk viser til at NRK har beklaget for dette flere ganger. Han er klar på at det er noe som ble brukt til læring den gangen, og at det er noe NRK også tar med seg videre i dag.

Den andre store feilen handler om NRKs størrelse som mediehus, ifølge Kalbakk. Nyhetskontoret på Marienlyst hadde ansvaret for direktesendingen den dagen. Samtidig samarbeidet de med distriktskontorene rundt om i landet, som også hadde lokale AUF-ere på Utøya.

– Vi var ikke raske nok og hadde ikke et godt nok kommunikasjonssystem den gangen for å nå ut til alle nyhetsredaksjoner med beskjeden om at man ikke skal ringe.

Dette ble tatt opp i NRKs intern-evalueringsrapport etter 22. juli

– Den gangen ble det satt nye felles-mailadresser til bruk i breaking-situasjoner. I dag har vi Workplace og et intranett hvor slike beskjeder kan gis til alle mye raskere.

Beskriver det som den komplette usikkerheten med et informasjonskaos

Kalbakk er klar på at alvorlig og ekstreme situasjoner setter journalister på en stor prøve og er ekstremt vanskelig å håndtere.

Han beskriver de første timene av 22. juli terrorangrepet som den komplette usikkerheten, med et informasjonskaos som rådet.

Det førte til at mange ulike rykter måtte sjekkes opp og avklares.

– På ulike tidspunkter var det snakk om flere bomber i Oslo, det var snakk om at man skulle sperre av Gardermoen og Oslo S og det gikk rykter om politikere som ikke var i sikkerhet. Det var veldig mange ting som måtte sjekkes.

Samtidig kom meldingene om at det skjedde noe på Utøya.

– Meldingene fra Utøya var noen av mange titalls meldinger om ting som skulle være i ferd med å skje, og som måtte sjekkes ut. Forståelsen for de telefonene som ble tatt må sees på bakgrunn av den ekstreme usikkerheten som rådet og hvor mange ubekreftede meldinger som kom om nye hendelser.

– Da er det ikke annet man kan gjøre enn å prøve å ta kontakt med kilder som kan vite noe om det. Det var nok også grunnen til at såpass mange tok kontakt med AUF-ere, fortsetter han og peker på at mange også sendte meldinger.

Kalbakk forstår godt at Christensen ønsket en debatt om henvendelsene fra journalistene i etterkant av terrorangrepet.

Etikkredaktøren peker likevel på at det var debatt rundt kritikken NRK fikk etter 22. juli, samt etter fellelsen i PFU.

– Jeg stilte opp på alt som var av forespørsler den gangen, og vil også si ja til å delta i denne debatten om det blir debattert enda mer. Men NRK kan ikke drive den debatten. Vi må basere oss på hva andre medier setter på dagsorden.

– Men det var også et tema på Dagsnytt 18 den gangen, legger Kalbakk til.

– Hva kan vi lære av dette?

– Når det er uavklarte situasjoner med mulig terrorisme eller masseangrep, så må vi være ekstremt varsomme om hvilke kilder vi kontakter når vi ikke vet om de er i sikkerhet eller ikke. Det er den viktigste lærdommen.

– Om det skjer igjen så må vi jobbe med kilder som henvender seg til oss, som politi, brannvesen og andre.

Norsk Redaktørforenings svar

Medier24 har også sendt kritikken fra Tore Remi Christensen til generalsekretær i Norsk Redaktørforening (NR), Arne Jensen.

Han hadde ikke anledning til å svare på telefon, men skriver dette i en e-post.

«Jeg har stor forståelse for at de som var utsatt for terrorangrepet på Utøya opplevde det som frustrerende å bli oppringt av journalister mens skytingen pågikk. Samtidig må vi huske på at det knapt var noen på land som, på disse tidspunktene, fullt ut skjønte hva som foregikk.

Når meldingene kom om at det foregikk noe på Utøya, så er det ikke så rart at journalister som kjente noen i AUF som kunne tenkes å være på Utøya, forsøkte å ringe dem. Den enkelte samtale eller kontakt kan ikke jeg gjøre rede for, der må de ulike mediehusene/journalistene svare.

Fra NRs side har vi avviklet et seminar, i samarbeid med NJ og NP, om erfaringene fra de overlevende og pårørende etter 22. juli. Vi jobber med en veileder om disse spørsmålene og vil også, sammen med NJ, ta andre initiativ for å se hva vi sammen kan lære av det som skjedde.

Debatten som har pågått i etterkant av VGs Bar Vulkan-sak og Kildeutvalgets rapport har også ført til mange diskusjoner og refleksjoner i redaksjonene rundt hvordan mediene behandler uerfarne kilder i en vanskelig situasjon. Tone Tveøy Strøm-Gundersen trekker gode linjer tilbake til Kildeutvalgets rapport i sin kommentar der hun beklaget måten M/S Thorbjørn-saken var blitt løst journalistisk», skriver Jensen i en e-post.

Han tok de upubliserte Utøya-bildene: – Om Norge er klare for å vise dem, skal ikke jeg bestemme