Kampen om narrativet

Det må være deilig å få fortelle sin versjon uten alle de irriterende oppfølgingsspørsmålene fra pressen. 

Og norske kjendiser har funnet oppskriften. Det siste året har det blitt vanskelig for journalistene å få tak i kjendiser som står midt i en storm. 

Pia Tjelta, Synnøve Skarbø og Vanessa Rudgjord fikk slakt i pressen allerede før skjønnhetsklinikken deres var åpen. Da det stormet som verst, gikk de i dekning. Det var først i egen podkast de snakket ut om kritikken.

Atle Antonsen la seg langflat i fjor - på Facebook og i egen podkast. Nylig kunne han ikke kommentere i Nettavisen, men da TV-programmet hans hadde sesongåpning, kunne han visst kommentere litt likevel. I programmet. 

Denne saken er et godt eksempel på kommunikasjons­svikt og en enorm forbrukermakt

For å ikke snakke om Sophie og Fetisha-podkasten hos NRK - hvor samtlige i Medie-Norge lyttet på den siste utgitte episoden for å høre om de hadde noen kommentar til et visst famøst bilde. 

Når Isabel Raad sier noe i egne kanaler som gjør at mediene tar kontakt, står det som oftest «men hun har foreløpig ikke svart på vår henvendelse» eller «...har forsøkt å få en kommentar fra Raad, foreløpig uten hell.»

Forrige uke var det Kristin Gjelsvik- som ikke var tilgjengelig for kommentar før helgen, før hun på søndag kunne gi sin personlige og selvredigerte versjon på Instagram. Nå har hun invitert til Q&A - som skal direktestrømmes på egen profil.

En ting er kjendiser som gjør det. 

Men nå har politikerne begynt med det samme.

Hvordan få en kritisk sak til å drukne?

Vi husker kanskje Hadia Tajiks angrep på Aftenposten februar i fjor. På Facebook gikk hun hardt ut mot en sak som ennå ikke var publisert. 

Det førte til en liten ordkrig mellom henne og Aftenpostens Trine Eilertsen - hvem var det egentlig som hadde oppført seg dårlig og uproft? 

Da saken kom på trykk, var den jo ikke så spektakulær likevel. VGs sak som kom samme helg, som var langt mer alvorlig, gikk nesten under radaren. Det hele ble i kommentarfeltet omtalt som et skittent PR-triks.

Aftenposten-sjefen hardt ut mot Tajik: – Har aldri opplevd maken som redaktør

Varaordføreren i Sandnes lot seg nok inspirere, og snakket ut i video på Facebook, om hvor uredelig han mente Stavanger Aftenbladet var. Det må han jo få lov til å mene, men hva skjedde med dialog, og å svare på avisens spørsmål før man fyrer løs om en upublisert sak på sosiale medier?

Anette Trettebergstuen fikk i juni kritiske spørsmål fra Aftenposten. 

Hun lot være å svare og kalte inn til sin egen pressekonferanse hvor hun både la kortene på bordet og trakk seg i samme slengen. Effektivt og tidsbesparende, det!

Bjørnar Moxnes tok solbriller uten å betale og sykemeldte seg (og da må jo mediene ta litt hensyn og forstå at det tar tid å få svar?!). Og så brukte han Facebook til å melde sin avgang.

Anniken Huitfeldt, fikk spørsmål av E24 to uker før hun gikk til VG, og holdt pressekonferanse like etterpå.

I kanskje årets største sak, med Erna Solberg og Sindre Finnes, fulgte de oppskriften med å styre kommunikasjonen selv.

Torsdag 31. august skrev E24 første sak om Finnes' aksjehandler mens Solberg var statsminister. De sier de dagen etter ba om å få en fullstendig liste. Først fredag 15. september, to uker seinere, fikk de svar ... Samtidig med resten av mediene, da Solberg la fram lista på en pressekonferanse.

Når mediestormen går over alle bredder

Pressekonferanser er jo effektivt. Alle mediene får den samme infoen på samme tid. Mer demokratisk kan det kanskje ikke bli?

Under koronapandemien var det for eksempel ekstra viktig at alle fikk samme informasjon.  

Men pressekonferanse kan ikke brukes som et middel for å slippe unna kritikk.

Ikke «et overgrep» å vise Moxnes' brilletyveri

Det er jo en grunn til at mediene er opptatte av en-til-en-intervjuene etter en pressekonferanse. Der kan vi stille de mer spesifikke oppfølgningsspørsmålene vi selv lurer på, og det er vanskeligere for en medietrent profil å snike seg helt unna. 

Man trenger heller ikke være redd for at en konkurrent snapper opp vinkelen eller saken vi jobber med fordi vi er nødt til å stille spørsmålet i plenum. 

På den andre siden er det forståelig at flere velger å styre kommunikasjonen i egne kanaler eller med egne pressekonferanser: Bare se for deg trykket når HELE Medie-Norge forsøker å få tak i deg på en gang.

Jeg skjønner jo at det er stress for Erna å bli fotfulgt av både TV 2 og Dagbladet på flyplassen akkurat nå. Og hele opplegget med at Høyre hauser opp at de snart, snaaaart kommer med sin egen tidslinje (som viser seg å være mangelfull), høres i mine ører ut som en stor avledningsmanøver.

Det er derfor det hadde vært ryddigere om Finnes og Solberg hadde svart E24 og latt dem kjøre saken sin i første omgang, før de kalte inn til pressekonferanse.

Slik som da avisen fikk avsløre Ola Borten Moes aksjekluss tidligere i sommer, uten at ministeren snakket ut i hverken podkast eller på Facebook før saken var ute. 

Er det så viktig å få det eksklusivt da???

Det viktigste er jo at saken kommer til offentligheten, og at eventuelle inhabiliteter eller i verste fall lovbrudd, kommer for en dag. 

For den gjengse nordmann har det jo ikke noe å si om det var E24, Aftenposten, Romerikes Blad eller NRK som fortalte om det først.

Da Sindre Finnes kun forsiktig kommuniserte med TV 2 ble svarene hans likevel skrevet om flere steder.

Anklagene etter Finnes-saken: – Helt på trynet

Hvem som breaker det er kanskje mest interessant for mediene selv. 

Å bli anerkjent som en seriøs avis med eksklusive nyheter, gir både SKUP-premier til skapet, og lesere som gir annonsekroner for å holde avisen i live litt til.

Men i ytterste konsekvens kan det kanskje kverke motivasjonen for å lage grundige og kritiske saker - for det er jo quick fix å bare la breakingavdelingen kopiere det som ble sagt på Instagram.

Hvor mye lenger kan vi i pressen godta at maktpersoner ignorerer spørsmålene våre og kjører sitt eget kommunikasjonsløp? 

At de i større grad gjør som Gjelsvik og Raad og Isachsen og Antonsen - går under jorden, og «snakker ut» uten mulighet for oppfølgningsspørsmål, først når det passer dem best selv?

Vi må ta en diskusjon om pressens mulighet til å utfylle rollen sin utfordres når politikerne selv styrer narrativet og kupper historien.

Mens pressen blir stående som mikrofonstativ på pressekonferanse eller må sitere fra Facebook.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.