Kommentar

Presse-etikk når katastrofen rammer

«Katastrofejournalistikken er helt annerledes enn ved tidligere store ulykker som har rammet Norge», skriver Bernt Olufsen.

Publisert Sist oppdatert

Aldri er presse-etikk viktigere enn når katastrofen rammer et helt samfunn brått og uventet. Det oppstår et nærmest umettelig informasjonsbehov, som setter krav til profesjonalitet fra både myndigheter, hjelpemannskaper og journalister. Den siste uken har vi sett hvordan denne oppgaven er løst på forbilledlig vis.

Få timer etter det tragiske leirskredet i Gjerdrum var politiet på plass med en strømlinjeformet informasjonsstrategi som vi tidligere ikke har sett maken til i Norge. I dagene etterpå har talspersoner for de ulike etater og myndigheter stått til disposisjon for pressen og publikum. Samtidig som de berørte er gitt direkte informasjon og bistand.

Tilsynelatende svært velfungerende. Jeg kan i hvert fall ikke huske å ha sett kommunikasjonssystemene virke like sømløst effektivt ved tidligere ulykker og katastrofer som har rammet Norge.

Samtidig har informasjonen gjennom media fått alle til å begripe katastrofens omfang og tragiske konsekvens. På direkten har vi fått en detaljert forståelse av kompleksiteten i en slik redningsoperasjon, og de siste dagene innsikt i alle typer ringvirkninger.

Ekstreme arbeidsforhold

Når katastrofen rammer oss oppstår det et ekstremt arbeidspress i redaksjonene. Det er sterkt tidspress med tøff jakt på sensasjonelle opplysninger og skjebnehistorier. Konkurransesituasjonen mellom mediene er beinhard og den journalistiske yrkesetikk blir satt på prøve. 

Likevel er katastrofejournalistikken helt annerledes enn ved tidligere store ulykker som har rammet Norge. Der journalistene tidligere jobbet for en bærende nyhetsreportasje til deadline klokken 19:30, 23:00 eller 03:00, skjer formidlingen av informasjon nå fortløpende i realtid.

Jeg har spilt en rolle i nyhetsredigeringen ved mange tragiske begivenheter i Norge, fra Rissa-raset i 1978, Alexander Kielland-katastrofen i 1980, Vassdalen-ulykken i 1986, Torghatten-ulykken i 1988, Partnair-ulykken i 1989, Scandinavian Star-brannen i 1990, Sleipner-ulykken i 1999, Åsta-ulykken i 2000. For å nevne noen. Ved alle disse er det blitt stilt kritiske spørsmål både ved myndighetene og pressens rolle.

En skjerpet omtanke

En skjerpet omtanke for særlig ofrene og deres pårørende er vokst fram i kjølvannet til all etterpåklokskap. Det gjelder både myndighetenes informasjon til allmennheten og oppfølging av berørte. Pressens Vær Varsom-plakat inneholder et eget punkt om å ta hensyn til hvordan omtale av ulykker kan virke på ofre og pårørende. Mediene skal ikke identifisere omkomne eller savnede personer, uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Journalister skal vise hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.

I forbindelse med pressedekningen av Torghatten-ulykken i 1988, hvor 36 mennesker mistet livet, oppsto det er viktig debatt om nærgående journalistikk og fotografering av pårørende. Kort tid etterpå kom Pressens Faglige Utvalg med en prinsipputtalelse om medienes dekning av ulykker og katastrofer, som nå ligger til grunn for de fleste redaksjoners arbeid. Uttalelsen er spesielt relevant for Gjerdrum-katastrofen:

«Ved større ulykker og katastrofer har mediene et klart informasjonsansvar, og en åpenbar rett til å bringe reaksjoner på hendelsen. Berørte og pårørende kan imidlertid være sterkt preget av det de har opplevd. Det må derfor utvises særlig varsomhet ved formidling av reaksjoner fra disse, spesielt dersom reaksjonene publiseres direkte, og om situasjonen fortsatt er uavklart.»

Møte med sorgen

Det er mitt bestemte inntrykk at mediene har etterlevd intensjonene i denne uttalelsen, selv om mye av formidlingen har skjedd direkte. Nå gjenstår snart den vanskelige biten. Hvor nært skal man opptre i forhold til sorgarbeidet?

Hele samfunnets sorgarbeid er avhengig av at offentlige markeringer og minnegudstjenester også dekkes gjennom mediene. Men presseetikken setter klare grenser for journalistikk, når det gjelder beskyttelse av privatlivets fred og kravet om saklighet og omtanke i all reportasje. Journalister og fotografer kan ikke på en nærgående måte eksponere den enkeltes private sorgreaksjon. Det oppfordres til varsomhet med å bruke navn og bilder av gjenkjennelige personer som viser sterke følelsesutbrudd.

Katastrofejournalistikken skal ikke utøves uten at det også stilles kritiske spørsmål til myndigheter, etterforskere og hjelpeapparat. Når rasområdet i Gjerdrum er ferdig gjennomsøkt vil det bli en journalistisk oppgave å grave videre – på jakt etter årsaker og virkninger. Ansvar og beredskap må gjennomgås. Også dette er en viktig del av pressens samfunnsrolle.

Powered by Labrador CMS