Advokatene Halvard Helle og Severin Slottemo Lyngstad mener dommen i ærekrenkelse-saken mot Dagens Næringsliv styrer norsk gravejournalistikk.
Foto: Jan Magnus Weiberg-Aurdal/Schjødt
MENINGER:
Spillerommet for gravejournalistikk
«Rettssaken mellom Dagens Næringsliv og en forretningsmann som drev lånevirksomhet i gråmarkedet, har styrket den rettslige beskyttelsen av norsk gravejournalistikk. Underveis i saken er også medienes rett til ikke å utlevere upublisert materiale til utenforstående befestet og styrket», skriver advokatene Halvard Helle og Severin Slottemo Lyngstad.
Sommeren 2014 startet Dagens Næringsliv arbeidet med en reportasjeserie om en norsk forretningsmann og hans låne- og forretningsvirksomhet. Avisartiklene handlet både om en omfattende utlånsvirksomhet i gråmarkedet og korrupsjonsanmeldelse i forbindelse med forretningsutvikling i Rjukan kommune.
Dagens Næringslivs reportasjer om forretningsmannen startet med en omfattende artikkel som satte et kritisk fokus på hans utlånsvirksomhet. Reportasjen hadde tittelen «Lånehaien», og omtalte blant annet flere eksempler hvor mannen hadde gitt private lån til privatpersoner i en vanskelig stilling, mot sikkerhet i deres hjem og bolig. Artikkelen vant senere Skup-pris.
Dagens Næringsliv skrev videre, høsten 2014, en artikkel med tittelen «Anmeldes for mulig korrupsjonsforsøk». Reportasjen omtalte en anmeldelse der det fremgikk at et av forretningsmannens selskap hadde forsøkt å rekruttere en kommunal næringssjef til selskapet mot å gi provisjon basert på hvor mye kommunalt tilskudd selskapet kunne få. Artikkelen viste at kommunen, som følge av dette hadde anmeldt selskapet – som var kontrollert av forretningsmannen – for mulig korrupsjon til Økokrim. Økokrim valgte å ikke etterforske saken, og det ble aldri noen straffesak.
Forretningsmannen gikk til søksmål mot Dagens Næringsliv med påstand om at artiklene var ærekrenkelser mot ham, og krevde derfor erstatning og oppreisning fra avisen etter skadeserstatningsloven § 3-6a. I forkant av behandlingen i tingretten, frafalte forretningsmannen kravene knyttet til «Lånehai»-artikkelen, slik at kun saken om korrupsjonsanmeldelsen sto igjen til behandling.
Skadeserstatningsloven oppstiller erstatningsansvar for ytringer som er «egnet til å krenke en annens ærefølelse eller omdømme». Det følger imidlertid av bestemmelsens annet ledd at slike ærekrenkende ytringer likevel ikke medfører erstatningsansvar dersom den anses å være berettiget etter en «avveining av de hensyn som begrunner ytringsfrihet».
I vurderingen av om en ytring er ærekrenkende, er det ikke krav om at den faktisk har skadet personens ærefølelse eller omdømme, så lenge den kan være egnet til dette.
Dagens Næringsliv ble frifunnet i Oslo tingrett. Tingretten kom til at omtalen av det mulige korrupsjonsforsøket var ærekrenkende, men at avisen var berettiget til å publisere artikkelen. Forretningsmannen hadde derfor ikke krav på erstatning.
Forretningsmannen anket til Borgarting lagmannsrett. Lagmannsretten kom til samme resultat som tingretten. Lagmannsretten tok først stilling til om artikkelen var ærekrenkende overfor forretningsmannen. Lagmannsretten mente den var det, og la vekt på at opplysninger om at en person mistenkes for korrupsjon, er egnet til å skade personens æresfølelse eller omdømme. I denne sammenhengen pekte lagmannsretten på det var en kommune som hadde anmeldt forholdet, og at leserne derfor ikke ville tenke at anmeldelsen åpenbart var grunnløs.
Lagmannsretten vurderte derfor om Dagens Næringsliv var berettiget i å publisere artikkelen, slik at det ikke var grunnlag for erstatningsansvar, jf. skadeserstatningsloven § 3-6a annet ledd.
Lagmannsretten kom til at ytrings- og pressefriheten måtte veie tyngre enn hensynet til forretningsmannens æresfølelse, og fant derfor at det ikke var grunnlag for erstatningsansvar. Lagmannsretten la her særlig vekt på at artikkelen var fundert på et godt faktisk grunnlag og ikke inneholdt faktafeil.
Videre la lagmannsretten vekt på at avisen hadde vært presis i sin omtale av anmeldelsen, og ikke knyttet sterkere beskyldninger mot forretningsmannen og hans selskap enn anmeldelsen ga grunn til. DN hadde ingen plikt til på selvstendig grunnlag å undersøke om anklagene var riktige. Lagmannsretten pekte på at saken hadde betydelig offentlig interesse og at allmenne hensyn derfor begrunnet at Dagens Næringsliv skulle publisere artikkelen.
Til siste viste lagmannsretten til at avisen hadde utvist godt journalistisk håndverk i arbeidet med artikkelen og at det ikke forelå presseetiske brudd.
Dagens Næringsliv ble derfor frifunnet.
Forretningsmannen anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Nå i slutten av juni besluttet Høyesteretts ankeutvalg å ikke fremme saken. Lagmannsrettens dom er derfor rettskraftig.
Dommen er etter vår vurdering rettsavklarende. Det er ikke lenger tvilsomt at pressen kan omtale anmeldelser om mulige straffbare forhold, og også kunne knytte anmeldelsen til en konkret navngitt person. Reservasjonen her må nok imidlertid være at saken har sterk offentlig interesse, slik tilfellet var i denne saken. I saker med begrenset offentlig interesse, bør pressen fortsatt være varsomme med å identifisere mistenkte/siktede i straffesaker for å unngå forhåndsdømming, jf. VVP punkt 4.5 og 4.7. Det er imidlertid et skille mellom hva som er rettslig erstatningsbetingende, og hva som er presseetiske overtramp, hvor presseetikken nok setter strengere grenser.
Dommen viser at pressen har et vidt rom for å omtale kritikkverdige forhold som ikke enda har blitt avklart eller rettslig pådømt, særlig i tilfelle hvor viktige samfunnsmessige interesser er involvert. I denne saken var temaet et mulig forsøk på korrupsjon overfor en kommunal tjenestemann fra en privat eiendomsutvikler, noe som har sterk offentlig interesse.
Før ankeforhandlingen i Borgarting lagmannsrett, tok retten også stilling til om forretningsmannen skulle gis innsyn i e-poster som kunne kaste lys over tidspunktet DN fikk vite om anmeldelsen. DN motsatte seg forretningsmannens begjæring, både fordi det dreide seg om upublisert materiale og fordi det kunne bidra til jakt på avisens kilder.
Også i dette spørsmålet ga lagmannsretten DN fullt medhold. Retten slo fast at terskelen for å gi pålegg om å fremlegge materiale eller gi opplysninger som er omfattet av kildevernet, er særlig høy i sivile saker, og at dette kunne ha en dempende – og dermed skadelig – virkning på pressens tilgang til kilder. Denne kjennelsen setter en klar grense for forsøk på å drive kildejakt underveis i et søksmål rettet mot mediene.
- Advokat Halvard Helle var prosessfullmektig for Dagens Næringsliv i Borgarting lagmannsrett og under behandlingen i Høyesterett.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
