Noe av lyden er borte, men det blir aldri stille i studio

Noe av det kuleste som har skjedd de seks åra jeg har jobbet i NRK, er at jeg umiddelbart hører hvem som har Dagsnytt. Stemmene. Hver time. Tre minutter.

Nylig sa Helge Jøssing takk for seg. En uke før det hadde Svein Tore Andersen sin siste sending. Det er to enorme påler som har sluttet.

Tre minutter. To stjerner. Et stort savn.

Ingen rødlampeskrekk

Jeg kjente ikke Svein Tore og Helge før jeg kom til Marienlyst, men de var enkle å bli kjent med. Det var absurd at de spurte meg om ting, men jeg var like interessert i hva de tenkte. For jeg er bare en dress uten dress, de er ekte vare - levende legender.

NRK Radio-sjefen var bekymret før endringen av P1+

«Eh, du vet det bare er ett minutt og 14 sekunder til sending?» kunne jeg si.

De så litt dumt på meg. Det er tross alt bare 20 meter bort til Dagsnytt-buret. Jeg hadde fått helt noia, om det var jeg som skulle på lufta. De ruslet bort. Smilte til folk underveis og kunne finne på å slå av en kjapp prat også. Inn et par sekunder på hel, og så ble den røde lampa slått på.

«Her er NRK Dagsnytt, klokken XX.»

Lyden av kontroll

Jeg, og 1,3 millioner daglige lyttere, kommer til å savne dere langt lenger enn tre minutter.

Takk for stemmene. Men aller mest, takk for stemningen dere bidro til på desken.

Jeg var forberedt på TV-stjerner da jeg kom til NRK for seks år siden. Jeg tenkte ikke så mye på radiostjernene. Det er ikke alle du ville kjent igjen på gata, men du kjenner stemmene deres.

Lyden av kontroll og troverdighet. Det kan koke på desken, men av en eller annen grunn er det alltid ro på radioen i tre minutter fra hver hele time.

Balanse og etikk på 180 sekunder

Tre minutter. Alle de viktige nyhetene akkurat nå. Skviset inn på 180 sekunder. Ikke noe å gå på. Aldri mindre. Aldri mer. Alltid tre minutter.

Valgkamp i Norge. Krig i Europa. Terror i USA. Et norsk landslag som har driti seg ut igjen. Skandale på Spellemann-utdelingen. Tre minutter. Alltid 180 sekunder.

NRK P3-profilen Adelina Ibishi fortalte åpent om fraværet

Hver time. Hele døgnet.

Da jeg var ung måtte jeg forholde meg til lengde på saker, siden det var begrenset hvor mange ord det var plass til på ei avisside. I dag kan en nettsak være endeløs. Det er ikke smart, men en artikkel kan vare til midnatt.

Dagsnytt er tre minutter. Også midt på natta.

Nyhetene så komprimert at det er plass til flere saker i løpet av de 180 sekundene, samtidig som de er forståelige – og etikk og balanse er ivaretatt.

Nye stemmer

Det har vært en fornøyelse å sitte noen meter unna Svein Tore Andersen og Helge Jøssing. Jeg kunne ingenting om radio. Jeg har lært masse, men er lange radiobølger unna kunnskapen til de gutta.

I de 57 minuttene mellom hver bulletin har de forberedt neste sending, samtidig som de har bygget opp neste generasjon. Etterveksten er fantastisk. Så selv om stemmene deres er borte, vil nye komme til.

De nye stemmene er allerede på plass, det blir aldri stille i studio.

Men det blir stille fra Brasil. For nå er det også kjent at lyden fra strendene og favelaene i Rio blir borte. Arnt Stefansen slutter også.

Verdens hyggeligste

Jeg tror Arnt kjenner nesten alle de sju millioner menneskene som bor i Rio. Det virker sånn noen ganger, for han har en særegen evne til å få folk i tale. Vi snakker tross alt om verdens kanskje hyggeligste person.

Derfor ble jeg alltid glad da det sto +55 på den lille skjermen på fasttelefonen på desken. Det var Arnt i den andre enden, fra den andre siden av kloden.

Det tok ikke så lang tid før det var «neimen hei, Stian – så hyggelig», men de første gangene han ringte desken i Oslo og jeg svarte, var det litt som å høre ham på lufta:

«Hei, det er Arnt Stefansen, fra Rio de Janeiro.»

Til dere alle tre:

Tusen takk, fra NRK på Marienlyst.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.