Jon Martin Larsen mener Reidun Kjelling Nybø og Arne Jensen ikke gjør nok for minoriteter i norske redaksjoner.

KOMMENTAR:

Redaktørforeningen svikter i initiativet, fasiliteringen og veiledningen i Pride-debatten

«Hvordan kan Redaktørforeningen gå foran som et godt eksempel for å hjelpe norske mediehus å ivareta og støtte minoritetene som jobber der og bidra til god minoritetsjournalistikk samtidig? For dette henger sammen.», skriver Jon Martin Larsen.

Publisert Sist oppdatert

Norsk Redaktørforening er forelagt denne kritikken, og svarer i et eget innlegg her.

Det er helt utrolig at den nye generalsekretæren i Norsk Redaktørforening, Reidun Kjelling Nybø, og seniorrådgiver Arne Jensen hopper galant over pressens samfunnsrolle og hele den første delen av Vær varsom-plakaten når de tar initiativ til en diskusjon om redaktører og journalisters rolleutøvelse.

Den første delen i plakaten blir avsluttet med at det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre. Redaktørforeningen virker dog mer opptatte av eventuelle bindinger, enn å forstå engasjementet og saken, inkludert minoritetenes perspektiv og journalistene som også er en del av en minoritet.

Jeg mener forsøket deres på å starte en debatt var heller korttenkt enn vellykket.

Hvorfor jeg skriver korttenkt? Fordi Redaktørforeningen tydeligvis ikke hadde satt seg inn i hva Pride egentlig er. De pekte på foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, FRI og påstått politisk tilknytning, og hoppet glatt bukk over menneskerettigheter, identitet og ytringsfrihet hos journalister. Etter kritikk fra både Espen Moe Breivik og Aksel Kjær Vidnes følger de opp i et nytt innlegg der de modererer seg selv. Der skriver de at de kunne «vært enda tydeligere på at det er problematisk dersom du som journalist dekker et arrangement der du har tette bindinger til arrangøren».

Jeg beskriver pride-rådet fra Redaktørforeningen som korttenkt også fordi de i sitt andre innlegg utdyper med at: «Selvfølgelig er det ikke presseetisk problematisk å kjempe for grunnleggende menneskerettigheter». Grunnleggende menneskerettigheter handler om arbeidet for likeverd og mot urettferdighet, ivaretakelsen av ulikhet og mangfold i samfunnet vårt. Nettopp det Pride står for og betyr for mange.

Her savner jeg for alvor en utdypelse fra Redaktørforeningen både når det gjelder forhold til redaktørrollen internt i redaksjonene og eksternt. Journalisten.no skriver at Aftenposten har hatt en intern diskusjon. Hvordan kan Redaktørforeningen gå foran som et godt eksempel for å hjelpe norske mediehus å ivareta og støtte minoritetene som jobber der og bidra til god minoritetsjournalistikk samtidig? For dette henger sammen.

I kjølvannet av Black Lives Matters-protestene for to år siden oppsto det mangfoldsdebatter i blant annet kommunikasjons- og mediebransjen, og Redaktørforeningen inviterte til en idédugnad om mangfold. Flere av deltakerne var imidlertid journalister som er engasjert i mangfoldstematikk, og noen få redaktører utenom Redaktørforeningens tillitsvalgte.

I referatet fra møtet, som jeg fikk tilgang til fordi jeg tilbød meg å bistå i arbeidet, ramser en av deltakerne opp følgende utfordringer for å oppnå større mangfold og jeg leser det som relevant for både den interne situasjonen i redaksjonene, journalistikken og redaktørutøvelsen:

– Fordommer

– Behov for holdningsendring

– Redsel for å tråkke noen på tærne

– Manglende kompetanse

– Frykt for å krenke

– For liten risikovilje

– For lite deling og læring på tvers

– Frykt for å avsløre at man ikke har peiling

Dette er alle alvorlige signaler som jeg savner Redaktørforeningens innsats på etter idédugnaden for to år siden. Og som har konsekvenser for vår samfunnsrolle og rolleforståelse.

Jeg skriver korttenkt også fordi Redaktørforeningen avspiser Aksel Kjær Vidnes med at: «Vi trenger en løpende vurdering og en fordomsfri diskusjon både innad i redaksjonene og i offentligheten. Debatten vi har deltatt i de siste dagene har ikke gjort oss mindre sikre på akkurat det». Jeg mener dette er hersketeknikker etter et innlegg fra en redaktør som har gjort seg sårbar for sakens skyld.

Redaktørforeningen svikter i initiativet, fasiliteringen og veiledningen i denne debatten. Dere skal lede. Dere skal veilede redaktørene og hjelpe dem i rollen deres. Og det skulle dere gjort mye tidligere.

NRKs Fredrik Solvang var for eksempel tydelig etter terrorangrepet:

«Jeg skammer meg over at jeg ikke ville gå i paraden, jeg angrer på at jeg har vært feig og redd for at noen få vil kunne misforstå og oppfatte støtte til Pride som noe mer politisk enn støtte til en universell menneskerettighet. I dag angrer jeg på at jeg indirekte lot de som vil vrenge et vakkert budskap om kjærlighet til en slags militant ideologi få rett, og at de fikk meg til å tenke det er best å ikke bli oppfattet som aktivist», skrev Fredrik Solvang på sin facebook-profil.

Det viser at debatten om hvor grensene går for våre journalistiske roller og retten til å ytre og vise hvem vi er har vært på overtid allerede. Allerede for to år siden burde Redaktørforeningen ha tatt et tydeligere standpunkt og talt for minoriteters rettigheter, så Fredrik Solvang hadde sluppet å være i tvil, og kunne planlagt å gå i Pride-parade med hodet hevet.

Og videre, som NRKs Lars Nehru Sand skriver i sitt innlegg på nrk.no; «Et majoritetssamfunn kan vanskelig forstå minoriteters situasjon og posisjon hvis man ikke er i stand til å lytte til dem» og «Når skeive sier det er en hardere debatt i sosiale og redaksjonelle medier må de bli trodd.».

Hvordan vil Redaktørforeningen håndtere denne tematikken rundt pressens samfunnsansvar og rolleutøvelse fremover? Hvordan vil Redaktørforeningen håndtere et langsiktig ansvar for å bistå landets redaktører i å håndtere dette ansvaret?

Og mens vi venter på et konstruktivt initiativ fra Redaktørforeningen slutter jeg meg til grasrota representert av Espen Moe Breivik, Aksel Kjær Vidnes, Fredrik Solvang, Lars Nehru Sand, og ikke minst Fayroz Chamdid og Jens Kihl som kuppet Norsk Journalistlags landsmøte i fjor og satte mangfold på sakskartet. Et godt referat fra prosessen som jeg har fått tilgang til nå viser at tematikken blir arbeidet med og tatt på stort alvor med blant annet en mangfoldsplakat for pressen og en egen fagdag mot slutten av dette året. Jeg er skråsikker på at Chamdids og Kihls innsats vil gi viktige innspill til både medienes samfunnsansvar og rolleutøvelse.

Vi som er minoritetsmennesker vet at endringer ofte blir skapt nedenfra og opp. Vi som er minoriteter blant journalistene og redaktørene kan også håpe på at vårt engasjement skaper konstruktive endringer i bransjen vår.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.

Powered by Labrador CMS