Journalistikk i konsernets vold

Som en reprise på finsk fjernsynsteater kommer reaksjonene på Schibsted-konsernets tapping av mediehusenes egenkapital. Reaksjonen fra journalistenes tillitsvalgte er dogmatisk og preget av troen på at journalistikk kan drives på trekk fra sparebankbøker.

Nei, det er bare lønnsom drift som kan finansiere kvalitetsjournalistikk. Mediebedriftens egenkapitalgrad kan være en trygg grunnmur for byggverket, men som de fleste vet er grunnmuren forholdsvis lav. 

Viktigere er bedriftenes driftsmargin. Av det som produseres i mediehuset.

Henvisningen til finsk fjernsynsteater var kanskje å ta vel hardt i siden Fjernsynsteatret ble nedlagt i 1991, slik at få av dagens tillitsvalgte i Norsk Journalistlag har et forhold til den dramatiske sjangeren. Men det var omtrent på denne tiden at Schibsted-konsernet ble børsnotert og eierfamiliene ble skiftet ut med profesjonelle investorer som krever sitt utbytte.

Siden har mediemarkedet i Norge gjennomgått betydelig konsolidering, og floraen av aviser er i dag organisert i tre store konsern: Schibsted, Amedia og Polaris. 

Jeg tviler på om alle utfordringene med digital transformasjon ville latt seg løse uten konsernmodellen med samordnet satsing på redaksjonell og teknologisk utvikling, og samarbeid om å øke inntektsstrømmene fra annonse- og lesermarked. Papiravisene ville også gått snarere i døden uten samordning av trykk og distribusjon.

Ikke eiendom eller bank

I dag er det neppe graden av egenkapital i den enkelte avisbedrift som avgjør om det skal investeres i nye produkter, utstyr og satsinger. Det er mer de helhetlige og markedsmessige vurderinger. Og finansieringen er ofte avhengig av lønnsomhet i løpende drift og nye satsinger. Tidligere var avisbedriftenes egenkapital mye bundet i fast eiendom, men nå er nesten all eiendomsverdi realisert i mediebransjen. Aviser skal verken drive eiendom eller bank.

Aftenposten-sjefen økte mest: Sjekk lønna til de fire store Schibsted-redaktørene

Kritikken mot konsernets uttrekk av egenkapital framstår dermed mer som en følelsesmessig reaksjon, slik jeg kommer i hu situasjonen da VG-bygget i Akersgaten 55 skulle selges til KLP og VG nådde historisk høy egenkapitalgrad på 70-80 prosent. 

Da kom jeg til å tenke på ordene til vår legendariske sjefredaktør gjennom 25 år, Oskar Hasselknippe:

– Pengene som jeg hvert år putter i sekken og bærer over gaten (til Aftenpostens eiere), det er vår uavhengighet!

Den gang, i 1970-årene, måtte VG hvert år betale royalties for utgiverrettighetene, til Aftenpostens eierfamilier som hadde reddet avishuset fra konkurs i 1966.

Historisk lav driftsmargin

Senere var det Aftenposten som havnet i problemer. I flere år aksepterte konsernstyret i Schibsted at Aftenposten drev videre med historisk lav driftsmargin, omkring fem prosent. 

Og i mange år hadde eierne godt utbytte av å la Aftenposten og VG konkurrere på fritt grunnlag. Å ta ut synergier fra selskapene var aldri helt aktuelt. De to avisenes uavhengighet var dessuten godt beskyttet av konsernets vedtekter.

Samtidig er det også verd å merke seg at Svenska Dagbladet neppe hadde overlevd som publikasjon uten Schibsted-konsernets vilje til å la avisen drive med helt marginale- og støtteavhengige resultater i mange år. Det var aldri mangel på eiere som satte et stort spørsmålstegn ved om dette var forsvarlig drift.

Helt nødvendige kostnadskutt

Samhold gir styrke, heter det. Og de siste 20 årene har den digitale transformasjonen gjort det helt nødvendig å kutte kostnader av tradisjonell art. Felles løsninger har tvunget seg fram i organisasjonen. Stort sett dreier dette seg om synergier i administrasjon og produksjon – ikke redaksjon. 

Det redaksjonelle samarbeid mellom aviser som Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad, Adresseavisen og Fevennen, svekker sjelden avisenes egenart. Verre er det når økonominyheter eller sportsstoff fra VG havner i Aftenpostens spalter.

Har Facebook og TikTok ansvaret for at norske folk leser avisa?

Det var neppe noen som stilte spørsmål om VGs egenkapital da avisen fikk grønt lys for å starte VGTV eller E24 og ansette nye medarbeidere i hopetall. Ei heller da Aftenposten skulle ansette 30 nye journalister for å svare på utfordringen fra Avisa Oslo. Jeg tviler også på om det var et tema da Amedia satset knallhardt på live-dekning av idrett. 

Spørsmålet er snarere om satsingen har et potensiale for å lykkes. For å åpne nye inntektsstrømmer, bli lønnsom og skape varig verdi.

Merkevare skaper verdier

Det er likevel ikke uinteressant hvordan konsernene opptrer i forhold til sine døtre. 

De færreste har vel et forhold til om vi bruker medier som eies av Schibsted, Amedia eller Polaris. Konsernene besitter høyst begrenset merkevareverdi. Mediehus som Oppland Arbeiderblad, Adresseavisen, Aftenposten eller VG har derimot stor verdi som merkevare i sine nedslagsområder. 

De siste årene har vi sett en større tendens til at konsernene forsøker å fremheve seg selv som merkevare, og det er ikke helt vellykket.

Når konsernet tar ut verdier fra datterselskap er det derfor helt vesentlig hva pengene skal brukes til. Personlig er jeg en glad aksjeeier i Schibsted, som mener at selskapet skal dele ut et langsiktig godt og forsvarlig utbytte. I vanskelige tider krever dette både mot og moderasjon i skjønn forening. To kroner pr. aksje i utbytte for 2022 kan neppe sies å være spesielt aggressivt.

TV 2s resultat raste med over 400 millioner kroner i 2022

Grådighet vil derimot kunne svekke grunnlaget for den største gaven til mediebransjen som viktig demokratisk institusjon: Nullmoms på samfunnsnyttig, inntektsbringende og uavhengig journalistikk. Eller pressestøtten, for den saks skyld.

Datterselskapenes resultater over tid bør bane vei for utvikling og nyskaping. Dette sikres også ved at morselskapet optimaliserer sin skatteposisjon samlet sett. Etter utskillelsen av Schibsteds internasjonale rubrikkselskaper bør konsernet nå besitte et betydelig rom for investeringer. Spørsmålet er hva verdiskapingen skal brukes til.

I en slik situasjon er det vesentlig at ledere og medarbeidere i selskapene som skaper verdiene har en følelse av delaktighet og medansvar i utviklingsprosessene. 

Sett med redaksjonelle øyne er det ikke gunstig med større avstander mellom mor og datter, slik noen opplever at det er blitt i dag.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.