Per Arne Kalbakk er etikkredaktør i NRK.
Per Arne Kalbakk er etikkredaktør i NRK.

MENINGER:

NRK har også sviktet i Baneheia-saken

«En faktor som har spilt inn, har nok vært et element av redaksjonell berøringsangst», skriver etikkredaktør Per Arne Kalbakk.

Publisert Sist oppdatert

Denne teksten ble først publisert hos NRK, og er gjengitt med tillatelse.

Fredag klokka 13 fortalte riksadvokat Jørn Sigurd Maurud at han vil be om at Viggo Kristiansen blir frifunnet i Baneheia-saken.

Maurud gjorde det klart at det samlede etterforskningsmaterialet ikke gir noe grunnlag for straffeforfølgelse mot Kristiansen, og at han derfor må anses som uskyldig i de to voldtektene og drapene han ble dømt for i 2001. Riksadvokaten ba også Viggo Kristiansen om unnskyldning for den uretten som er begått mot ham.

Riksadvokatens innstilling kan ikke kalles annet enn en blank frifinnelse av Kristiansen. Samtidig feller den en knusende dom over de bevisvurderingene som er blitt gjort gjennom to rettsbehandlinger av Baneheia-saken, og gjennom Gjenopptakelseskommisjonens vurderinger av fire tidligere begjæringer om å få Kristiansens sak gjenopptatt.

Rettsstaten Norge må granske seg selv for å finne ut hvordan dette kunne skje, og justisministeren har allerede varslet at det vil ble nedsatt et utvalg som skal gjøre dette.

Vi burde gjort mer for å drive selvstendig, undersøkende journalistikk om bevisene i Baneheia-saken.

Det er altså rettsstaten som har sviktet Viggo Kristiansen. Men i NRK må vi også stille oss spørsmålet om hvorfor vi gjennom årene ikke har gjort mer for å drive egne, kritiske undersøkelser av bevisene i saken. Mye av materialet som ligger til grunn for riksadvokatens konklusjon i saken i dag lå på bordet allerede i 2010.

NRK har dekket alle rundene i Gjenopptakelseskommisjonen redaksjonelt, men vi har i veldig liten grad problematisert kommisjonens avvisninger av saken.

Gjennom årene som er gått siden 2008-09, har nyhets- og dokumentarjournalister i NRK ved flere anledninger gått gjennom ny dokumentasjon og annet materiale fra saken for å vurdere mulighetene for å lage egen, undersøkende journalistikk på dette. Men fram til saken faktisk ble gjenopptatt i fjor ble konklusjonen hver gang at vi hadde for lite til å gå videre med sakene.

Ny dokumentasjon ble ikke oppfattet som konkret nok, eller det virket vanskelig å finne kilder som kunne styrke forsvarernes versjon av bevismaterialet.

Med fasit i hånd er det lett å se at vi ikke gjorde nok for å undersøke saken. Hvordan kunne dette skje? Flere av journalistene som har jobbet med saken opp gjennom årene, har vært høyst delaktige i å avsløre andre rettsskandaler i Norge, og de ville neppe lagt undersøkelsene bort om de trodde at de kunne gjøre det samme i denne saken.

En faktor som har spilt inn, har nok vært et element av redaksjonell berøringsangst. Baneheia-saken var en de mest grusomme kriminalsakene i nyere tid – to jenter på 8 og 10 år ble brutalt voldtatt og drept mens de var på badetur i det som skulle være trygge omgivelser i nærmiljøet i Kristiansand.

Mange journalister og redaktører har kviet seg for å påføre jentenes familier den ekstra belastningen vi visste det ville være, om vi satte saken på dagsordenen på ny.

En konsekvens av dette har vært at vi dessverre har stilt flere kritiske spørsmål om hvorfor advokatene stadig har krevd saken gjenopptatt enn vi har stilt kritiske spørsmål om at det faktisk aldri har eksistert bevis som har knyttet Viggo Kristiansen til åstedet – snarere tvert imot, som vi nå vet.

Men den viktigste grunnen til at NRK har gjort en for dårlig jobb med Baneheia-saken, er antakelig like enkel som den er journalistisk pinlig: Vi har trodd på at dommen i Baneheia-saken er riktig.

Mange journalister og redaktører i NRK har vurdert saken uavhengig av hverandre opp gjennom årene, men vi har alle hatt med oss de sterke minnene fra rettssakene rundt årtusenskiftet og de veldig klare dommene som ble avsagt den gangen.

Gjenopptakelseskommisjonens gjentatte, kontante avvisninger av de tidligere kravene om gjenåpning bidro nok til å forsterke det etablerte inntrykket av saken.

Dette er på mange måter forståelig, men i et journalistisk perspektiv er det langt fra godt nok. Vi burde gjort mer for å drive selvstendig, undersøkende journalistikk om bevisene i Baneheia-saken – og om vi ikke gjorde det før, burde det i hvert fall skjedd etter at Bjørn Olav Jahr i 2017 utga sin dokumentarbok om alle svakhetene ved bevisene som gjorde at Viggo Kristiansen urettmessig måtte tilbringe så mange år av livet sitt i fengsel.

Den gangen i 2017 slapp vi Jahr til i NRKs studioer og spalter, men vi gjorde lite for å gå videre med egne undersøkelser av de oppsiktsvekkende funnene han hadde gjort.

Her sviktet NRKs redaktører og journalister vårt ansvar for å «avdekke forsømmelser og overgrep mot enkeltmennesker og grupper fra offentlige myndigheter og institusjoner», som det står i et av de mest sentrale punktene i pressens etiske retningslinjer (Vær varsom-plakaten).

I dag må vi beklage at vi på denne måten har sviktet vår oppgave i Baneheia-saken, og vi må lære av det som har skjedd i denne saken for å redusere risikoen for at lignende feil kan skje igjen.

Vi skal være varsomme når vi jobber med saker som kan rive opp vonde sår for de som er involvert, men vi skal aldri vike tilbake for å undersøke saker med kritisk blikk.

Rettsstaten kan ta feil, selv når den virker helt sikker i sin sak.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected].

Powered by Labrador CMS