Helsedirektør Bjørn Guldvog (f.v.), FHI-direktør Camilla Stoltenberg, statsminister Erna Solberg og helse- og omsorgsminister Bent Høie svarer på spørsmål fra journalist (med ryggen til) under pressekonferanse om koronasituasjonen. Foto: Berit Roald / NTB

DEBATT:

Det året regjeringen gjenopplivet pressekonferansen

«Mens vi venter på den foreløpig siste i rekken av «regjeringens pressekonferanser», er det bare å slå fast at regjeringen gjennom koronapandemien har gjenopplivet den uglesette pressekonferansen som kommunikasjonsform.», skriver Kristine Meek.

Publisert

Denne artikkelen er over to år gammel.

Ordet pressekonferanse oser av forventning. Pressekonferansen bærer bud om store nyheter, helst av nasjonal interesse. Og vi har hatt noen ikoniske pressekonferanser gjennom tidene. For eksempel pressekonferansen hvor Gerd Liv Valla tilbakeviste beskyldningene om trakassering fra internasjonal sekretær i LO, Ingunn Yssen. Det var her frasen «Jeg er ingen pusekatt» stammer fra. Jeg var selv en av mange journalister og fotografer som stod stablet i Folkets hus da blitzlampene glødet. Det hele var ganske overveldende. Vi husker alle også statsminister Jens Stoltenbergs pressekonferanse morgenen etter terrorangrepet 22. juli, hvor han sterkt preget beskrev hvordan hans ungdoms paradis - var blitt et helvete.

Pressekonferanser har tradisjonelt sett vært forbeholdt de store anledningene. De gangene noen ikke leverer et innhold som lever opp til pressekonferansens opphøyde status, blir det et stort antiklimaks. Ingen journalist, ei heller du og jeg som publikum, er interessert i å høre selskaper eller politikere levere små budskap på store scener. Men det har imidlertid vært slik for ofte, i for mange år nå. Pressekonferansen har blitt kjent for å ha lite å by på.

Selv når nasjonalbudsjettet blir lagt frem så er det ikke på pressekonferansen nyhetene er å finne. De er allerede lekket og journalistene er på jakt etter gode caser når statsbudsjettet legges frem. Noen må pliktskyldigst dukke opp på pressekonferansen, men det er ikke for stort annet enn å få et bilde eller et klipp til nyhetssendingene. Pressekonferansen har vært en vanskelig arena å fylle med godt innhold og nok interesserte journalister.

Koronapandemien har snudd dette på hodet. Ingen nyhet har vært for liten for regjeringens pressekonferanser, og det har stadig vært et kobbel av ministre og eksperter å se på podiet. Og media har vært interessert. Gjør du et søk på «Regjeringens pressekonferanse» på Retriever i året etter at landet stengte ned, mellom 11. mars 2020 til 14. mars 2021, får du 7226 treff. Gjør du det samme søket i samme periode året før, får du 14 treff. I løpet av koronapandemien har regjeringen regelmessig gitt oss små, mellomstore og en og annen stor nyhet på sin nye favorittarena − pressekonferansen.

Og bare for å ha sagt det, det har i det store og det hele vært en suksess. Ikke bare har regjeringen løpende holdt oss oppdatert på regler og retningslinjer, små og store endringer i pandemiens herjinger, og manet oss til innsats. De har også gitt oss unik innsikt i hvordan fagdirektorat og regjering samarbeider og jobber, og forskjellen på faglige råd og politiske beslutninger. Vi har rett og slett lært mye om politikk i praksis. Rent politisk har det også vært en suksess for regjeringen, og særlig Høyre. Aldri før har vi sett så mye til en statsminister, og vært interessert i å høre hva hun har å si. Aldri før har vi sett en helseminister som har tatt i bruk språklige bilder og målestokker om hverandre, og mumlet oss til vett. Regjeringen gjorde også den genistreken å invitere til barnas pressekonferanse, hvor barn i alle aldre fikk svar på hvorfor de ikke kunne leke med kameratene som var i en annen kohort. Men det har også vært feilskjær.

Flere enn én politiker har blitt fristet til å levere et patosfylt budskap, og misbrukt pressekonferansen som arena til å fortelle hvor viktig kultur, eller idrett er, når budskapet er at det hverken blir kultur eller idrett på lang tid. Vi har hatt lokale og nasjonale regler, ringsystemer og fargekoder som har forvirret selv dem som har levert budskapet. Vi har hatt en statsminister som kalte inn til pressekonferanse og varslet om nye tøffe tiltak, bare for å si på pressekonferansen at tiltakene ville komme senere, kanskje. For å si det forsiktig, har man ikke noe å si, så er det ikke nødvendig å holde pressekonferanse. Trolig har fristelsen for å holde nasjonalt hoff blitt for stor mer enn én gang. Det skinner også igjennom når pressekonferansen blir en valgkamparena − noe de færreste har tålmodighet med.

Etter over et år med regjeringens pressekonferanser har vi lært viktigheten av at kommunikasjonen er fylt med et konkret innhold. Det må være noe nytt på menyen, særlig når kommunikasjonen skjer så hyppig. Valgkampretorikk og patosfylte budskap er sjelden en suksess, men konkrete nyheter og oppdatert status, dét kan vi godt like.

Vi har ikke sett vår siste «regjeringens pressekonferanse», selv ikke etter dagens tør jeg spå. Til det har den vært for effektiv. Pressekonferansen er effektivt gjenopplivet og digitale løsninger sikrer at alle medier kan delta, uansett hvor i landet de befinner seg. Den har løpende fôret media med innhold og sikret høy synlighet for regjeringen. I det siste har antallet pressekonferansen sunket i takt med smittetallet og det har også regjeringens oppslutning. Høyres oppslutning synker og Venstre og KrF er godt under sperregrensa. Mon tro om situasjonen hadde vært den samme, om pandemien var på sitt verste og regjeringens pressekonferanse var arenaen vi alle samlet oss rundt? For opposisjonen og den generelle valgkampen er nok dagens smittesituasjon en vitamininnsprøytning. Å bedrive opposisjonspolitikk på å kritisere en løpende krisehåndtering er hverken kledelig eller troverdig. Du trenger ikke å være enig i regjeringens politikk, for å gi de honnør for å ha stått på i løpet av en svært krevende nasjonal unntakssituasjon. Det bærer i alle fall antall pressekonferanser vitne om.

Powered by Labrador CMS