La meg starte med det åpenbare. Aftenpostens artikkel om TV 2-redaktørens fortid var ikke i strid med Vær varsom-plakaten. Argumentene Aftenposten fremførte for å publisere, var relevante.
Når jeg likevel mener noe om dette, så er det fordi jeg opplever Aftenpostens vurdering som utslag av en generell tendens, med negativt fortegn.
I norsk media har vi tradisjonelt hatt en svært høy terskel for å drive dyneløfting om navngitte personer. Det er jeg glad for. Jeg tror dette generelle anstendighetsnivået er ett av mange bidrag til at norske medier har høy, ja kanskje til og med økende, tillit i befolkningen.
Den gang da
Om vi spoler tilbake til 2006, da forholdet mellom den kvinnelige journalisten og Bhatti kom for en dag, var hun bare en vanlig krimreporter i TV 2. Et kjent ansikt fra TV, skal sies, men akkurat det ligger jo nødvendigvis litt i TV-reporterens natur. Hun var ingen maktperson. Det var åpenbart riktig å anonymisere henne den gangen.
Ett år senere opplevde hun og ektemannen, som de selv kunngjorde gjennom en dødsannonse i Dagbladet, en privat tragedie. Dette var en del av bakteppet da pressen like etter det igjen, dekket hennes ydmykende vitneforklaring i Oslo tingrett, i PSTs sak mot Bhatti.
På dette tidspunktet var hun dessuten en helt perifer person i mediebransjen. Bhatti var kriminell, men dette var før han ble kjent som islamist. Også på dette tidspunktet var det riktig at hun ikke ble navngitt, mener jeg.
Etter et lengre fravær, gjenopptok hun arbeidet i TV 2, om enn ikke på skjermen. Der gjenvant hun åpenbart sine sjefers tillit, og i 2017 ble hun nyhetsredaktør. Dette er en langt mer sentral posisjon. Man kan mene at det på dette tidspunktet, da hun ble redaktør, var naturlig å lage en nyhetsartikkel om at hun 11 år tidligere hadde hatt intim omgang med en kjent kriminell.
Jeg ser de tidligere Medier24-redaktørene nå mener dette. Jeg er uenig, og vil begrunne hvorfor.
Avveiningen
Dette handler etter mitt syn ikke, som flere har antydet, om å beskytte «våre egne». Tvert imot, vil jeg si. Om det for eksempel hadde dreid seg om en ekspedisjonssjef i Justisdepartementet, som er en mindre synlig men langt mektigere stilling enn en redaktørjobb i TV 2, så tror jeg ikke identifisering ville vært tema en gang. Terskelen for å drive denne typen dyneløfting – under fullt navn – er og bør forbli skyhøy.
I vurderingen av om belastende informasjon skal publiseres, må man veie viktigheten av informasjonen opp mot belastningen man vil påføre objektet ved å publisere. Dette er en helt sentral redaktørgjerning.
Noen ganger kan publisering forsvares. Noen ganger ikke. Her vil forskjellige redaktører kunne komme til forskjellige konklusjoner.
Min konklusjon er en annen enn den Aftenposten kom til. Etter mitt skjønn er informasjonsverdien i dette tilfellet ikke veldig stor. Det er en pirrende historie, men den er gammel, og svært privat. Hun har aldri vært anklaget for noe kriminelt. Det dreier seg ikke om en posisjon av svært stor samfunnsmessig betydning, eller et folkevalgt tillitsverv.
Jeg sier ikke at saken er uten offentlig interesse, men den er ikke veldig høyt oppe på skalaen, etter min vurdering.
Denne informasjonsverdien skal så veies opp mot belastningen en publisering påfører henne, og ikke minst hennes barn og familie. Publisering innebærer å klistre historien til hennes navn i Google for alltid. I søkemotorenes tidsalder er akkurat dette aspektet skjerpende, og burde etter mitt syn føre til en generell innstramming av navnebruken i media.
Belastningen ved navnebruk har økt. Dette påvirker vurderingene vi som redaktører må gjøre. For meg er konklusjonen i dette tilfellet ganske klar. Jeg ville ikke publisert.
Habilitet
Flere har trukket fram habilitetsspørsmålet. Det er i og for seg en relevant problemstilling, men den er etter mitt syn et internt anliggende i TV 2.
I mine år som redaktør og leder, har jeg mange ganger opplevd at enkeltpersoner avstår fra enkeltsaker, av hensyn til sine personlige bindinger. Men vi kunngjør jo ikke dette utad. Det er det gode grunner til, for på sikt kunne dette blitt et riktig interessant, systematisert verktøy for kildejakt.
Det aller viktigste for meg er likevel at vi ikke må forveksle redaksjoner med et forvaltningsorgan. Redaksjonens suverene frihet til å bestemme hvem som skal skrive hva om hvem, må vi hegne om.
Habilitetsreglene fra forvaltningsretten er ikke direkte overførbare, de er laget for et annet rammeverk, og jeg mener det er forfeilet å sammenligne med dem.
Medier24-redaktørene skriver: «Som Svein Brurås påpekte i Aftenposten: Leserne har ikke kunnet vurdere dette, når de ikke har visst». Jeg ser med yr forventning fram til at norske medier nå skal presentere sine redaktørers seksuelle regnskaper. Leserne kan som kjent ikke vurdere, om de ikke vet.
Suspekt
Bhatti har vært jevnlig i nyhetene i 15 år. At han nå atter en gang dukker opp, i perifer tilknytning til skytingen i Oslo, endrer etter mitt syn ikke på noen av de momentene jeg har trukket fram over.
Det som virker å ha vært utløsende for at ting endret seg denne gangen, er at det fra ymse hold nå rettes anklager om at media skjuler Bhatti-affæren for å «beskytte sine egne».
Ifølge Aftenpostens kommentator Frank Rossavik fremstår det «som suspekt at forholdet ikke er gjort offentlig kjent av TV 2 eller andre store medier». Jeg er, som det fremgår over, ikke enig med Rossavik i at dette fremstår suspekt.
Men mange deler nok dette synet, og som redaktør har jeg opp gjennom årene stadig blitt anklaget for å ha en eller annen suspekt agenda. Ikke sjelden er kjernen i anklagen at jeg har underslått en informasjon leseren mente var viktig, typisk etnisiteten i en voldssak.
Jeg mistenker faktisk at en del mennesker mener det meste av hva vi tradisjonelle redaktører gjør, er suspekt. Jeg forsøker imidlertid å unngå at dette påvirker mine redaksjonelle vurderinger.
Trekker oss ned
Når Rossavik henviser til at «store» medier har unnlatt å skrive dette, så er det kanskje fordi denne historien allerede har versert i sosiale medier, og i nettaviser som ikke kvalifiserer til medlemskap i Redaktørforeningen.
Det som gjør meg litt urolig, og her kommer jeg omsider til hovedpoenget mitt, er at disse aktørenes smått grenseløse spredning av informasjon som dette, nå blir et argument for at også de store mediene skal publisere. For at de ikke skal virke «suspekte». Vi så det samme i kornåker-historien fra 2018.
Dermed smittes vi alle, i en langsomt nedadgående flukt mot den som legger terskelen lavest.
Det er i den sammenheng påfallende at nesten alle andre medier umiddelbart hoppet etter Aftenpostens sak. Så mye for den selvstendige redaktørens vurdering.
Jeg har begrenset tro på at den alminnelige leser får høyere tillit til Aftenposten, eller andre medier, som følge av denne «avsløringen». Derimot tror jeg at det, på sikt, vil svekke de tradisjonelle medienes tillit i befolkningen, dersom de ytterliggående mediene – og ikke minst twitterkjøret – klarer å presse terskelen for anstendig journalistikk nedover.
Det klarte de etter mitt syn i denne saken.
- For ordens skyld: Jeg jobbet i Aftenposten fra 1998 til 2014. Jeg kjenner TV 2-redaktøren perifert, fra da vi i 2005 begge dekket NOKAS-saken i Stavanger, for hvert vårt mediehus. Vi har aldri jobbet i samme bedrift, og omgås normalt ikke privat.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
