Kan et mediehus delta i Pride og samtidig dekke arrangementet?

Regnbueflaggene vaier i junisola, og svært mange virksomheter – også i mediebransjen – viser sin støtte til mangfoldet ved å fargelegge logoen eller på andre måter demonstrere at man stiller seg bak budskapet om at vi skal kunne elske den vi vil.

Det er verdier og holdninger mange av oss vil stille oss helhjertet bak. Vi heier på mangfoldet, og mediebransjen har de seinere årene selv også blitt langt flinkere til å sette seg mål om mer mangfold og økt toleranse i egne rekker.

Som sentrale rådgivere for norske redaktører får vi ofte spørsmål om hvorvidt det er greit å engasjere seg i saker og hvorvidt det er presseetisk innenfor at mediehus for eksempel endrer logoen for å støtte gode kampsaker – for eksempel vise sympati med det ukrainske folk eller for å vise at man støtter opp om Pride-bevegelsen og regnbueflagget.

… og prisen for årets beste skeive journalistikk går til Gudbrandsdølen Dagningen

Det vil alltid være den enkelte ansvarlige redaktør som skal har siste ordet når det gjelder disse spørsmålene, men det kan være på sin plass å minne om de presseetiske reglene i Vær Varsom-plakatens kapittel 2 om integritet og troverdighet.

Både redaktøren selv og den enkelte redaksjonelle medarbeider har et ansvar for å verne om sin uavhengighet, integritet og troverdighet. Redaktører og journalister skal unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet. Redaktøren sitter med hovedansvaret. Det er slått fast både i Redaktørplakaten og flere steder i Vær varsom-plakaten. Redaktøren skal ifølge punkt 3.1 i VVP «opptre fritt og uavhengig overfor personer eller grupper som av ideologiske, økonomiske eller andre grunner vil øve innflytelse på det redaksjonelle innholdet.»

Punkt 2.2 i Vær varsom-plakaten er imidlertid tydelig på at ansvaret ikke bare sitter hos redaktøren alene. Skal du som journalist dekke Pride på en eller annen måte, vil det være problematisk hvis du også ønsker å delta i arrangementet. Bak Pride står FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold – en organisasjon som jobber for at alle åpent skal kunne leve ut sin seksuelle orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk basert på likeverd og samtykke uten fare for å bli diskriminert og trakassert. Mange av oss vil støtte prinsippene bak anti-diskrimineringsarbeidet til FRI, men foreningen er like fullt en tydelig og – for noen – kontroversiell politisk stemme i kjønnsdebatten. Foreningen har som mål å drive aktivt påvirkningsarbeid overfor mediene.

Redaktører bør derfor være bevisst på hva vi gjør når vi aktivt støtter dette arbeidet. Hva gjør det med vår evne og mulighet til å kunne stille kritiske spørsmål til arrangementer som Pride? Hva gjør det med vår troverdighet?

Lokalavisene viste sin støtte til Ukraina: – Vi er både med­mennesker og journalister

Mens hver enkelt av oss kan mene at vi er påpasselige og har stor grad av uavhengighet, så vil vi aldri kunne slå fast hvorvidt vi har høy troverdighet. Den dommen er det publikum som feller over oss. Det handler både om det vi sier, og det vi gjør og hvordan det i sum tolkes av de som ser, lytter til og leser det som publiseres.

Publikum skal kunne ha tillit til at det journalistiske arbeidet som gjøres i en redaksjon er uavhengig av journalistenes og redaktørenes egne synspunkter og interesser. Det har PFU understreket flere ganger, seinest i denne saken der en journalist i Nettavisen dekket en sak der vedkommende var medlem i flere organisasjoner og også hadde gitt uttrykk for sterke meninger på rusfeltet. Da burde ikke denne journalisten dekket en sak om en av de aktuelle og kontroversielle organisasjonene.

Hva da med journalisters ytringsfrihet, vil mange spørre. PFU adresserte dette direkte i sin uttalelse i saken mot Nettavisen: «Samtidig vil utvalget understreke at også redaksjonelle medarbeidere har ytringsfrihet og må kunne være aktive i samfunnsdebatten og medlem av ulike typer organisasjoner. De må imidlertid være oppmerksomme på at slike medlemskap og aktiviteter vil kunne begrense journalistrollen, og hvilke tema og områder man kan dekke.»

Vår frihet og uavhengighet, Redaktørplakaten og de presseetiske reglene som skal garantere for denne uavhengigheten, er gullbeholdningen vår og det eneste som skiller oss fra all mulig annen informasjon. Derfor er det så viktig å kontinuerlig løfte debattene om oss selv, stille de vanskelige spørsmålene, være djevelens advokat og diskutere hvorvidt vi klarer denne balansegangen. Særlig gjelder dette temaer der vi lett kan bli aktører i det godes tjeneste.

Derfor vil vi oppfordre journalister og redaktører til å ta disse debattene i egne redaksjoner, men også i størst mulig grad ta dem ut i offentligheten og delta i debatten med dem som er kritiske til vår evne til å klare denne balansegangen.

I Vær Varsom-plakatens punkt 2.3 oppfordres vi til å være åpne om bakenforliggende forhold som kan være relevante for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet. Det er viktig å være åpne, og viljen til åpenhet har økt siden dette punktet kom inn i VVP i 2015. Men det at vi er åpne om mulige og reelle bindinger betyr ikke at hele jobben er gjort.

Her er noen spørsmål å bryne seg på:

• Hvor langt kan mediehus gå i Ukraina-støtte og samtidig dekke krigen? Og hva med den enkelte journalist og redaktør?

• Kan et mediehus delta i Pride og samtidig dekke arrangementet?

• Er NRKs årlige TV-aksjon med bred redaksjonell dekning og få eller ingen kritiske spørsmål, problematisk?

• I hvor stor grad kan og bør mediehus opptre som aktører? Er det for eksempel greit å oppfordre folk til å vende ryggen til SIAN når de demonstrerer?

• Hvordan balanserer vi den enkeltes ytringsfrihet opp mot journalist- og redaktørrollen, og hvordan lager vi gode interne regler på dette området?

• Hvor mye kan du mene om et saksfelt når du samtidig dekker en sak på nyhetsplass? Her gjøres det ofte ulike vurderinger i store og små redaksjoner.

Det er både nyttig og nødvendig å drøfte disse temaene jevnlig – både internt og eksternt.

Vi i Norsk Redaktørforening sitter ikke med alle svarene, men deltar gjerne i denne debatten og er som alltid klar for å diskutere slike spørsmål med den enkelte redaktør – og i offentligheten.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.