Enda en osteskive

Her om dagen kom enda en nyhetssak om en offentlig ansatt som har sluttet i jobben på grunn av høyt arbeidspress og lav lønn. Denne gangen en politiansatt. 

Hei journalistene: Kan det hende at det er noen fellestrekk?

Mellom legene som tar livet av seg, politiet som vil slutte, fengselsbetjentene som har gitt opp, sykepleierne som gir opp, lærerne som ikke orker, og byråkratene som er forsinket uansett hvor mye de løper? Kan det være ostehøvelkuttene? Kan det det?!

Til slutt ryker strikken

Når like mange (eller flere!) oppgaver skal løses av færre folk, tærer man på dem som blir igjen. Engasjerte og samvittighetsfulle enkeltmennesker kompenserer for hull og svikt i systemet, for ellers går det ut over samfunnet, elever, pasienter, brukere, klienter. Men til slutt ryker strikken, og de ansatte som har holdt ut lengst, holder ikke ut lenger.

Systemer uten erfarne ansatte kommer til å ha enda vanskeligere for å løse oppgavene. Utfallet blir dyrere og dårligere tjenester. Kvaliteten synker, og innbyggerne vil kvie seg enda mer for å betale skatt for tjenester av lav kvalitet. En ond sirkel.

Det er en farlig feilslutning å tro at mennesker er utbyttbare, uansett hvor store systemene er. Det er erfaring, ferdigheter og kunnskap hos enkeltmennesker vi flyter på. Det tar tid å bygge opp, men går fort å rive ned.

Journalistene må på banen

Er ikke kvinners suksess interessant nok for Lindmo?

Og det er så trist at ikke en gjeng engasjerte journalister setter seg ned og systematiserer erfaringene fra de siste ti årene med ostehøvelkutt i offentlig sektor:

Enda mer New Public Management, enda færre hender, enda flere oppgaver. Hvordan er det å være ansatt her? Klarer man å levere tjenestene man skal? 

Det vanskelige er at man ikke kan nøye seg med å lese rapporter, evalueringer og oppsummeringer. Man må ut og snakke med folk, fordi deres virkelighet ikke alltid får plass i spørreskjemaer og undersøkelser. Og fordi mange, ærlig talt, er trøttet ut og ikke orker varsle lenger. Det er som det er.

Smertegrensa mot det uforsvarlige

Det koster å ha en offentlig sektor. Et offentlig tjenestetilbud. Rettigheter, muligheter, et sikkerhetsnett. 

Prisen det koster er blant annet – hva enn det koster å ha ansatte som holder ut over tid. Ansatte som kanskje til og med – grøss og gru – trives og føler de strekker til på jobben sin. Det er ikke engang sikkert man trenger å øke lønna til folk. Det kan hende det holder med noen flere på jobb. At man er mange nok ansatte til å løse oppgavene man er satt til.

En ting er når kjendiser gjør det. Nå har politikerne begynt med det samme

Det kan virke som at det offentlige har prøvd å finne smertegrensen der man kan gjøre ting så dårlig og billig som det overhodet er mulig å gjøre det, uten at man krysser grensa til det ulovlige eller åpenbart uforsvarlige. Men jo nærmere grensa man kommer, jo større blir risikoen for feil.

De jeg kjenner som har gitt opp, har gjort det etter en stund. Det tar tid å bli utslitt. Det er ikke sikkert vi har sett alle konsekvensene av nedskjæringene ennå.

Er journalister i samme båt?

Så er kanskje noe av problemet at journalistene har opplevd det samme. At journalistene heller ikke har tid eller overskudd til å gjøre oppdraget sitt så grundig som de skulle ønske, så lenge det finnes nett-nyheter å kopiere og forsider å klikk-tilpasse, sidevisningsmål å levere på og eiere å gjøre fornøyde.

Kanskje er det hver enkelt av oss ansatte, om vi jobber i det offentlige eller i pressen, som må si nei, at det ikke går, at det ikke er tid, at det ikke blir bra nok, at det ikke er forsvarlig. At det må ansettes flere, eller kuttes i forventningene.

Jeg holder ikke pusten, verken på vegne av oss offentlig ansatte eller journalistene. Men fortsatt går det vel an å dagdrømme litt mens man haster videre til neste oppgave.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.