Bernt Olufsen, mediekritiker.
Erik Waatland
KOMMENTAR:
Blytung rettskamp for den tapte ære
«Kostbare rettsoppgjør er det stort sett bare advokater som tjener på. Fornærmede bør kanskje tenke på at det er billigere å oppnå ektefølt gjenreisning av tapt ære i PFU», skriver Bernt Olufsen.
Det kan virke blytungt å føre kampen for tapt æresfølelse i norske rettssaler. Serien av søksmål mot TV 2 og flere norske mediehus skal ha kostet hjernekirurg Per Kristian Eide 20 millioner kroner, inntil han led endelig nederlag mot TV 2 i Høyesteretts ankeutvalg i fjor vinter.
Nederlaget ble markert ved Redaktørforeningens medierettsseminar denne uka, hvor advokat Halvor Manshaus oppsummerte rettstilstanden for journalistikk i 2020.
Dette årvisse seminaret for mediejurister, redaktører og håndhevere av presseetikk var tidligere preget av gjennomgangen av en «kavalkade» i injuriesaker. Slik er det ikke lenger. Nå er det like myke preget av opphavsrett og spørsmål om offentlighet.
Oppreisning etter fornærmelser vinner ikke like ofte gjenklang i rettssalen. Utviklingen av europeisk rett har utvidet nyhetsmedienes ytringsrom, ja det noen vil kalle slingringsmonn.
Vi har fått større aksept for at kritikk og debatt hører hjemme i åpent lende, og et tydelig skille mellom faktapåstander og verdibaserte vurderinger.
PFU er billigere
Strid om ærestap har fått et bedre hjem i Pressens Faglige Utvalg (PFU) enn i domstolen.
Kostbare rettsoppgjør er det stort sett bare advokater som tjener på. Fornærmede bør kanskje tenke på at det er billigere å oppnå ektefølt gjenreisning av tapt ære i PFU, hvor prosessen er gratis (hvis du ikke benytter deg av advokat eller medierådgiver, da).
Vær Varsom-plakatens bestemmelser om faktakontroll, kildekritikk og rett til samtidig imøtegåelse av sterke påstander står helt sentralt i saker om ærekrenkelse. Norske medierettsadvokater erfarer av denne grunn også at flere fornærmede først går til PFU med sin sak. Får de medhold i pressens egen selvdømmeordning vil deres søksmål senere stå seg bedre overfor domstolene. Europeisk rett sier klart at det kan være vanskeligere å vinne fram mot nyhetsmedier som opptrer i samsvar med god presseskikk.
Juss og etikk er forskjellig
Men det er forskjell på etiske og juridiske kjøreregler for journalistikk. Presseetikken er i flere sammenhenger strengere enn jussen, og en fellende dom i PFU er derfor ingen garanti for at man vil vinne fram i retten. Hjernekirurgen fikk på enkelte punkter medhold i sin monsterklage på et par tusen sider til PFU. Likevel tapte han endelig i retten.
Også i Sverige registrerer man en økende mengde advokat-klager til den presseetiske klagenemnd, Medieombudsmannen. I sin årsberetning denne uken skriver MO Ola Sigvardsson at klagesakene dermed blir mer omfattende og komplekse med et stort antall ytringer. Og ofte fordyper advokatene seg i problemstillinger som ikke har med medie-etikk å gjøre, men snarere handler om aspekter som har relevans for en rettslig prøving.
Jeg blir ikke overrasket om den samme erfaringen gjør seg gjeldende i sekretariatet til Norsk Presseforbund.
En pressevennlig dom
Fjorårets samling av medie-dommer, hvorav de fleste blir gjort tilgjengelig på Redaktørforeningens nettside, www.nored.no, inneholder en svært pressevennlig dom fra injuriesaken mot lokalavisa Raumnes. Den frifinnende dommen fra Eidsivating Lagmannsrett kan tjene som et godt eksempel på utviklingen.
Saken gjaldt flere avisartikler om en jentes skolevei. Jenta ble kjørt til skolen med taxi på det offentliges regning, og foreldrene mente at skoleveien var unødvendig lang og kostbar. Drosjeeieren mente seg ærekrenket av mistanke om klanderverdig adferd ved korrupsjon, underslag uhederlighet eller medvirkning til snusk.
Advokat Per Danielsen testet saken først gjennom en klage til PFU, som kritiserte avisen etter pkt 3.3 i Vær Varsom-plakaten om å gjøre premissene for intervju tilstrekkelig klare for drosjeeieren. Men både tingretten og lagmannsretten kom til at avisa måtte frikjennes. En anke til Høyesterett ble senere nektet fremmet og dommen er nå rettskraftig.
Godt håndverk lønner seg
At PFU hadde avgitt en fellende uttalelse mot lokalavisa hadde altså ingen relevans for det rettslige tema i denne saken. Lagmannsretten kom til at saken hadde åpenbar allmenn interesse og at avisas arbeid ellers var ganske eksemplarisk med tanke på å avklare faktum i saken. Redaktørens kritiske ytringer på lederplass var heller ikke rettsstridige.
Dommen blir dermed stående som et godt eksempel på at godt journalistisk håndverk står seg godt når injurier skal vurderes i retten. I denne saken hadde avisa Raumnes utført mye bra kildearbeid, gjennomført egne undersøkelser og belyst saken bredt fra flere sider.
Medierettseksperter vektlegger likevel behovet for at den ulike rollen til PFU og domstolene bør forklares tydelig når søksmål mot pressen fremmes for tingretten. Det er viktig å anskueliggjøre forskjellen mellom presseetiske og juridiske regler.
