Jeg syns det er å vise respekt for språket til den som svarer skriftlig å sitere på deres målform

«Å bruke tid på å lære meg nynorsk 14 år etter at jeg vandret rundt i russedress kommer langt ned på prioriteringslista i en redaksjon eller på personlig plan.», skriver Simon Aldra.

Simon Aldra Journalist og Nettsjef, Brønnøysunds Avis

Publisert 19.11.2021 - 16:27 Sist oppdatert 19.11.2021 - 16:27

Denne artikkelen er over to år gammel.

– Vi sloss om hvordan vi skal stave den.

Ordene tilhører en nordmann på en barrikade som i en vitsetegning av legendariske Ragnvald Blix svarer en russisk bolsjevik på spørsmålet om hvordan det går med revolusjonen i Norge.

Vi er et land der målsaken i moderne tid alltid har vært eksplosiv, statsminister Wollert Konow fra Frisinna Venstre måtte for eksempel gå av fordi han hadde snakket pent om nynorsk til Bondeungdomslaget i Oslo i 1912. «Begeret var snart fullt og det rann over», som Allkunne innleder historien.

VG siterte på nynorsk i bokmålssak: – Feil å «oversette» en forfatter som Jon Fosse

Det er unektelig litt komisk at det blir sak av det i andedammen når Verdens Gang bestemmer seg for å sitere Jon Fosse på nynorsk i en sak som ellers er skrevet på bokmål. I den angjeldende saken var Fosse intervjuet per elektronisk brev, og sitatene var altså kommet til på nynorsk, skriftlig.

Debatten blir da om man skal enten omsette de skriftlige nynorske sitatene til bokmål, la de være på nynorsk og skrive resten av teksten på bokmål, slik VG har valgt, eller om man skal skrive hele teksten på nynorsk. Dersom du jobber i Dag og Tid og har mottatt et skriftlig sitat på rigsmaal kan du snu regla på hodet.

Jeg tenderer til VGs løsning. Jeg syns det er å vise respekt for språket til den som svarer skriftlig å sitere på deres målform. Jeg mener det samme om andre tekster på nynorsk.

Så løfter noen det frem i facebookgrupper for journalister at det er en smal sak å skrive teksten på nynorsk.

– Har du ikke vitnemål i norskfaget? spør en indignert debattant.

Jo, det har jeg. Men jeg er ikke i stand til å skrive så mye som en ingress på nynorsk. Det vil ikke bare bli et språklig produkt som er under den relativt høye standarden jeg har for språket mitt, det vil være et språklig produkt på linje med en åttendeklassing.

Jeg burde selvsagt kunne skrive nynorsk, akkurat som jeg burde klare Mx-matte. Men det gjør jeg ikke. Det er nok mange som fint behersker å skrive nynorsk, men jeg tror kanskje man da finner de mest språksterke i denne kategorien. Jeg er god på bokmål. Og det holder egentlig fint i jobben min. Å bruke tid på å lære meg nynorsk 14 år etter at jeg vandret rundt i russedress kommer langt ned på prioriteringslista i en redaksjon eller på personlig plan.

Dette «hverdagsfotografiet med snert» sørget for fotopris til Simon Aldra

Jeg har tidligere uttalt at jeg mener korrekt rettskriving ikke er den viktigste egenskapen til en journalist. Det står jeg ved. Det er mange andre egenskaper som er viktigere, selv om godt språk selvsagt er viktig.

Og sidemål (ikke nynorsk per se, men sidemål) syns jeg ikke er spesielt viktig på den lista. Jeg liker å lese nynorsk, for eksempel har Bergens Tidende svært velformulerte kommentatorer som skriver på Målet hennar mor.

Jeg er journalist, ikke filolog. Jeg bruker språket som et verktøy for å forklare innbyggerne i Brønnøy forskjellen på et driftsbudsjett og et investeringsbudsjett, ikke som «ein ven å leika med».

PS: Mens jeg skriver dette ser jeg forresten at Nynorsk pressekontor arbeider med en robot som oversetter tekster til nynorsk. Det må være det beste jeg har hørt om målformen siden Arbeidslaget hass K. Vømmølbakken oppsummerte en folkeavstemning om valg av målform til «Tre stæmt på bokmål og resten på norsk».

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.