Den gåtefulle kulturdekningen under koronaen

Kulturlivet ligger nede med brukket rygg i et koronastengt Norge. Festivalsommeren er i det blå. Kulturscener i hovedstaden har holdt dørene stengt i månedsvis. Og på Debatten tirsdag kveld måtte Dagbladets musikkanmelder Anders Grønneberg spise pannebåndet til Tix etter å ha tapt sitt eget «veddemål».

For når det meste av kultur er avlyst eller utsatt, kan mediene iallfall more seg med debatter om sitt eget virke. Ispedd noen klikksaker om hvilke artistkjendiser som har fått hvor mange millioner i koronastøtte. Hele Debatten på NRK1 tirsdag var viet til norske anmelderes språkbruk. Og om vi ikke ble klokere, ble vi iallfall underholdt.

Her må Dagbladets Anders Grønneberg spise Tix' pannebånd på direkten

Samtidig med Tix-debatten, pågår en annen kulturdebatt som på sett og vis også tar for seg hva en god anmeldelse er. Mediene beskyldes ofte å være i utakt med folket, men det er ikke problemet lenger, om vi skal tro analysen til kritiker Aksel Kielland. I Morgenbladet slår han hoderystende fast at «anbefalingstyranniet er her».

Kielland tar spesielt for seg Kulturstripa på NRK P2, som han mener har gått fra å være en høyborg på kulturfeltet til et program som logrer for innholdet hos de store strømmetjenestene:

«Å bruke sendetid eller spalteplass på å si at man «elsker» samtidens mest kommersielle og aggressivt markedsførte kulturprodukter, er hverken kritikk eller kulturjournalistikk, men å redusere seg selv og sitt arbeid til et tannhjul i underholdningsindustriens markedsføringsapparat», skriver Kielland.

Kielland forklarer den stadige strømmen av anbefalinger i mediene med et behov for å vise «nytelseskompetanse». Med det mener han at journalister har blitt mest opptatt av å fortelle hvor mye de koser seg med en serie, og da på en måte som genererer mest mulig likes.

KOMMENTAR:

NRK på Netflix, er det utenkelig?

NTNU-professor Anne Gjelsvik støtter kritikeren og er selv bekymret for at film- og tv-kritikken ikke lenger har ambisjoner utover å være forbrukerjournalistikk. Hun beskriver dagens tv-serier som «comfort-food». Vi trøstespiser altså fra en buffet av middelmådighet.

Kritikeren og professoren har nok rett i at strømmetjenester og podkaster får i overkant mye drahjelp fra journalister – og folk som ikke er journalister – i disse tider. En nærliggende forklaring er jo at kulturtilbudet ikke er som før.

Når verken publikummere eller kritikere møter hverandre, er det ikke rart at den offentlige samtalen om smalere kunst og kultur lider. Festivalene Film fra Sør i Oslo, Tromsø Internasjonale Filmfestival, og Kosmorama her i Trondheim, har alle valgt å avholde digitale festivaler under koronaen. Paradoksalt nok har filminteresserte derfor aldri hatt bedre tilgang på kvalitetsfilm enn nå. Men som publikummere trenger vi noen å diskutere det vi har sett med. Om ikke filmfestivalene har oppdaget Clubhouse ennå, er det vel bare å invitere Brita Møystad til å lede samtalene, først som sist.

Kommentar

Har mediene hatt mulighet til å dekke enkelt­menneskers skjebner godt nok under pandemien?

Et mer selvransakende og ubehagelig spørsmål kritikere kan stille seg selv, er om de dype film og serie-analysene treffer dagens publikummere. Algoritmer, publikumsvurderinger og nettopp anbefalinger fra journalister man følger, er for mange mer enn nok. Kan det også være at dagens mediekonsumenter evner i langt større grad enn før å skjelne mellom skitt og kanel? Når 43 % av befolkningen ser serier eller film daglig, er det grunn til å tro at nye generasjoner har opparbeidet seg mer enn bare en «nytelseskompetanse», de har også en sterkere kompetanse for å vurdere kvalitet.

Det bør også være en kald klut på pannen til professoren å vite at fortsatt så ser flere nordmenn på NRK daglig, enn Netflix. En serie som Rådebank har hundretusener av seere, kanskje nettopp fordi serien har blitt anbefalt mellom folk.

Kulturredaksjonene burde etter mitt syn blitt flinkere til å følge opp filmer og serier som har kvaliteter. Slik kan mediene skape engasjementet og samtalene de selv etterlyser. Norske serier som «Maxitaxi Driver», «Sigurd fåkke pult» og nevnte «Rådebank», utforsker tematikk som utenforskap og psykisk helse, og fortjener omtale utover kritikker.

Debattene om kulturdekningen er interessant. Forventningene om hva en kritiker skal være, er i endring.

Så er det nok andre debatter over 40 000 norske kulturarbeidere også hadde ønsket at mediene tok.