Baneheia i Kristiansand.
Baneheia i Kristiansand.

MENINGER:

Mye tyder på at Presse-Norge – og NRK Sørlandet spesielt – står overfor en redaksjonell kultur som må endres

«Jeg mener det er minst fire faktorer norsk presse må være oppmerksomme på når Baneheia-saken skal evalueres», skriver Espen Skoland.

Publisert Sist oppdatert

Denne teksten ble først publisert på Skolands facebookside, og er gjengitt med tillatelse.

«Å la ofrenes nærmeste pårørende komme til orde med sine følelser og opplevelser måtte kunne tåles uten å problematiseres», skriver NRK Sørlandet i sin Baneheia-beklagelse og sitt svar på min kritikk til dem.

Norges kanskje mektigste offer, Ada Sofie Austegard, beskyldte Presse-Norge for å lyve, og for å bevisst holde tilbake sannheter. Det fikk hun gjøre foran åpen mikrofon på Dagsrevyen. Selv etter riksadvokatens frifinnelse, er ikke NRK Sørlandet villige til å problematisere egen journalistikk.

Hvilken verdi har da en beklagelse?

Flere norske redaksjoner har beklaget egen dekning av Baneheia-saken. I går kom NRK på banen. De svarte også på min kritikk. Men hva nå? Hvordan skal man unngå berøringsangst, forfengelighet, arroganse og manglende nysgjerrighet i fremtiden?

Redaktørforeningen og Norsk Presseforbund har varslet stormøter hvor pressens håndtering av Baneheia-saken står på agendaen. Tidligere journalist Svein Tore Bergestuen tar til orde for en mye grundigere granskning. Det er nok lurt. Mye tyder nemlig på at Presse-Norge – og NRK Sørlandet spesielt – står overfor en redaksjonell kultur som må endres. Det er ikke bare-bare.

Det er gledelig å lese mange av beklagelsene som serveres av norske kommentatorer og redaktører i etterkant av riksadvokatens frifinnelse av Viggo Kristiansen. Spesielt viktig er det at mange er åpne om hva som gikk galt, dette gjør beklagelsene mer tillitvekkende.

Men fortsatt gjenstår det mye arbeid om tillit skal gjenreises. Arroganse og nedlatenhet har preget dialogene Viggos støttespillere har hatt med pressen. Alt de ville, var å få oss andre til å åpne øynene.

En av dem som har stått i front for å få saken til Kristiansen gjenopptatt er Mikkel Tronsrud. Han beskriver møtet sitt med pressen på følgende måte i et innlegg på NRK.no: «Norske medier har aldri kviet seg for å utbrodere Viggo Kristiansens problematiske sider. Når vi ønsker å belyse bevis som taler for at han likevel kan være uskyldig, oppstår det imidlertid problemer. Det er som om det finnes en slags Lex Kristiansen i redaksjonene. Flere journalister jeg har snakket med, forteller at motstanden fra redaktørene og andre aktører er stor. Én journalist fortalte at det er som om det gjelder egne regler for Kristiansen. En annen sa at han nesten ble utskjelt da han ville se på Kristiansens sak. «Hva er det neste? Skal vi hevde at Breivik var uskyldig også?» skal en kollega nærmest ha ropt.»

Da holder det ikke med unnskyldninger som også inneholder et «men».

Som når NRK forklarer at det er forståelig at mange journalister har sterke minner fra saken, og dermed også har godtatt påtalemyndighetens vurdering av skyld. NRK leverer på mange måter en generell beklagelse uten å gå konkret inn i hva som ikke har vært godt nok. De fortsetter samtidig å forsvarer at de ikke stilte kritiske spørsmål til pårørende da disse beskyldte pressen for å fare med løgner.

Dagbladet skriver at de i det store og hele fulgte prosedyrene de hadde på 2000-tallet, men at prosedyrene heldigvis er bedre i dag.

Hvilken verdi har slike beklagelser?

Prosedyrer hjelper lite når feilene som påpekes er sammensatte og i sum utgjør en ukultur.

Jeg mener det er minst fire faktorer norsk presse må være oppmerksomme på når Baneheia-saken skal evalueres:

(1) Berøringsangst – og frykten for å krenke. Man våget ikke «å rive opp gamle sår». Man aksepterte at aktører fra politi og påtalemakten ikke ville belyse saken, og lot heller pårørendes følelser stå som en motvekt til nye analyser fra eksperter og «hjelpere». Det var enklere.

(2) Manglende nysgjerrighet, forutinntatthet og latskap. Flere redaktører har påpekt at de ikke fant gode nok kilder til å belyse saken på ny da Bjørn Olav Jahr kom med sin bok. Noen sier at de rett og slett bare trodde at dommen var riktig.

(3) Forfengelighet og frykten for å bli kritisert. Ingen orket å stå i latterliggjøringen og kritikken fra andre medier – anført av NRK og FVN – og de pårørende (– anført av bistandsadvokater og den offentlig støttede Stine Sofies Stiftelse).

(4) Arrogansen og skråsikkerheten som har preget enkelte av redaksjonene. Toneangivende redaksjoner har holdt fast ved den samme skråsikkerheten som Arne Pedersen har stått for – også i møte med nye vurderinger fra eksperter. Sist ut var Aftenpostens Andreas Slettholm som 7. september valgte å siterte en utvalgt strofe fra gjenopptakelseskommisjonen i sin overskrift: «En rekke beviser og omstendigheter kan fortsatt tale for at dommen mot Viggo Kristiansen er riktig.» Den ble avkledd av Riksadvokaten.

Til sammen er disse fire faktorene en farlig kombinasjon. En ukultur, langt unna idealene for en fri presse som skal «beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner»

Kun en håndfull pressefolk har våget å trå ut av komfortsonen i Baneheia-saken: Eivind Pedersen og etter hvert også Hege Ulstein og Svein Tore Bergestuen. I tillegg til – selvfølgelig – Bjørn Olav Jahr, som var den første som turte å si høyt at han mente Viggo Kristiansen var uskyldig. Det måtte han gjøre i en bok.

Pedersen og Jahr er til tider blitt fremstilt som klovner av representanter fra pressen. Til alle som tviler: se Fædrelandsvennens Connie Bentzruds intervju av Bjørn Olav Jahr i forbindelse med lanseringen av boken «Drapene i Baneheia – to historier, en sannhet».

Disse personene brøt en kultur og et tankesett. Det er denne oppgaven norske medier står overfor i dag. Det er lett å si unnskyld. Å være helt åpen om hvorfor man feilet er krevende. Å endre en kultur er enda vanskeligere. Det kreves fullstendig åpenhet og grundig selvransakelse. Da holder det ikke med ett møte og seminar.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected].

Powered by Labrador CMS