Bernt Olufsen
Bernt Olufsen

Pressens eget synderegister

Kanskje er det på tide å opprette et synderegister over redaktører som ikke klarer å innfri kravet om rett til samtidig imøtegåelse fra den som utsettes for sterke anklager i redaksjonelt innhold som publiseres, mener Bernt Olufsen

Publisert Sist oppdatert

PFU-statistikken som legges fram i dag viser en fordobling av antall fellelser for brudd på dette punktet i Vær Varsom-plakaten.

I fjor ble det avgitt hele 24 fellende uttalelser fra Pressens Faglige Utvalg mot redaksjoner for brudd på punkt 4.14 i Vær Varsom-plakaten. Vedvarende oppmerksomhet mot dette problemet fra pressens organisasjoner gjennom de siste åtte årene synes ikke å ha gitt nevneverdige resultater.

Det er uforståelig at redaktørene, som må bære ansvaret for dette forfallet i journalistisk kvalitet, ikke evner å stanse utviklingen. Kanskje burde det nye Pressens Hus, som tas i bruk i år, gi plass til en gapestokk – et «forbrytergalleri» med portretter av de ansvarlige redaktører.

I år ville disse redaktørene prydet listen som ingen ønsker å stå på:

Thor Gjermund Eriksen (NRK), Olav T. Sandnes (TV2), Trygve Hegnar (Finansavisen), Ove Mellingen (Telemarksavisa), Erik H. Sønstelie (Oppland Arbeiderblad), Håvard Melnæs (Josimar), Stein Larsen (trav365.no), Steinar Ulrichsen (Sandefjords Blad), Trond Nøstvold Tou (Aust Agder Blad), Torgeir Lorentzen (Gjengangeren), Tore Aarflot (Møre), Eirik Hoff Lysholm (Dagsavisen/Demokraten/Moss Dagblad), Trond Hagenes (Marsteinen), Morten Hofstad (Helgelands Blad), Tor Hjelset (Varingen), Einar Tho (Haugesunds Avis), Geir Arne Glad (Helgelendingen), Irene Halvorsen (Nationen), Marit Ulriksen (Rana Blad).

Heller ikke lederen i Norsk Redaktørforening, Hanna Relling Berg (Sunnmørsposten), unnslapp kritikk fra PFU i fjor når det gjelder retten til samtidig imøtegåelse.

Redaktørene i NRK, Finansavisen, Dagsavisen og trav365.no har flest overtramp på samvittigheten. Det er også påfallende mange lokalaviser i Amedia-konsernet på denne listen. Konsernet har mange avistitler, men er også kjent for sin metodiske oppfølging av redaksjonene. Statistikken signaliserer kanskje behov for en ekstra innsats her.

Maktkritisk journalistikk?

Lederen i PFU, Anne Weider-Aasen, synes det er vanskelig å peke på årsaker til pressens problem når det gjelder rett til samtidig imøtegåelse. I et intervju peker hun imidlertid på at de mange etikkbruddene kan være uttrykk for at det drives mye maktkritisk journalistikk i Norge.

En gjennomgang av alle fellende uttalelser på VVP 4.14 i fjor viser at dette ikke er riktig. De publiserte sakene gjelder i liten grad store, maktkritiske graveprosjekter. Redaksjonene som driver mest med dette er også stort sett fraværende i 4.14-statistikken. Det dreier seg rett og slett om manglende forståelse for fundamentale prinsipper i hverdagslig journalistikk.

Retten til å forsvare seg mot harde angrep og sterke beskyldninger som fremsettes offentlig, må sies å være en fundamental menneskerett. Den kan ikke fungere uten at imøtegåelsesretten praktiseres samtidig som anklager fremsettes.

Trang til oppmerksomhet

En drivende kraft i mange redaksjoner er trangen til å vekke oppmerksomhet, til å sette dagsorden, til å oppnå anerkjennelse for eget arbeid. Denne trangen kan bli så sterk at den skyver andre viktige hensyn til side.

Norske medier trenger redaktører som sier STOPP! UTSETT PUBLISERING! PRØV EN GANG TIL! Når det kreves og der en fundamental rettighet som samtidig imøtegåelse ikke er innfridd på tilfredsstillende måte. Som regel vil dette gi et bedre journalistisk resultat.

Gjennomgangen av fjorårets fellende PFU-uttalelser viser at det finnes sviktende arbeidsmetode i redaksjonene: Det konkrete innholdet i anklager refereres ikke ved henvendelse til den som angripes. Henvendelsen skjer ofte for sent i arbeidsprosessen. Det er manglende forståelse av at slike henvendelser står helt sentralt i kildearbeidet og gir større kildebredde.

Vanlige misoppfatninger

Det er også mange misoppfatninger av hvordan regelen skal forstås. Mange unnskylder seg f. eks. med at publiseringen er del av en løpende nyhetsdekning hvor den angrepne parts synspunkter er referert tidligere eller fremgår av dokumenter eller er kommet til uttrykk gjennom andre personer. Men retten til samtidig imøtegåelse er personlig og gjelder hver gang sterke beskyldninger eller påstander fremsettes.

I mange tilsvar til PFU-klager pekes det også på at den angrepne part er vanskelig å få tak i, gjør seg utilgjengelig eller nekter å svare på spørsmål fra navngitte journalister. Dette illustrerer også betydningen av å opprette kontakt tidlig i den journalistiske arbeidsprosessen. Alt for ofte ser vi at slik henvendelse er det siste som blir gjort og noen ganger uten at de konkrete påstander som skal publiseres, blir presentert skikkelig.

Imøtegåelsesretten gjelder først og fremst påstander av faktisk karakter, i mindre grad meningsytringer, karakteristikker og verdivurderinger. De faktiske opplysninger som skal presenteres må derfor fremgå av henvendelsen. Det er ikke slik at imøtegåelsesretten bortfaller dersom en part tidligere har avvist å kommentere saken. Lenke til tidligere uttalelser er heller ikke tilstrekkelig. Hvis den angrepne part henviser til sin advokat, daglig leder eller styreleder, så må disse faktisk oppsøkes for å kommentere saken.

Del av kildearbeidet

Presseetikkens krav om samtidig imøtegåelse er nært beslektet med kravene til godt kildearbeid og kontroll av opplysninger. Fellende uttalelser fra PFU inneholder derfor ofte påpekning av samtidig brudd på punkt 3.2 og 4.14 i Vær Varsom-plakaten. Den som utsettes for sterke beskyldninger vil også være en sentral kilde for å kontrollere om opplysningene stemmer. En imøtegåelse handler om at publikum skal bli godt nok opplyst.

Det er gått 25 år siden bestemmelsen om rett til samtidig imøtegåelse ble innført i pressens Vær Varsom-plakat. 2013 var et toppår for brudd på denne bestemmelsen, som utløste en stor aksjon i Norsk Redaktørforenings. Siden er det holdt kurs og foredrag i rikt monn og i 2015 utga Norsk Presseforbund en egen veileder til redaksjonene om denne problematikken. Nå kan det se ut som om alt arbeidet har vært til liten nytte.

Å sikre enkeltmennesker, bedrifter, institusjoner og organisasjoner retten til samtidig imøtegåelse er først og fremst et redaktøransvar. Det er rimelig å forvente at Norsk Redaktørforening kommer med en ny tiltakspakke mot denne arvesynden i norsk presse.

Samtidig må alle som jobber i mediene vite at de sitter i samfunnets største utstillingsvindu av personlige feil.

Powered by Labrador CMS