Vanja Holst fortjener ros

I kjølvannet av Vanja Holsts fratreden som ansvarlig redaktør i Nidaros pågår det for tiden to viktige debatter i Amedia-konsernet.

Den ene debatten dreier seg om innretningen på avisenes journalistikk; om journalistiske prioriteringer og utvikling av det redaksjonelle innholdet. Det er en diskusjon som det ikke er naturlig for Norsk Redaktørforening å engasjere seg i eller å ha sterke meninger om. Det enkelte mediums utgivergrunnlag, altså hva slags type redaksjonelt produkt man skal utgi og hovedinnretningen på dette, er det helt opp til eier å vurdere og bestemme. Når det er sagt så tror vi, litt underdrevet, at enhver mediebedrift eller mediekonsern vil være tjent med å trekke sterke veksler på redaktørene når man skal videreutvikle sine redaksjonelle konsepter, hvilket også er hovedregelen. Sett i det lyset bør både redaktører og konsernledelse ønske velkommen den diskusjonen Vanja Holst og Jan Inge Fardal har reist om dette temaet.

KOMMENTAR:

Mål og måltall kan bidra til bedre journalistikk og mer fornøyde lesere. Men man skal være klar over fallgruvene

Den andre debatten saken har reist, dreier seg om hvordan man implementerer de overordnede målene eierne setter og hvor dypt og detaljert eierne kan styre sine redaktører. Det er et spørsmål som går rett til kjernen i Norsk Redaktørforenings oppdrag og som er selve fundamentet i redaktørinstituttet; redaktørens fulle frihet til å gjøre de daglige redaksjonelle valg og prioriteringer, til selv å organisere sin redaksjon og det redaksjonelle arbeidet og til å utforme mediets menings- og debattstoff uten inngripen. Dette prinsippet er formulert både i Redaktørplakaten, som er en avtale mellom eierne, representert ved Mediebedriftenes Landsforening (MBL) og redaktørene, representert ved Norsk Redaktørforening (NR) og i medieansvarsloven, som trådte i kraft i fjor sommer. I Redaktørplakaten, som ble underskrevet første gang i 1953, gir eierne fra seg en del av den styringsretten eiere ellers har. Det gjør de fordi de innser at det styrker redaktørens uavhengighet og dermed også tilliten til journalistikken og det redaksjonelle produktet. For redaktøren innebærer det en større frihet enn hva toppledere i andre virksomheter kan gjøre krav på. Til gjengjeld er det personlige ansvaret større, både strafferettslig og sivilrettslig. I tillegg kommer Redaktørplakatens «selvutløser»; dersom redaktøren ikke lenger kan stå inne for eiers utgivergrunnlag så må han eller hun trekke seg fra stillingen som ansvarlig redaktør.

DEBATT:

Riktig av Reginiussen å gå

Vi kjenner de store norske mediekonsernene, inkludert Amedia, som svært profesjonelle eiere, som både kjenner og erkjenner prinsippene for redaksjonell uavhengighet godt. I konsernledelsen i Amedia sitter det folk med tung redaksjonell kompetanse. Konsernsjef Anders Opdahl er sågar tidligere styremedlem i NR. I tilfellet Nidaros ble det imidlertid klart at styreleder Arne Reginussen hadde gått for langt i å engasjere seg i de daglige redaksjonelle valg og prioriteringer, noe både Anders Opdahl og – etter hvert – også Arne Reginussen selv innså. Sistnevnte trakk seg fra styreledervervet. Ingen har så langt antydet at Reginussen skulle ha politiske eller personlige motiver for sin opptreden overfor Nidaros’ ansvarlige redaktør. Sett i lys av Amedias (i hvert fall store deler av konsernet) historie med politisk eierskap, skal man imidlertid ikke mange årene tilbake før det ville vært enda mer problematisk med en styreleder som ga direkte styringssignal om ikke å prioritere en negativ sak om Trønderlag Arbeiderpartis leder og sentrale ledelse. Den gang kunne motivasjonen vært en helt annen, og i et slikt lys blir det kanskje enda tydeligere for alle redaktører hva slags prinsipper vi her forsvarer.

KOMMENTAR:

Slik behandler man ikke en varsler, Amedia-redaktører

I Norsk Redaktørforening håndterer vi jevnlig saker hvor det har oppstått konflikter mellom redaktør og eier. Vi bistår redaktørene, slik vi også har gjort med Vanja Holst. Målet er alltid å finne gode, minnelige løsninger. Det gjør også at bakgrunnen for redaktøravganger i slike tilfeller sjelden blir offentlig kjent, primært av hensyn til redaktøren. Når Vanja Holst selv valgte å gå offentlig ut med sin historie, representerer det derfor et unntak. Ekstra uvanlig er det at hun tar et slikt oppgjør i en situasjon hvor hun skal fortsette å jobbe i den avisen hvor hun forlater redaktørjobben. Vanja Holsts åpenhet gir en rik anledning til, på et mer konkret og håndfast grunnlag, å diskutere praktiseringen av de prinsippene vi ellers er enige om i bransjen. Oslo Redaktørforening og Trøndelag Redaktørforening har allerede avviklet et debattmøte med forholdet mellom eierstyring og redaksjonell uavhengighet som tema. Anders Opdahl antydet under møtet at dette bør bli tema for en form for styrelederkursing i konsernet. I så fall stiller vi oss til disposisjon. Uavhengig av hvilke debatter som vil bli ført innad i konsernene og utad i det offentlige rom, så har Vanja Holst, med betydelig personlig mot og med stor personlig risiko, bidratt til å løfte frem viktige prinsipper for alle redaktører. For det fortjener hun ros.