Alle kjøper jo rettigheter

Er det en forskjell på et prinsessebryllup og en Champions league-finale i fotball? Vi som er mye på store sportsarrangementer i Norge og i utlandet føler dette på kroppen hver eneste helg. Det er store restriksjoner på hvor man kan intervjue, hvem som får intervjuer, hvem som får filme eller ta bilder. Det er strenge skillelinjer mellom rettighetshavere og de andre. Det er store penger i omløp – og stor konkurranse. Attpåtil er disse sendingene sponset av en eller annen bedrift. 

På de kommersielle kanalene er sendingene også omfattet av pay-per-view. Kaster VG, Dagbladet, Nettavisen, TV2 og de andre stein i glasshus?

Så: Hva er egentlig forskjellen? Skal ikke brudeparet selv få bestemme hvem de vil skal filme og fotografere basert på tilbud og etterspørsel?

Pressenekt?

Pressenekt? Nei. Kun Hello! Magazine og Netflix får være med på festen og bryllupsnatta. Og hva så? Det hadde kanskje blitt «too much information».

Det er altså ingenting i veien for at man kan utøve fri journalistikk rundt denne vielsen og festen. Det blir, som ved alle store evenement rundt kongehuset, muligheter for akkreditert presse til å fotografere brudeparet samt få en kommentar. Også gjestene vil la seg fotografere. Etter sigende har kongehuset med kronprinsen, kronprinsessen, kongen og dronningen ikke gått med på en eksklusiv fotorettighet for Hello! Magazine og Netflix. Det hadde blitt langt i overkant. Applaus for Harald & Co. De har forstått det. 

Stor redaksjonell interesse

Det er selvfølgelig av redaksjonell interesse å dekke denne festen i Geiranger. Det er selvfølgelig penger som ligger bak det faktum at brudeparet, i en prosess hvor Märtha og Durek har blitt oppfattet som at de boikotter norsk presse, prostituerer seg. Jo da: det føles merkelig at boikotterne, som riktignok benekter boikott, plutselig selger rettighetene til et utenlandsk magasin og til Netflix stikk i strid med tidligere utsagn, men: Sånn blir det når verden styres av penger.

Legger ingen demper

Dette har jo ikke, og kommer heller aldri til, å legge bremser på kritisk journalistikk – selv om det for meg fremstår som at paret hele tiden har forsøkt å unngå pressens kritiske søkelys. Snarere tvert imot. Det har forståelig nok blitt brukt lupe på deres felles forretningsidé, en forretningsidé som jeg mener er kritikkverdig.

Og til tross for festnekt for hungrige pressefolk, vil ikke dette legge lokk på den kritiske journalistikken. Snarere tvert imot.

Riktig fokus

Det er nettopp dette som har vært det korrekte fokuset før – og som er det igjen – ikke minst når man også ser at prinsessetittel har blitt brukt i markedsføring. Med andre ord: fri og kritisk presse rundt dette paret lar seg ikke stoppe selv om et kjendismagasin kjøper fotorettighetene til festen. Til syvende og sist er nemlig ikke festen spesielt mer betydningsfull enn at man ønsker å være kikker. 

Derfor: når man retter kritikk mot at de selger rettighetene til festen og bryllupsnatta er ikke dette noe verre enn at fattige redaksjoner ikke får lov til å vise bilder fra eliteserien i fotball. Dette har de store mediehusene akseptert i mange år. Dersom pressen, foruten de betalende, hadde hatt totalnekt, ville jeg vært særdeles kritisk. Men sånn er det ikke. Jeg skulle for øvrig hatt et kamera på Arne Erlandsen og meg inne fra kommentatorboksen når vi kommenterer eliteseriefotball på Radio-E. Det tillates ikke av rettighetshaver. Sånn til sammenligning…

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.

Pressekontakten for prinsesse­bryllupet: – Har vært temperatur i andre enden av telefonen

KOMMENTAR:

Presseetisk minner Høiby-bildene om kyssebildet som ble felt i PFU, men dette er noe helt annet