Redaktør i Dalane Tidende mener debatten handler om medienes rolle og ansvar, ikke matkurer.
Privat / privat / Anne Marthe Lilleby
DEBATT:
Det må være deilig å beskylde en journalist for å være «klikkfabrikk» når ingen argumenter holder vann
«Der influensere har en tydelig agenda om personlig merkevare og økonomisk vinning, er pressens og journalistenes oppgave å avdekke kritikkverdige forhold», skriver redaktør Alise Lea Tiller.
I debattinnlegget «Det må være deilig å ha makt som Ingeborg Senneset» retter Julia Schreiner Benito krass kritikk mot Aftenpostens journalist sin kommentar om lege og influenser Berit Nordstrands formidling av helseråd.
Benito ser tydeligvis ikke at Senneset gjør nøyaktig det en journalist skal gjøre: Avdekke kritikkverdige forhold.
Jeg skal utdype dette, men la én ting være klart først: Hvorvidt Berits Nordstrands trankapsler eller granola med urkorn har helsemessige fordeler eller ikke, er irrelevant. Debatten handler ikke om at folk kanskje, eller kanskje ikke, føler seg bedre etter en 30 dagers kur. Den handler om medienes rolle og ansvar.
Allerede i ingressen blinker varsellampene for useriøse påstander. Benito skriver «Hva med at Senneset bruker sin mediemakt som klikkfabrikk for seg og Aftenposten?».
Ingen seriøse, redaktørstyrte mediehus som følger Vær Varsom-plakaten er først og fremst «klikkfabrikker».
Målet til et mediehus er å ivareta viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk (Vær Varsom Plakatens punkt 1.2). Når en rekke andre journalistiske kriterier er dekket, vil vi også ha klikk. Klikk er positivt, men i dagligtalen brukes ordet som et negativt begrep og billig hersketeknikk.
Klikk er lesere. Rekkevidde. Å nå ut med journalistikken. Klikk betyr at journalisten har klart å skape engasjement og nysgjerrighet på fronten. Leserne vil vite mer.
Etter å ha lest saken skal ikke leseren føle seg lurt. Føler man seg lurt, er sannsynligvis ikke de journalistiske kriteriene oppfylt. Den journalistiske saken, på kommentar- eller nyhetsplass, må ha substans.
Her innfrir Ingeborg Senneset sin kommentar «Det må være deilig å gi så blaffen», som handler om Berit Nordstrand og andre influensere som «selger underdokumenterte råd og overvurderte produkter».
Jeg mener det er for lett å påstå vitenskapelige effekter og helsegevinster uten å bli stilt til ansvar. Influensere på sosiale medier har blitt en millionindustri, fordi det fungerer. Berit Nordstrand bruker sin legetittel på sin egen personlige kommersielle merkevare, selv om rådet for legeetikk har kritisert henne for å gi opplysninger som er potensielt villedende, og kan skape unødvendig helseangst. Dette bør belyses.
Benito påstår at Senneset har sin egen personlige agenda og aktivisme for å «ta» Berit Nordstrand og andre influensere. Hun kan ikke begrunne hvorfor Senneset skulle hatt en slik agenda, som i så fall ville gjort henne inhabil i saken. Er det bare fordi Senneset driver med vanlig, kritisk journalistikk?
Der influensere har en tydelig agenda om personlig merkevare og økonomisk vinning, er pressens og journalistenes oppgave å avdekke kritikkverdige forhold. Influensere må gjerne tjene gode penger på produktene sine, men ikke forvent fripass for kritikk.
Som folkets vaktbikkje skal pressen belyse når mulige rolleblandinger oppstår og gjøre oppmerksom på udokumenterte påstander som kan ha fått fotfeste blant folk.
Først når leserne, folket, blir informert om hvordan forholdet mellom en influenser og en merkevare fungerer, kan de gjøre bevisste valg som forbrukere. Ingen er tjent med en presse som lukker øynene for utviklingen i influenser-bransjen.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
